Den multimediale kunstneren Nora Turato er aktuell med utstillingen, publikasjonen, installasjonen og performancen «Pool 2» i Oslo. Slik definerer hun tidens tekstånd.
På det for anledningen signalrøde gulvet hos visningsrommet Unge Kunstneres Samfund (UKS) i Oslo, ligger fem hundre eksemplarer av Nora Turatos publikasjon. Forsiden vekker umiddelbart assosiasjoner til de alarmerende advarslene man finner på røykpakker.
«Pool 2» er, på lik linje med selve utstillingen, laget spesielt for UKS.
Lik gullmyntene i Onkel Skrues assosiative pengebinge, er bøkene spredt i hauger og stabler rundt om på gulvet. Nora Turato signerer bøkene for øyeblikket med en tykk gulltusj, en etter en, mens dialogen går.
– Den nye grønnfargen på de norske sigarettpakkene, har et minimalt «rent» design. Skal dette liksom være det verste designet mulig, for å få nordmenn til å frastå fra sigaretter, ler Turato.
Med et glimt i øye sier hun at i neste utstilling skal alt bli drapert i denne grønntonen.
Tidens tekstånd
«POOL 2» er navnet på publikasjonen. Men det er også navnet på den overordnede utstillingen, og et verk i seg selv. Utstillingslokalet og publikasjonen fungerer nemlig som rekvisitter i Nora Turatos performance med samme navn.
I kraft av sin plassering, og Turatos bruk av publikasjonen i sine performancer, forstås den også som en installasjon.
– Alt av tekst interesserer meg, jeg gjør ikke forskjell på kildene. Det som betyr noe for meg er kvaliteten på selve setningen, forteller Turato og utdyper:
– Fra artikler, Twitter til bøker, og egentlig alt jeg kommer over, forteller hun.
Det har resultert i et konservert visuelt arkiv, som nå utgjør deler av Nora Turato sin utstilling på Unge Kunstneres Samfund.
– Om ti års tid kan man muligens gå tilbake i boka og oppdage den skiftende diskursen, med kontinuitet til språket man snakker i denne fremtiden, sier Turato.
– Nylig leste jeg om «big dick» og «small dick energy», uttrykk som handler om attitude, og som har sin opprinnelse i en tweet fra Ariana Grande.
Turatos utvalg forteller i sin helhet noe om vår tid, og «POOL 2» fungerer slik som et fryst bilde av internett, og samfunnet for øvrig, anno 2018.
– Som de «aktuelle» setningene og vendingene Azealia Banks skrev og tok, da hun «klikka» på Twitter og anklaget Elon Musk og Grimes for å la henne vente inne i huset til Musk i en uke. Videre har man Kanye Wests absurde tale om han og Donald Trumps «Dragon energy».
– Ja. For meg «breaka» internett i 2018 med Grimes og Musk sin Met Galla-come out. Forholdet, som startet på Twitter, med Musks mye omtalte tweet «Rococo’s Basilisk», men som egentlig ikke er så relevant lenger. Det har allerede gått ut på dato.
– På internett håndteres språket som noe som ikke er ment å stå der til evigheten. Ordene og frasene har en rask utløpsdato, og de forsvinner fra oppmerksomheten vår like fort som de kom, skyter kurator Rhea Dall inn.
– Tabu å kle seg kvinnelig
Turato er student ved Rijksakademie van Beeldende Kunsten i Amsterdam. Hun har også en bakgrunn fra grafisk design og musikk. Dette har ført henne inn i forskjellige sjangre, som deretter har kokt ned til performance.
Under åpningen av utstillingen «POOL 2» forrige fredag, framførte hun en performance som kan beskrives som karakteristisk for kunstneren. Hun tar i bruk virkemiddel som repetisjon, slam-poetry, sang, rytme og poesi.
– Performancene dine er slående velkledde implisitt med femininet og integritet. Er dette sceneantrekk eller en del av din persona?
– Jeg kommer fra Øst-Europa. Der liker folk å kle seg litt «over the top» . Jeg er ikke rik, men jeg liker å kle meg fint, i motsetning til noen som bor på Frogner som kler seg som om de bor «på gata», sier Turato.
Hun vokste opp på 90-tallet, da hun mener at vi levde i en tid der begjæret om de enkle ting som solbriller og designerklær stod sentralt.
– For meg har dette hengt ved, å være tydelig om hvordan man kan bruke markører til å «performe» seg selv. Når du skal ha en høytidelig festmiddag så er dette noe man behandler med respekt og spenning. Det samme vil jeg om mine performancer; jeg liker å gjøre stas på anledningen og å ha respekt for dette ritualet.
– Vi møter jenter som kaller seg «jentegutter». De proklamerer stolt at de er en av gutta, og at de ikke kan gå i høye heler, og så videre. Man kan vel være feminint velkledd uten at det skal være noe negativt?
– Som kvinne bør man selvfølgelig ikke skamme seg over sin femininitet. I kunstverdenen kan det være tabu å kle seg på den måten jeg gjør, det blir nesten som å kle seg som et advarselsskilt. Bare ved å ha på seg noe blomstrete tøy kan kvinnelige kunstnere bli redde for å ikke bli tatt seriøst.
Multi-multi-utstilling
Gjennom utstillingens løp vil Turato holde daglige performancer i UKS’ lokaler i Oslo. Både performancen og publikasjonens språk er hentet fra hyperhastigheten på nett, og blir videre sløvet ned i tid for egen konsumering.
Utstillingen er tidsbasert, men eksisterer også som et arkiv. Publikum er velkommen til å kjøpe boken og dermed ta den med hjem. Man bestemmer selv tempoet man ønsker å se utstillingen i.
– Boka utgjør Turatos arkiv med utrykk og setninger samlet fra et fullt år fra sensommeren 2017 til sensommeren 2018. Når boka så har blitt trykket, blir den et tidsvitne, sier kurator Rhea Dall.
Hun utdyper:
– Turatos praksis fokuserer på dette regimet av «fast and furious». Men ved å gi publikum muligheten til å kunne lese boka i sitt eget tempo, skaper hun en kontrast til nettets og utsagnenes hastighet. Tekstsamlingen blir dermed et speilbilde av samtiden vår; et speilbilde av det tomme, fordomsfulle, aggressive, morsomme og ofte døve vendingene vi nesten ubevisst overtar fra internett- og popkulturen hele tiden. Slik skaper Turato en slags ny absurd poesi, som holder på å bli slukt i bokens sorte overflate og dens mørke tone.
Dall beskriver «POOL 2» som en «multi-multi-utstilling».
– Du kan lese boka slik du selv ønsker, hoppe frem og tilbake og «shuffle» rundt. Dette er det samme Turato gjør i performancene sine, hun hopper fra side 2 til 122, og tilbake igjen, med et assosiativt og fritt handlingsforløp.
– Samtidig så er dette en utstilling som på sett og vis handler om forbruk. Man kjøper utstillingen med seg til eget konsum?
– Det er en spøkelsesbok. Den har ingen forlegger. Den har ikke noe ISBN-nummer, og jeg sender den kun til små bokhandlere og mennesker jeg vil at skal ha den. Det er ingen involvert, bortsett fra meg, som bestemmer hvordan den blir distribuert. Slik eksisterer den kun her i utstillingen, avslutter Turato.
