Den svenske prisvinnende filmen fra Cannes, «Grensen», er en unik skildring av relevante temaer, fortalt i eventyrets rammer.
★ ★ ★ ★ ☆ ☆
Om man vokser opp som fremmedgjort, hvordan vil man da se verden som voksen? Har et offer lettere for å være kilden til andres smerte? Ser et offer bare det hensynsløse i verden, eller speiles egen usikkerhet i andres øyne?
Ali Abbasi har regissert en av de mest særegne filmene vi har sett fra Norden på lang tid. Hvor nettopp de overstående spørsmålene utforskes, gjennom filmens hovedkarakter Tina (spilt av Eva Melander).
«Grensen» leder oss elegant gjennom en vanskelig sti fylt med symbolikk og moralske problemstillinger. Filmen kan utforskes på flere plan, noe som gjør den vanskelig å vurdere.
Et ambisiøst prosjekt
Vi følger Tina i hennes jobb som tollinspektør. Hun er født med en kromosomfeil, som har gitt henne et uvanlig utseende, men også en usedvanlig god luktesans. Filmen konfronterer oss med de fordommer vi har mot folk som ser annerledes ut, samtidig som den også understreker hvordan dette i realiteten ikke burde være et problem.
Den særegne fortellingen og ukonvensjonelle karaktereren gjør filmen til et krevende verk. Det forlanges mye refleksjon fra publikum, som til gjengjeld kan vokse, om vi lar oss rive med.
Ubehagelighetene som Tinas utseende medfører bruker filmen god tid på å utforske. Vi opplever vanskelighetene hennes gjennom fremmedes blikk, eller subtile kommentarer. Dette gjør regissøren rett i. Selv følte vi det var vår egen moral som ble satt på prøve, hvilket utvidet vår forståelse av hva det vil si å være utenfor samfunnet.
Tina føler et stadig sterkere kall til naturen, og har for henne selv, en uforståelig sult på krypdyr. En dag kommer Vore (spilt av Eero Milonoff) til Sverige fra Finland, en som ligner mistenkelig på Tina, og et mystisk plott utspiller seg.
Et tungt måltid
Det er sjeldent å se filmer som balanserer så mange politiske problemstillinger kun gjennom historiefortelling. Filmen er verken prekende eller moraliserende og svelger aldri for mye, men ender fortsatt med å bli et tungt måltid.
Historien fortelles på andre premisser enn de fleste av oss er vant med, uten at det føles som et kamprop eller skyldfordeling. Abassi har nemlig mye på hjertet, fremmedgjøring, terrorisme, psykiatri og ulovlig adopsjon for å nevne noe.
I samarbeid med fotograf Nadim Carlsen har regissøren valgt å dvele noe særlig over utforskningen av natur. Dette resulterer i noe dødtid, som går på bekostning av å bygge opp under selve fortellingen. Filmen fungerer best når fokuset er rettet mot samfunnets holdninger, med et ønske om å nyansere og utforske.
Gjennom eventyrets rammer reflekteres det rundt betent tematikk som fort ville blitt spekulativt med en annen vinkling. Abassi har regissert en film både vakker og sær. Et frisk pust fra svensk film.
