Mitt innlegg i Subjekt, «Mediene påfører barn klimaangst», provoserte psykologiprofessor Ole Jacob Madsen og psykolog Erik Nakkerud, som mener at jeg har en forskjønnede forestilling av global oppvarming.
Jeg er ingen klimaekspert, men peker på overdrivelser i pressen ved å vise til fysiske observasjoner, slik som at Adresseavisa i 2008 skrev at 300 klimaforskere fra 15 land hadde kommet frem til at Arktis ville bli isfritt i løpet av syv år. På sitt laveste nivå etter sommeren 2008 hadde ismassen på Nordpolen et areal på 4,5 millioner kvadratkilometer, og sommeren 2015 var is-arealet nøyaktig det samme som i 2008. I 2022 er det fremdeles uforandret.
Så kan man som Madsen og Nakkerud selvsagt relativisere og bortforklare ved å dra statistikken lang tilbake til et spesielt kjølig år som i 1979. Men dette motbeviser ikke at klimaforskerne var helt på bærtur da de sa at sommerisen skulle forsvinne. Det er også utvilsomt flere isbjørner nå, selv om Madsen og Nakkerud antar at økningen skyldes restriksjoner på jakt.
FN, presse og politikere har skapt en virtuell klima-virkelighet hvor det er datamodellene som gjelder, og ikke fysiske observasjoner. I datamodellene dør det isbjørner i hopetall og Nordpolen smelter i et skremmende tempo, men i den fysiske verden har isdekket vært uforandret de siste femten årene og isbjørnene ser ut til å stortrives.
Politisk aktivisme og hersketeknikker
Hvorfor noen i møte med engstelige barn velger å hente sin virkelighetsoppfatning fra feilslåtte spådommer i en ukritisk presse er for meg en gåte. Men slikt skjer kanskje når politisk aktivisme blander seg sammen med vitenskapen. Nesten hele den vestlige befolkningen er drillet i hersketeknikker som selvforsvar mot dem som stiller seg kritisk til aspekter ved klimakrisen. De viktigste hersketeknikkene er stempling, devaluering og latterliggjøring. Typisk eksempel på en slik hersketeknikk er uttalelsen om at jeg «preges av velkjente myter fra klimaskeptisk hold».
En av FNs fanesaker er at korallrevet The Great Barrier Reef utenfor Australia er truet av klimaendringer. Men på James Cook-Universitetet jobbet professor Peter Ridd, som var helt uenig med FN, og mente at korallrevene hadde gode vekstforhold. Peter Ridd fikk munnkurv av universitetets ledelse, men han nektet å tie og ble oppsagt i 2018.
Oppsigelsen av Peter Ridd viser hvor galt det går når vitenskap blandes med politikk og spådomskunst. The Great Barrier Reef er større nå enn det var da målingene startet i 1985, og James Cook-Universitetet endte opp med å bli dømt for å ha kneblet sin egen professors akademiske ytringsfrihet. Slikt får vi aldri vite om i norske medier, fordi i pressen er klimakrisen et evigvarende drama med stadig nye spådommer. Spådommer som feiler, blir aldri nevnt. I stedet kommer nye spådommer på bordet.
Man får også en illusjon om at alle klimaforskere er helt enige i alt omkring klima når vitenskapsfolk ikke får komme med innvendinger i det offentlige ordskiftet. Det er underlig er at alle som har bygd en karriere på klimakrisen, fritt kan uttale seg i media uten å noen gang bli faktasjekket.
Les også: Strømmen og drømmen om dårligere tider
Det er unødvendig å skremme barna
Madsen og Nakkerud omgår helt problemet med at det kun er de vestlige landene som er opptatt av CO2-reduksjon, og at disse landene alene ikke kan påvirke de globale CO2-utslippene. Dette er en geopolitisk nøtt som barn ikke kan gjøre noen ting med. Så hva er egentlig vitsen med å opprettholde et så høyt angstnivå hos de unge?
Det viktigste for meg er hva dommedagsprofetiene gjør med barnas psykiske helse. Bagatelliseringen av barns frykt er for meg helt uforståelig. Jeg er forundret over at Madsen og Nakkerud med sin psykologfaglige bakgrunn mener det kan være vanskelige avveininger mellom å «formidle alvoret i situasjonen, og ikke skremme unødig.»
Det bør aldri være nødvendig å skremme barn. Eneste unntak jeg kan se, er om de er utsatt for umiddelbar livsfare. Det er ifølge norsk barnelovgivning ulovlig å skremme barn. Det bør de slutte med umiddelbart!
Les også: Dommedagskulten må stanses
