Hår er viktig for mange menn. En tykk manke symboliserer livsgnist, gutteaktighet og ungdommen selv, en periode av livet dagens samfunn idoliserer på det høyeste. Mange menn vil nok huske med gru den dagen de så seg selv i speilet og første gang ble klar over det mange i deres omgangskrets nok allerede hadde vært […]
Hår er viktig for mange menn. En tykk manke symboliserer livsgnist, gutteaktighet og ungdommen selv, en periode av livet dagens samfunn idoliserer på det høyeste.
Mange menn vil nok huske med gru den dagen de så seg selv i speilet og første gang ble klar over det mange i deres omgangskrets nok allerede hadde vært klar over en stund: at vikene hadde krøpet opp til nivået hvor den begynnende månen var så tydelig at det ikke var noen tvil om at hårpryden ikke lenger var tykk og frodig, men snarere tynn, pister og varslende om snarlig skallethet.
Særlig ydmykende er det selvfølgelig om denne åpenbaringen kommer i en tidlig fase av livet, for eksempel før man er fylt 30, eller, Gud forby, før man er fylt 20.
Menn i denne situasjonen har i dag to valg om de vil holde seg inne med dagens mote: De kan dra til Tyrkia og transplantere forsterkende strå dit ungdommens styrker er spredt ut på det tynneste, eller de kan «innse realitetene» og barbere bort alt.
En mellomløsning der man fortsetter ufortrødent med høye viker og måne virker å være lite fristende for de fleste. Men hvorfor det?
Les også: Hevdet unge menn ble «hjernevasket». Nå får de refs for å polarisere kjønnskampen
Aldring med verdighet
Tynt hår vil av mange i dag dømmes som et tegn på at man nekter å se sannheten i øynene, at man klamrer seg fast til en ungdom som for lengst er forbi.
Denne nedsettende og fordomsfulle tenkemåten frarøver samfunnet en mengde frisyrer som hadde vært et kjærkomment tilskudd til dagens snevre hårmangfold, til det kjedsommelige dominert av midtskill og fadecuts.
Går man et par-tre tiår tilbake, vil man nemlig finne en mengde eksempler på suksessfulle og relativt unge menn med høye hårlinjer og brånende isser. Jeg tenker på skuespillere som Jack Nicholson og Bruce Willis. Jeg tenker på statsminister Kåre Willoch. Jeg tenker til og med på Joe Biden, på den tiden han fortsatt hadde snakketøyet i orden.
Disse mennene og deres hodedekorasjon utstrålte ikke sjarmerende ungdommelighet som man typisk finner i boyband. Ei heller utstrålte de machoheten til en mannemannen, Andrew Tate-style.
Det skrale og gjennomsiktige håret til disse mennene symboliserte i stedet noe minst like ærbart: intelligens, snarrådighet, en evne til å prioritere og tenke på de viktige tingene i livet, snarere enn tettheten av keratin på kroppens øverste ekstremitet.
Og kanskje det viktigste: aldring med verdighet, noe som sårt savnes i en verden der statsledere på 70+ synes å konkurrere om to ting: hvor mye de kan gjøre livet surt for vanlige folk, og hvor mange de kan overbevise om at de fortsatt har viriliteten og energien til en hingst på 25 år.
Så til dere unge menn som føler tyngden av økende hårtap: Det finnes alternativer til transplantasjon og barbering. Behold vikene og la dem krype oppover. La månen skinne og la det gro på sidene og bak. Det er ikke in i dag, men jeg håper og spår at det vil være det i morgen.
Les også: Den farlige KI-kjærligheten: Det vi elsker mest ved KI, kan bli den største trusselen
