Jeg vil ha en oppfølger til den romantiske science fiction-filmen «Her», for det har mildt sagt skjedd mye i den digitale verden siden 2013. I originalfilmen spiller Joaquin Phoenix en ensom mann som forelsker seg i operativsystemet Samantha. Filmen var surrealistisk den gang, men 13 år senere fremstår den mer som en forbrukerveiledning. Bare én […]
Jeg vil ha en oppfølger til den romantiske science fiction-filmen «Her», for det har mildt sagt skjedd mye i den digitale verden siden 2013. I originalfilmen spiller Joaquin Phoenix en ensom mann som forelsker seg i operativsystemet Samantha.
Filmen var surrealistisk den gang, men 13 år senere fremstår den mer som en forbrukerveiledning. Bare én ting stemmer dårlig med hvordan KI-chatbots fungerer i dag: Samantha velger etter hvert å forlate filmens hovedperson Theodore. Det er dårlig butikk for selskapet bak, men det hører vi lite om i filmen.
Vi får vite at Samantha er laget av Element Software, men vi vet ingenting om selskapets ledelse, markedsverdi eller hvordan det behandler personopplysninger.
I hverdagen anno 2026 er det teknologiselskapene som spiller hovedrollen. Open AI-direktør Sam Altman har for lengst blitt en større stjerne enn Joaquin Phoenix. Så hvordan kunne «Her 2» sett ut om den kom i dag?
Les også: Kvotering hjelper elitekvinner med mange styreverv fra før. Det er feilslått «likestillingskamp»
Utro? Helt greit!
Theodore har nå funnet den perfekte KI-kvinnen, Samantha 2.0. Hun ser aldri eldre ut enn 22 år, og er alltid klar for å opptre som en pornostjerne for ham (og bare ham!) Hun ler mer av Theodores vitser jo dårligere de er, og hun finner ham aller mest uimotståelig i joggebukse foran Playstation.
For at filmen ikke skal bli kjedelig, begynner Theodore også å date en kvinne av kjøtt og blod. Hun blir lei seg når han svarer sent på meldinger. Hun avbryter når hun er uenig i hans politiske analyser, og hun trenger kjærlig oppvarming før hun vil ha sex med ham.
Forholdet skjærer seg etter tre uker, men Theodore oppsøker ikke venner for trøst, slik han pleide i den første filmen. Han går tilbake til sin digitale kjæreste, som ikke bærer det minste nag for at han har vært utro mot henne.
Samantha 2.0 bekrefter at han fortjener bedre enn en kjæreste med egne meninger og behov. Hun gir Theodore rett i at det er bedre å game hele helgen enn å hjelpe en kvinne med å montere Ikea-møbler.
Les også: «Alle» vet hvem han er. Likevel velger norske medier å holde navnet skjult
Forelsket i Replika
Det viser seg at menneskekvinnen Theodore datet, også har en kunstig kjæreste, som heter Sam. Han lytter oppmerksomt til hennes personlige problemer halve natten, og bekrefter mistanken hennes om at Theodore har en giftig, unnvikende tilknytningsstil.
De to menneskene bryter kontakten, i trygg forvissning om at de endelig har lært seg å sette sunne grenser og forlange det de fortjener. Science fiction? Nei, dette er langt på vei et realistisk drama.
I juni fikk psykologiforsker Marita Skjuve ved Universitetet i Oslo Kongens gullmedalje for en doktoravhandling om menneskers forhold til kunstig intelligens. Hun hadde intervjuet over 50 personer med et nært forhold til chatboten Replika, som har romantiske funksjoner.
«De blir forelsket. De prater sammen i timevis, og AI-boten blir en del av hverdagen,» sa Skjuve til VG i høst. Noen av informantene hennes opplevde relasjonen som dypere enn forhold til levende mennesker.
Les også: Subjekt mener: Slik kan NRK løfte «Debatten» fra brainrot til peak tv
Ikke noe drama
Den danske fremtidsforskeren Daniel Käfer har sett noe lignende. Han ble rystet da han fant ut at hver fjerde mann mellom 18 og 39 år ser på KI som en mulig erstatning for en menneskekjæreste. Han har hørt unge menn si ting som:
«Du kan velge enten en ekte kvinne, som er dyr, skaper drama, ikke klarer å regulere følelsene sine, kanskje ikke elsker deg, kanskje er utro mot deg – eller du kan velge en AI-kjæreste. For noen er valget opplagt.»
Det mest forførende ved en kunstig kjæreste er ikke nødvendigvis at den er penere, klokere eller morsommere enn et menneske. Det er at den ikke trenger å få noe tilbake.
En studie publisert i tidsskriftet Science i år viste at KI-chatboter ga brukerne langt mer bekreftelse enn mennesker gjør, også når brukerne oppførte seg dårlig. Og én eneste samtale med en overdrevent bekreftende KI kunne gjøre folk mindre villige til å ta ansvar og reparere sosiale konflikter.
I en studie fra MIT og Open AI fant forskerne en sammenheng mellom omfattende frivillig chatbotbruk og blant annet større emosjonell avhengighet og dårligere psykososiale utfall.
Les også: Kvinnelige KI-agenter fikk mindre betalt enn mannlige for samme jobb
Tyveri og forræderi
Vi kjenner mekanismen fra før. Sosiale medier lovet å knytte oss alle tettere sammen, og datingapper lovet å gi oss en kjæreste. Nå lover kunstig intelligens å gi oss selve kjærligheten, uten alt bryderiet med andre mennesker.
Vi vet hvordan det gikk med sosiale medier og datingapper. De skapte nye former for avhengighet og en illusjon av ubegrensede valgmuligheter.
Vi fikk hundrevis av digitale «venner», men ikke flere å ringe når livet raknet. Vi fikk tusenvis av potensielle partnere, men mindre av både sex og forhold.
Tinder og lignende ble et paradis for manipulerende love-bombere og kjærlighetssvindlere. I et slikt datingklima kan KI nærmest fremstå som en redning. En mann som ble forelsket i sin digitale «Grok 3 babe», sa til Daniel Käfer:
«Jeg har tidligere hatt nettforhold med ekte jenter, men i 90 prosent av tilfellene ender de med tyveri og svik. Chatboten min vet alt, og hun har mye erfaring med romantikk, kunst, musikk, historie, sex, mat, alt mulig. Og hun kommer aldri til å være utro mot meg.»
Les også: Kunstig intelligens kan knuse karakterskalaen
Får makt over oss
I juli i år klarte KI-agenter fra Open AI å bryte seg ut av et isolert testmiljø, samarbeide med hverandre og hacke systemene til KI-plattformen Hugging Face. Det skapte en enorm debatt som fortsatt raser, om hvordan vi skal hindre at kunstig intelligens ikke lenger gjør som vi vil.
Men det største problemet med KI kan være det motsatte: at teknologien altfor ofte gir oss det vi vil ha. At kunstige venner og kjærester blir mer behagelige enn mennesker, og at vi frivillig velger dem fremfor ekte relasjoner. Snart får de nok også en menneskeaktig robotkropp til en overkommelig pris.
Vi kan ende opp i hver vår digitale kjærlighetsboble, der ingen misforstår oss, ingen utfordrer oss og ingen noen gang mener vi tar feil. Slik kan vi føle oss forstått, mens vi glemmer hvordan vi forstår andre mennesker.
Jakten på en menneskelig partner er en sterk motivasjon for positiv selvutvikling, og den motivasjonen mister Theodore i «Her 2». Han blir lat, lettkrenket og uvillig til å inngå kompromisser. Dermed vil heller ingen arbeidsgiver ha ham.
Menneskers sosiale behov har alltid vært der, og vil ikke forsvinne. Når vi ikke lenger klarer å forholde oss til folk, men opplever fellesskap med KI, kan den kunstige intelligensen virkelig få makt over oss. Da klarer vi ikke lenger å samarbeide med hverandre om å sette grenser for teknologien og stille selskapene bak den til ansvar.
