Norske politikere er som små barn. De krangler for ingenting, skryter av småting og lyver om store ting. Og mediene vil ikke avsløre dem. Avstemninger i Stortinget er et spill for galleriet – bokstavelig talt. Avstemningsresultatet i salen er avgjort på forhånd i partienes gruppemøter, der flertallet bestemmer. De som er uenige, blir kommandert til […]
Norske politikere er som små barn. De krangler for ingenting, skryter av småting og lyver om store ting. Og mediene vil ikke avsløre dem.
Avstemninger i Stortinget er et spill for galleriet – bokstavelig talt. Avstemningsresultatet i salen er avgjort på forhånd i partienes gruppemøter, der flertallet bestemmer. De som er uenige, blir kommandert til å stemme mot sin egen overbevisning.
Disse lyver altså når de trykker på knappen, fordi de har fått ordre om det. Statsråder har ikke lov til å lyve i Stortinget. Hva tenker representantene når de trykker «Ja» og egentlig mener «Nei», og omvendt?
Bare i saker som angår den enkeltes samvittighet (som om ikke dette gjelder alle saker), blir man nådigst fristilt. Det er på tide å slutte med dette skuespillet i stortingssalen. Partiene kan meddele stortingspresidenten hva de har avgjort for sitt parti, og han kan lese opp resultatet. Slik unngår de som er uenige, ydmykelsen ved å lyve.
Les også: AP-topp om statsstøtten til antirasister: – Må sette ned foten
Ingen debatt i stortingssalen
Det finnes ikke debatter i Stortinget. Det vi opplever, er voksne mennesker som hamrer løs på hverandre med egne (?) og partiets synspunkter. De skifter aldri standpunkt, innrømmer aldri at det andre partiet kan ha rett, og ber aldri om unnskyldning for noe.
En ydmykende lek i sandkassen. For både oss og dem. Kan de ikke heller holde kjeft? Vi vet jo utfallet på forhånd. Men enhver politiker må enten hilse hjem eller markere seg overfor partiledelsen og de som (merkelig nok) har valgt ham.
Det norske politiske spillet preges i stor grad av skinnuenighet, slik filosof Arne Næss skrev om i boken «En del elementære logiske emner» (1940). Partiene som liker å kalle seg politiske motstandere, er ofte de facto enige, men fremstår – eller velger å fremstå – som uenige i sak. Det skyldes enten:
- et taktisk spill
- misforståelser basert på terminologi eller semantikk
- man liker ikke trynet på hverandre
- man ønsker å tilfredsstille sitt eget publikum
Les også: Kvotering hjelper elitekvinner med mange styreverv fra før. Det er feilslått «likestillingskamp»
Spillets regler
Politikk er et spill; det oppdager man når man ser og hører politikerne på nært hold i tv-ruten.
De avslører seg selv hele tiden. Spillets hovedregler er:
- Forsvar dine posisjoner
- Innrøm aldri at du tar feil
- Uttrykk aldri enighet med en politisk motstander, selv om du faktisk er det
- Unngå bruk av ordene ja og nei
- Unngå å svare direkte på spørsmål
Når det gjelder sistnevnte regel, har politikerne sine metoder, som kontinuerlig er i bruk når de får enkle, direkte spørsmål om hva de mener.
Les også: Norge stemte med Kina og Russland i FN. Eide beklager at ikke flere ble med
Uredelige svar på direkte spørsmål
Her er noen gjengangere når politikerne får spørsmål i mediene. Og journalistene aksepterer det:
- «Jeg oppfattet ikke spørsmålet.»
- «Nå må du huske at…»
- «Det denne saken egentlig dreier seg om, er…»
- «Jeg har tidligere sagt at…»
- «Vi stemte nei, fordi saken er ledd i noe større.»
- «Den forrige regjeringen sa/gjorde…»
- «Jeg skal forklare dette på en annen måte…»
- «Hovedsaken her er…»
- «Vilkårene er ikke lenger oppfylt.»
- «Dette skal utredes nærmere.»
- «Jeg har ikke forandret mening, det er bare slik at…»
- «Jeg husker ikke.»
- «Spørsmålet er tatt ut av sin sammenheng.»
- «Spørsmålet er feil stilt.»
- «Jeg er mer opptatt av…»
Fellesnevneren for mange av disse unnvikelsene er det som spinndoktoren hvisker i øret på den på samme tid sleipe og hjelpeløse politikeren: «Snakk om noe annet!». Eller: «Angrip motstanderen!».
Det enkleste ville være å si at man ikke ønsker å svare på spørsmålet, for det plikter man jo ikke å gjøre. Men det er et nederlag for enhver politiker, så i stedet sier man noe vrøvl eller svada. Det umoralske aspektet i denne saken er at slik oppførsel foran kameraet eller mikrofonen har alle ledende politikere lært på kurs, arrangert og betalt av deres parti.
De som underviser, er eksperter på hvordan man skal omgå og unnvike å svare på spørsmål, hva man kan si og absolutt ikke må si, og hvordan man behandler journalister så de blir tilfreds med ingenting.
Etter kurset overtar spinndoktorene, som sørger for at det ikke blir noen utglidninger, og at politikeren bruker det han har lært av skitne triks. Mediene vet dette, og godtar det. Man er jo venner.
Les også: Ble advart om korrupsjon i 2021. Har fortsatt ingen tiltak å vise til
Andre løgner og fortielser
Når en politiker blir konfrontert med at forskning viser at han tar feil, avfeier han det med at forskningen er irrelevant, har feil utgangspunkt, eller svarer på noe annet.
Når politikeren er uenig i hva en meningsmåling viser, kommer beskyldningen om at utvalget er feil eller at befolkningen ikke har forstått hva de blir spurt om.
Politikere kommer med løgnaktige uttalelser fordi de vet at få sjekker det de sier, og de er frekke som f…
De utelater saker og uttalelser som ikke passer inn i det bildet de søker å skape. De blander sammen saker som ikke har noe med hverandre å gjøre, for å forsvare sine meninger eller handlinger. De driver konstant valgkamp, for seg selv.
En ekte politiker berømmer aldri en politisk motstander for å ha en bedre politikk enn hans eget parti på et bestemt område. Han innrømmer aldri et politisk nederlag eller tilbakegang i valg, men omskriver det på en latterlig måte til noe positivt.
Han ramser opp en rekke med politiske «seire» som enten er bagateller, kompromisser eller løgn. Han blir utpekt til å forsvare offentlig noe han egentlig er imot, eller kritisere noe han er for, og klarer begge deler aldeles utmerket.
Politikerforakten er middels stor, men burde vært større. Merkelig nok stemmer over 75 prosent av oss ved stortingsvalg.
Les også: Ti eksempler på desinformasjon fra Arbeiderpartiet
