I løpet av de ti årene siden Yorgos Lanthimos’ engelskspråklige debut med «The Lobster» (2015), har den greske regissøren seilt frem som en av de mest unike og kreative filmskaperne. «Bugonia» viderefører og forsterker dette inntrykket.
Alle de underfundige (men gjenkjennelige) særpregene til Lanthimos har sjarmert og forstyrret publikum om hverandre. Hans møysommelig oppbygde estetikk har blitt en umiskjennelig merkevare.
Kanskje aller mest sentralt for hans suksess har vært gjentagende samarbeid med distingverte skuespillere som Willem Dafoe, Colin Farrell og Emma Stone, som har levert noen av sine karrierers beste opptredener under Lanthimos’ regi.
Emma Stone, som vant Oscar for sin rolletolkning i «Poor Things» (2023), er nå aktuell i sin fjerde Lanthimos-film med «Bugonia», som har kinopremiere 31. oktober.
(Foto: Focus Features / UIP Norway.)
Konspirasjonsteorier og kaos
«Bugonia» begynner med at Teddy (spilt av Jesse Plemons, også en Lanthimos-kjenning) forteller poetisk og lidenskapelig om bienes uvurderlige rolle i vårt økosystem, men at flere og flere biekolonier kollapser grunnet en mystisk sykdom. Talen er rettet mot hans fetter Don (Aidan Delbis), som stoler blindt på Teddys fremstilling av problemet, hans tanker om hva som ligger bak, og den utspekulerte planen han har klekket for å løse det.
De skal kidnappe den mektige konsernsjefen Michelle (Emma Stone). Teddy er nemlig overbevist om at hun er et romvesen med planer om å utrydde menneskeheten. Med urokkelig tillit til konspirasjonsteoriene sine setter de to fetterne i gang sin dristige plan. Men handlingsforløpet eskalerer raskt til noe større enn de kanskje er i stand til å kontrollere.
Skuespillerkunst på høyt nivå: Hvem bløffer hvem?
Det er imponerende hvor mye innflytelse skuespillerprestasjonene har på seeropplevelsen i «Bugonia», og da særlige Emma Stone og Jesse Plemons. De får begge rikelig med tid og anledning til å bruke hele sitt register, og virkelig vise frem den unike evnen til å fenge og overraske publikum. Plemons formidler den gradvise destruksjonen av Teddys skråsikre fasade på mesterlig vis. Stone alternerer mellom sårbart offer og ukuelig boss bitch så sømløst at publikum aldri vet sikkert hvem av dem som innehar mest (eller best) informasjon.
Realistisk satire med brodd og mørk humor
Rammefortellingen har den samme egenartede uforutsigbarheten som man kan forvente fra Lanthimos sine filmer, men det er allikevel noe mer virkelighetsnært over «Bugonia» enn hans foregående filmer. Dialogen og spillestilen er mer naturlig enn vi er vant med i hans vanligvis utpreget kunstferdige universer. Dette fungerer godt for å fremme alvoret i historien, og gir den satiriske dimensjonen mer dybde og brodd. Her er det mer enn nok inspirasjon til spennende samtaler etter å ha sett filmen.
Det er vanskeligere å ignorere budskapet når ingenting virker kunstig. Lanthimos avstår for en gangs skyld fra den overdrevne stiliseringen som minner publikum på at dette er uekte – iallfall en god stund. Samtidig får hans mørke, tørre humor en prominent plass i historien, og sørger for at filmen aldri sklir over i å bli belærende eller kjedsommelig samfunnskritisk. Dette aspektet gjør også at hans distinkte stemme skinner tydelig gjennom. Det er ingen tvil om at det er akkurat han som har regi.
Estetikk i toppform
Det estetiske i «Bugonia» stemmer også godt overens med hans øvrige filmografi. Hyppig bruk av vidvinkellinser og utbroderte, fargesprakende tablåer fulle av nyanser gjør filmen til en visuell nytelse på stort lerret.
Lydsporet er som alltid også en stor del av universets appell og bidrar til å skape nøyaktig den stemningen hver scene etterstreber, være det seg forstyrrende, suggererende, fascinerende, underholdende eller mystisk. Dermed blir det også et veldig dynamisk lydbilde, fordi det hele tiden følger historiens kontinuerlige utvikling og hyppige taktskifter.
Et nytt univers du aldri har sett før
Til å være laget av en regissør med så pass distinkt signatur, er filmene til Yorgos Lanthimos påfallende forskjellige fra hverandre. Selv når han bruker de samme skuespillerne, føles det aldri som han gjentar seg selv eller gjenbruker en etablert suksessoppskrift. Dette ble tydelig demonstrert av hans forrige film, «Kinds of Kindness» (2024), som brukte de samme skuespillerne i flere forskjellige roller uten at det ble noe problem å skille karakterene deres fra hverandre.
I «Bugonia» bekreftes dette igjen ved at Jesse Plemons og Emma Stone spiller karakterer med en helt annen fremtoning og spillestil enn karakterene de har fremstilt i andre Lanthimos-filmer. Kanskje vel så viktig er det at Lanthimos viser en evne til å skape et helstøpt univers som tydelig skiller seg fra alle hans andre. Han bevarer essensen i sin egen stil, men nøler ikke med å utvikle seg, prøve nye ting, og tilegne seg nye særtrekk.
Dermed blir «Bugonia» et naturlig neste steg i karrieren til en filmkunstner i kontinuerlig utvikling: Den har et umiskjennelig Lanthimos-preg, men allikevel har du aldri sett noe lignende før.
«Bugonia» har kinopremiere 31. oktober.
