5. juli ble det endelig klart at alle 30 Nato-land har signert protokollen for svensk og finsk medlemskap. Siden mai har Tyrkia vist mostand mot å gå i allianse med de nordiske landene. Men nå har forhandlingene lettet på motstanden, sier NATO-sjef Jens Stoltenberg. Resultatet er at Tyrkia, Sverige og Finland nå befinner seg i samme militære forsvarsallianse.
Samtidig øker den militære kapasiteten. På et møte i Madrid 28. til 30. juni ble NATOs lederskap og statsledere enige om å utvide militærstyrken i NRF (NATO Responce Force) til vel over 300.000 soldater, en mangedobling av dagens 40.000. Det utgjør med andre ord «den største endringen av vår kollektive avskrekking og forsvar siden den kalde krigen», står det i referatet.
I lys av at Putin nå innstiller seg på å føre en langsom krig, kan vi forvente mer aggresjon fra både fra vestlig og russisk hold.
Vi bør være klare over at aggressiviteten ikke kun inntar en materiell form. Den er også er ideologisk, i den forstand at nasjonale aktører vil dikte og argumentere for berettigelsen av drap, økonomiske omkostninger og opprustning.
Les også: Ukraina begrenser russisk litteratur og musikk
Tettere europeisk samarbeid
Denne ideologiske kampen kommer blant annet i form av at NATO og EU samarbeider tettere. Dette samarbeidet ble spesielt styrket da Finland og Sverige, begge medlemmer av EU, ble med i NATO. EU-sjef Ursula von der Leyen sier i en video at «Sverige og Finlands tiltredelse gjør NATO større, mer europeisk og sterkere».
– Putin forsøkte å skille oss, men det han endelig fikk var et enda sterkere bånd mellom den europeiske union og NATO, og det er derfor en god dag for den transatlantiske alliansen, for den europeiske union, og for Finland og Sverige, sier von der Leyen videre.
Disse nyhetene krever at vi i Norge gjenopptar EU-spørsmålet.
Som Espen Geelmuyden Rød, seniorforsker for freds- og konfliktforskning ved Uppsala Universitet, skriver for Dagbladet 4. juli, tyder «innsikt fra forskning på demokrati og konflikt» at Ja-siden av EU-debatten har «tunge argumenter». Dette skriver han at spesifikt er tilfellet «i kjølvannet av Putins invasjon av Ukraina».
Grunnen til behovet for EU-medlemskap er åpenbar: Demokrati og samarbeid reduserer sjansen for krig og konflikt. Et tettere samarbeid med unionen vil derfor sende signaler om at vi er mer åpne for å styrke båndet med våre allierte, men også gjøre det mer nyttig for aggressive land å ty til fremtidig samarbeid. Det kommer av at aggresjon mot en sterkere part ikke lønner seg.
Les også: Kan Ukrainas allierte redde landet fra kulturelt folkemord?
Gjenoppta spørsmålet om norsk EU-medlemskap?
Å gjenoppta spørsmålet om medlemskap handler ikke kun om å styrke Norges politiske rolle i unionen. Det handler også om å kunne bidra videre til å fremme betydningen av den europeiske kulturarven og gjøre det klart at Norge er en europeisk nasjonalstat som fremholder idealer om fornuft, frihet og samarbeid.
Tross alt er Norges ideologiske arbeid på verdensbasis lik EUs. Per innbygger er Norge det landet i verden som gir mest bistand til andre land, og EU er samtidig verdens største samlede donor for internasjonal bistand. I tillegg deler begge landene sin tiltro til et internasjonalt samarbeid gjennom deres viktige roller i FN. EU finansierer halve budsjettet til FN, og Norge er med i sikkerhetsrådet.
Dette vitner om et aktivt ønske fra Norges side om å spre humanistiske verdier, hvilket også kan sies å være EUs sentrale kulturmål. Istedenfor å ha statlige forfatninger som er sammensatt av enkelte menneskers viljer – slik vi for øyeblikket ser i Russland – handler liberale verdier om maktfordeling, transparens og opprettholdelsen av offentlige sfærer.
Les også: En autoritær stat er ingen løsning på klimakrisen
Samarbeid kan virkeliggjøre idealer
En robust rettsstat er helt sentral for å sikre en levende offentlig sfære. Dette gjelder ikke kun nasjonalt, men også innad i unionen selv.
For dem som har gode argumenter for å mene at EU ikke er ideell, kan et norsk engasjement i unionen sikre at den beste saken får medgang. Å utestå fra medlemskapet vil derimot gjøre at EU blir mindre demokratisk, ettersom Norges stemme som en aktiv samarbeidspartner holdes svakere enn den potensielt kunne vært.
Norge er et lite land, og uten å ta del i organisasjoner bygget opp av likesinnede, vil det stå svakt. Selv om det hittil har gått bra med Norge, vil et europeisk samarbeid gjøre det rustet til å møte på en vanskelig fremtid. Blant disse er fremtidig digital markedsføring, klimakrisen, Kinas økonomiske invasjon og kommende ressurskriser.
Et sterkt europeisk lovverk sikrer oss mot dette. Vi vil både kunne samarbeide med mer åpenhet med våre allierte, men også være skjermet mot fremtidige stormakter som sakte vil sikre seg mer makt i det europeiske kontinentet.
Les også: Det er på høy tid å snakke om Stortingets Beijing-apologeter
