Agnes Moxnes ble med på prøvene få dager før premiere.
Johannes Holmen Dahl er 37 år, og teaterets svar på Erling Braut Haaland. Storscorer på norske, svenske og danske scener, hedret med kritiker- og Heddapriser, og publikumsyndling etter oppsetninger som «Tid for glede» på Det norske teatret og «Hamlet» på Nationaltheatret. Hans spillestil er å skjære inn til beinet, og å drible seg til målscoringer ved hjelp av tekst han får til rådighet.
For første gang i Norge
På Riksteatret denne høsten handler det om østerrikske Thomas Bernhard. I teaterstykket «Ved målet» møter vi en mor som ikke vil gi slipp, og en voksen datter som ikke klarer å komme seg vekk. For første gang skal dette prisbelønte stykket settes opp i Norge. Etter ønske fra Johannes selv.
– Jeg må bare innrømme at jeg synes det er merkelig at «Ved målet» ikke er blitt vist her før. Men det er selvfølgelig en glede å introdusere ny dramatikk, og nettopp denne teksten ga meg en så god følelse.
– Hvorfor det?
– Ta for eksempel språket. Det går rett under huden på de tre karakterene – moren, datteren og forfatteren.
Det er lett å leve seg inn i selve fortellingen samtidig som vi reflekterer over hva i all verden vi er med på.
Det er fantastisk godt gjort.
For ikke å glemme Bernhards evne til å flette sammen ulike nivåer.
På ett nivå er det en grusom skildring av psykisk vold, men det er også et nivå som handler om å skrive for teater. Kan teater og litteratur forandre samfunnet?
Og så er det dette med det grusomme og det til tider hysterisk morsomme. På samme tid.
«Er det OK å le av det grusomme,» spør regissøren seg selv. Og svarer:
«Ja, det er da det?»
I morens klør
– Nå er det prøvetid, hvor ligger utfordringene?
– Det er et psykisk voldelig hjem. Overgrep. En voksen datter som sitter fast i morens klør. Så vi prøver å forstå mekanismene. Forstå mor og datter. Menneskeliggjøre dem, men også forsvare dem. For det er kjærlighet her…
– Jeg har mine sympatier med henne, svarer Anne Krigsvoll, som spiller moren. Hun er en ulykkelig kvinne. Da kan man bli skarp. Hatet må rettes ett eller annet sted.
– Så hvorfor i all verden gjør ikke datteren opprør? River seg løs. Kommer seg unna?
Josefine Frida svarer:
– Jeg tror hun håper og drømmer om nettopp det. Men hun er blitt så tilpasningsdyktig. I stedet for opprøret bruker hun alle kreftene sine til å roe ned en psykisk voldelig mor.
Dermed er hun fanget i morens spindelvev.
Kraftløs generasjon?
– En mor som er sin datters diktator, en datter som bøyer seg og en forfatter som gjennomskues. Kan det ikke heller kalles gjørmebryting?
– Det er i hvert fall figurer som sitter fast, og som har stått med gjørme opp til knærne lenge, sier Johannes Holmen Dahl.
– Det virker ikke som det finnes en vei videre. Nettopp her ligger noe av det sinnet Thomas Bernhard er så kjent for.
Bernhard kritiserer en kraftløs generasjon. Unge mennesker som vil være på lag, heller enn å bryte med sine foreldre. Det er både noe håpløst over det, og en voldsom formaning om å gå i seg selv og forsøke. Å ta et oppgjør.
Når vi ser på verden vi lever i i dag, er det lett å gi denne gamle grinebiteren rett. Men så er det da heller ikke Bernhards ansvar lenger.
– Så kort sagt …?
Ved målet er en dyp brønn av vanskelige problemstillinger. Og en forfatter det er vanskelig å ta stilling til.
Men nettopp det gjør ham så god.
Les mer om teaterforestillingen «Ved målet» og hvor den skal på turné her.
