I årevis har pressen vist berøringsangst for å sette innvandring i sammenheng med kriminalitet. I like lang tid har det irritert en stor andel lesere. Én del av forklaringen handler om ideologisk overbevisning. De mest populære partiene blant journalister er også de mest innvandringspositive. Men en del av berøringsangsten kan også forklares med «Vær varsom»-plakatens […]
I årevis har pressen vist berøringsangst for å sette innvandring i sammenheng med kriminalitet. I like lang tid har det irritert en stor andel lesere.
Én del av forklaringen handler om ideologisk overbevisning. De mest populære partiene blant journalister er også de mest innvandringspositive.
Men en del av berøringsangsten kan også forklares med «Vær varsom»-plakatens punkt 4.3. Det fikk vi bekreftet da Subjekt spurte Aftenposten om hvorfor de hadde omtalt tre gjerningspersoner kun som «norske tenåringsgutter».
De var tiltalt for grovt ran, ransforbund, frihetsberøvelse og grov voldtekt. Ofrene var prostituerte. Statsadvokaten omtalte guttene som «relativt privilegerte», og en av dem har innrømmet at han ikke hadde behov for pengene. Ofrenes vitnemål peker imidlertid mot et annet mulig motiv: Guttene hadde det rasende festlig mens de ydmyket ofrene, lo og filmet dem.
Dette er ekstremt spesiell oppførsel. Åpenbart har saken stor offentlig interesse, noe som også er grunnen til at Aftenposten følger den tett. Derfor bør offentligheten få tilgang til så mye som mulig av relevant informasjon om saken. Så hvorfor nektet avisen å opplyse om at guttene hadde familiebakgrunn fra Somalia og Etiopia?
Nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen pekte på «hensynene som ‘Vær varsom‘-plakaten krever at vi tar», og hevdet at etnisitet i denne saken ikke var relevant.
– Presseetikken krever varsomhet ved omtale av etnisitet, uttalte hun til Subjekt.
Les også: Anklages for å skjule kriminelles landbakgrunn. Aftenposten peker på presseetikken
Etnisitet er relevant
I den nevnte nyhetsartikkelen kontaktet Subjekt også ekspert Elin Floberghagen. Hun er generalsekretær i Norsk presseforbund og sekretariatsleder for Pressens faglige utvalg (PFU).
Floberghagen påpekte at PFU ikke har behandlet mange klagesaker knyttet til denne problemstillingen. Videre sa hun at PFU har konkludert med at å omtale etnisitet i forbindelse med straffesaker i seg selv ikke bryter god presseskikk, fordi «slik informasjon kan være relevante opplysninger».
Også Floberghagen pekte på «Vær varsom»-plakatens punkt 4.3, som lyder: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»
– Det sentrale i en presseetisk vurdering vil være om det handler om relevante opplysninger og hvordan mediet bruker/presenterer opplysningene, avsluttet hun.
Med det ble ingen særlig mye klokere. Åpenbart finnes det stigmatiserende måter å omtale etnisitet på. Om en kommentator for eksempel hadde skrevet at kriminalitet som dette «ligger i blodet til somaliere» og videre generalisert hele gruppen på bakgrunn av handlingene til noen få, så hadde det vært et klart presseetisk brudd.
Men dette hypotetiske scenarioet er milevis unna virkeligheten i norske medier.
Aftenposten avviser at de har berøringsangst, og hevder etnisitet i denne saken ikke er relevant. Det er veldig mange uenige i, inkludert Aftenpostens egen spaltist, Kjetil Rolness. «Hvem forsøker Aftenposten å lure?», skriver han – ikke i Aftenposten, men på sin egen Substack.
Å opplyse om etnisitet som sådan er ikke automatisk stigmatiserende eller uetisk. Det er simpelthen å beskrive virkeligheten, nettopp det journalister og redaktører skal gjøre.
Landbakgrunn henger sammen med kriminalitet, syn på kvinner og homofile, normer og verdier. Media bør gjøre oss klokere på slike sammenhenger gjennom faktabasert rapportering – ikke tilsløre dem.
Når politiske beslutninger skal tas, er det viktig å ha et korrekt bilde av virkeligheten. Om vi vil forebygge kriminalitet, må vi vite hvem som begår kriminaliteten.
Les også: «Danmark publiserer ærlige tall om innvandring, arbeid og trygd. Hvorfor gjør ikke Norge?»
Konsekvensene av berøringsangst
Den omtalte kriminalsaken der prostituerte ble ranet, er langt fra unik.
Tenåringene sier selv at de var inspirert av lignende de har sett på Tiktok. Aftenposten skrev om en nesten identisk hendelse i 2017. Interessant nok skrev da VG, som dekket saken først, at de prostituerte hadde «østeuropeisk bakgrunn». Det var visst relevant, noe bakgrunnen til gjerningspersonene ikke var.
I samme artikkel står det at «ran av prostituerte er ikke uvanlig i Oslo», med henvisning til to andre hendelser, en i forkant og en i etterkant. Ikke uvanlig? Desto viktigere å få belyst hvilke grupper som er overrepresentert.
Berøringsangsten er ikke isolert til media. Fra 2006 til 2008 ble 100 prosent av de anmeldte overfallsvoldtektene i Oslo begått av menn med ikke-vestlig bakgrunn, ifølge tall fra Oslo-politiet. Så sluttet de å analysere landbakgrunn.
Om slik berøringsangst sprer og fester seg i samfunnet, kan det gå skikkelig galt. Storbritannia er et godt eksempel. Britenes største politiske skandale i nyere historie handler om hvordan organiserte nettverk av menn med ikke-vestlig bakgrunn (hovedsakelig fra Pakistan og Bangladesh) uforstyrret voldtok, dopet ned og torturerte enorme mengder hvite jenter fra arbeiderklassen. Fenomenet omtales oftest i media med eufemismen «Grooming gangs».
Antall ofre er usikkert. Myndighetenes egen innsatsstyrke har identifisert rundt 4.000 ofre siden 2023. I byen Rotherham alene anslås det at 1.400 barn ble utnyttet. Innvandringsskeptiker og medlem av Overhuset, Lord Pearson, har anslått 250.000 ofre over hele landet, uten at tallet er dokumentert.
Det er bred enighet om at dette fikk fortsette fordi politiet og myndigheter ikke gjorde jobben sin i frykt for å bli stemplet som rasister. God og modig journalistikk var det som sørget for at det hele ble avslørt. Sakskomplekset burde imidlertid vært dekket mye tidligere og mer omfattende.
Les også: «Nok et motbydelig eksempel på hva politisk korrekthet fører til»
Fortielse er selvskading for media
Det begynner nå å bli mange hendelser som norske medier fordreier for å unngå å nevne bakgrunnen til de kriminelle. Det tærer på tilliten.
Forrige uke fikk NRK massiv kritikk for å vinkle en nyhetssak på et, rent faglig sett, lite interessant nyhetspoeng: «To av tre barn i fengsel er født i Norge». Siden vinklet de om på forsiden til det langt mer relevante: «Nær 7 av 10 barn i fengsel har ikke-nordiske navn».
Etter en grov gjengvoldtekt i 2024 ble de tre gjerningspersonene, som trengte tolk, av NRK beskrevet som «nordfjordingar».
For vanlige avislesere betyr imidlertid begreper som nordmann og nordfjording noe mer enn statsborgerskap og bostedsadresse. De fleste vil lese det som at gjerningspersonene har vokst opp med norsk språk, kultur og verdier. Nettopp derfor virker det manipulativt å kun omtale statsborgerskap eller hjemfylke uten å si noe mer om kulturell bakgrunn.
Mennesker har en medfødt tilbøyelighet til å gjenkjenne mønstre og danne seg fordommer, enten de stemmer eller ikke. Det kan ikke mediene forhindre. Men de kan imøtegå fordommene med fakta og argumentasjon – og det forutsetter at fakta kommer frem.
Åpenhet tjener også minoritetene selv. Når pressen svikter, overtar kommentarfeltene. Og vi vet alle hvor nøye man er med fakta, varsomhet og kildekritikk der i gården.
Nøktern rapportering gjør det lettere å peke på lovbryterne, og dermed å fjerne mistanke fra alle andre. Det er et bedre vern mot rasisme enn berøringsangst.
Nå må Norsk presseforbund på banen. Punkt 4.3 trenger en overhaling. Eventuelt må det slås fast hvor grensen faktisk går. En måte det bør skje på, er at norske redaktører begynner å beskrive virkeligheten korrekt. Muligens blir det ingen andre konsekvenser enn en bedre informert befolkning.
