Forrige uke supplerte TV 2 sitt rikholdige utvalg av fjernsyn fra virkeligheten med den nye dokumentarserien «Kollaps – profeten fra Bærum». Norsk tv-publikum får tilsynelatende aldri får nok av store, halvgale personligheter som bretter ut privatlivet foran hele nasjonen. Serien handler om tidligere halvmilliardær og finansmann Christian Sønstebø, som eier den praktfulle gården Nordhaug i […]
Forrige uke supplerte TV 2 sitt rikholdige utvalg av fjernsyn fra virkeligheten med den nye dokumentarserien «Kollaps – profeten fra Bærum».
Norsk tv-publikum får tilsynelatende aldri får nok av store, halvgale personligheter som bretter ut privatlivet foran hele nasjonen.
Serien handler om tidligere halvmilliardær og finansmann Christian Sønstebø, som eier den praktfulle gården Nordhaug i Bærum, hvor han leier ut leiligheter til en broket samling av åndelige søkere, som lever i et slags hippie-kollektiv.
Men under overflaten skjuler det seg noe veldig, veldig forstyrrende, blir vi oppfordret til å tro.
Les også: «Alle» vet hvem han er. Likevel velger norske medier å holde navnet skjult
Uten kontroll på hva serien handler om
Både traileren og seriens første minutter legger frem kryssklipp som lover massevis av drama og vanvidd. Det er vræl og krampegråt, hjemmelaget yoga, dansing rundt flammer, spinnville antrekk, nakne kropper og sinnssyke utsagn.
Norges ledende kommersielle tv-konsern lokker oss videre inn med en dyster advarsel på svart bakgrunn: «Denne dokumentaren inneholder kontroversielle og omstridte påstander som kan oppleves støtende. Historien gir et unikt innblikk i et lukket miljø. Med en sterk leder som tar avstand fra storsamfunnet.»
I tillegg til forførelsen i den grammatisk tvilsomme trigger warning, påstår regissør, kameramann, journalist og generell mediepotet, Finn-Erik Rognan, at «prosjektet er noe både jeg og han Christian skulle miste kontrollen på».
Serien innfrir ikke løftene. Rognan virker riktignok å ha mistet kontroll på prosjektet. Men det omhandler ikke den dramatiske faren han antyder, men at han ikke vet hva slags serie han lager, eller hvilke verdier han forsvarer. I stedet virker filmskaperen like forvirret og paranoid som han forsøker å fremstille menneskene han har lurt til å bli rikskjendiser.
Les også: Kanskje NRK bare skal legge ned Debatten?
En farlig galning
Vi blir fortalt at det bor rundt 30 mennesker på Nordhaug, men serien fokuserer på noen få hovedpersoner.
Det er først og fremst Sønstebø, den karismatiske, frittalende og velbemidlede «lederen». Han skildres vandrende rundt på eiendommen i pelskåpe eller fargesprakende vest og cowboyhatt, med gevær på skulderen, mens han snakker om kontakt med Gud, selvberging og samfunnets oppløsning.
Dette er ispedd tallrike sekvenser av at han grynter, peser, hyler og driver ut dårlige energier med hyperventilering og selvpåførte kramper i baris.
Inntrykket som skapes ganske overbevisende, iallfall for en gjennomsnittlig seer, er at mannen er gal. Spørsmålet er hvor skadelig oppførselen er for ham selv, de rundt ham og samfunnet som helhet. Rognan vil veldig gjerne fastslå disse skadene, men lykkes dårlig.
Les også: Jeg vil heller gå meg vill i skogen enn å delta på ditt «rave»
En utroverdig avhopper
«Kollaps» er også dramaturgisk svak, og hopper usammenhengende fra det ene drama til det andre, mens det presenteres en rekke påstander hvor Rognans ord er eneste kilde.
Eksempelvis vises en knapp halvtime inn i første episode at Lise, kollektivets klarsynte, kjederøykende og paradoksalt folkelige tante, brått bestemmer seg for å flytte etter mange år på gården. Bakgrunnen er uklar og ikke dokumentert på kamera. Etter hvert blir det forsøkt klarlagt at Lise har begynt å oppfatte Nordhaug som en sekt, og hun brukes deretter som seriens troverdige avhopper.
Det fremlegges derimot også at Sønstebø påstår Lise skylder ham over to millioner kroner, uten at det gis særlig stor vekt når det skal forklares hvorfor hun bryter ut.
Lises troverdighet, og troen på TV 2s faktasjekk, blir ikke styrket av hennes mange utrolige historier.
Én ting er at hun påstår å ha fjernhealet folk, og å ha spådd beinbruddene til en mann som klatret i trær. Men vi blir også presentert et svart-hvitt foto av en blond ung dame i bil med Jimi Hendrix, mens Rognans voice-over fastslår at «ho Lise har faktisk vært sammen med» den ikoniske gitaristen, i tillegg til nær kontakt med andre superstjerner fra hippietiden.
Lise forteller imidlertid også at hun er 71 år gammel. I så fall var hun cirka 15 år gammel da Hendrix døde i 1970. Så enten var hun på loffen alene i Amerika som purung tenåring, og hang ut med epokens mest ettertraktede trendsettere, eller så er hele historien oppspinn.
Les også: Hiphopens forhold til høykultur kan markere sjangerens undergang
Banale observasjoner
Rognan kopierer i stor grad stilen til den britiske dokumentaristen Louis Theroux, med størst vekt på stilens svakheter.
Rognan er liksom en nysgjerrig, ydmyk, men pågående journalist som får innpass i et outrert miljø ved å innynde seg. Han spiller en gjennomsnittsmann overrumplet av alt det gale som foregår utenfor middelklassens innhegninger, mens han hele tiden skyter inn megetsigende observasjoner.
Flere av disse observasjonene er gitt i et spørrende, urolig tonefall som skal indikere at noe dypt problematisk foregår, men altfor ofte er det banaliteter som serveres.
For eksempel etter at Rognan har brukt innledningen til å slå ettertrykkelig fast at Nordhaug er et kollektiv av freaks, følger han opp med denne frasen: «Å bo på Nordhaug virker på meg som et veldig annerledes liv enn på utsiden.»
Mistenkeliggjøring av alternative trossystem, generell åndelighet, og andre for Rognan avvikende oppfatninger, er også gjennomgående, med samme form for bekymret iakttagelse.
Eksempelvis blir troen på «en høyere virkelighet», og at Sønstebø tror Gud er «en allmektig kraft som er tilstede i all natur», en forestilling velkjent som «panteisme», fremstilt som suspekt.
Og tradisjonen tro i gammelmedia blir også «skepsis til myndighetene» antydet å være en bisarr oppfatning. Skepsis til mainstream media er selvsagt enda et sykdomstegn.
Les også: Parfymen din stinker
Paranoid og virkelighetsfjern
Sønstebøs ønske om å påvirke narrativet i dokumentarserien hvor han selv er hovedperson – «han var også veldig opptatt av hvordan denne historien skulle fortelles» – fremstilles som kontrollerende og manipulerende, og et bevis på hans brudd med virkeligheten.
Regissøren forsøker også gjentatte ganger å diagnostisere Sønstebø med diverse sinnslidelser, noe han selvfølgelig ikke er kvalifisert til. Han baserer det i egne observasjoner, og påstår blant annet at profeten «love-bomber» folk med for mye komplimenter.
Påfallende nok virker Rognan å utvikle en egen paranoia om Sønstebø og trossystemet han lever etter. Han er redd for påvirkningen, og antyder tidvis å være i fare for omvending. Han forteller særlig bekymret at Sønstebø har prøvd å få ham til å ta psykedeliske stoffer, og sier at «jeg får følelsen av at han vil ta mer kontroll på meg, og det er ikke noen god følelse».
Serieskaperens uvitenhet om både psykedelika og sekterisk manipulasjon virker avslørt her. Det til tross for en klein scene i sakte film hvor han blar i bøker på biblioteket, som liksom skal fremvise fagkunnskap, hvor han oppdager ting som at «når det kommer til rus, handler det sjelden om rusen i seg sjøl».
For Sønstebø måtte virkelig være en slags mental trollmann for å kunne hjernevaske uskyldige mens han selv er påvirket av LSD. Det er også bemerkelsesverdig at profeten med sterk psykisk lidelse kan kontrollere tankene til folk – dem han ikke lykkes med å verve, som serien viser til slutt.
Seriens eneste virkelige avsløring av kriminell galskap, er et skjult opptak av en person angivelig tilknyttet Nordhaug som sier han har gitt barna sine mikrodoser av psilocybin (fleinsopp). Men dette er ikke noe Sønstebø forsvarer eller kjenner til i hverken vanlig eller skjult opptak. Rognan sier ingenting om hvordan han eventuelt har fulgt opp for å ivareta barna.
Innrømmelser om bruk av narkotika er det eneste beviselig kriminelle som kan bindes til Sønstebø.
Les også: Monarkiet er paradoksalt og irrasjonelt. Det er også dets styrke
Få tegn på ekte sekt, eller sex
Anklagen om at profeten i Bærum er en megaloman, syreskadet riking som driver en sekt, er den gjennomgående tråden i «Kollaps», og seriens store moralske rettferdiggjøring.
Men ingenting Rognan «avslører», tross hans engstelige good guy-persona, er i nærheten av tilstrekkelig for noen fellende dom om sektdrift og svindel. Særlig ikke hvis man sammenligner med noen av de virkelig sjokkerende og grundig gjennomarbeidede dokumentarene på Netflix de siste årene med lignende tematikk, for eksempel «Waco: American apocalypse», «Wild wild country», og «Trust Me: The false prophet».
De sektene er genuint sinnssyke, og blant mye annen galskap er det enten flerkoneri eller en leder med et dokumentert harem. Noe slikt foreligger ikke i «Kollaps».
Det nærmeste vi kommer er et «rykte» som plager Julie, en av hovedpersonene, om at Sønstebø ligger med alle på Nordhaug. Det gjaldt overhodet ikke henne, fastslår hun, selv om Sønstebø en gang hadde gjort fremstøt, og akseptert avvisning.
Julie brukes likevel som et slags vitne om Sønstebøs dystre tankekontroll, blant annet fordi de hadde en krangel, hvor hun ifølge Rognan «føler seg manipulert og utrygg». At Julie tidligere i serien uttrykte stor beundring og takknemlighet overfor Sønstebø, er da glemt.
Et tilbud om å kutte husleie mot å ta arbeidsoppgaver på gården, blir også fremstilt som manipulasjon. Og at Julie senere forlater Nordhaug uten motstand, som Lise, taler heller ikke nevneverdig for å frikjenne Sønstebø.
Sønstebøs plan om å starte en Onlyfans-konto sammen med den samtykkende kjæresten Carina – den eneste kvinnen som har dokumentert sex med Sønstebø i serien – er det eneste beviste tilfellet av «uvanlig» sex i serien. Planen var muligens sprø, men å være på Onlyfans er normalisert og til dels hyllet i andre deler av TV 2s redaksjon. Men her er det altså hjernevask.
Les også: Nok en presseetisk tvilsom TV 2-sak. Nok en unødvendig FRP-avgang
Manipulasjon og tillitsbrudd
Rognan observerer tidlig at det fremstår som mange på Nordhaug har en traumatisk fortid. Og han får dem til å bekjenne dette foran kamera, utvilsomt gjennom hans tillitsfulle væremåte, som altså skaffer ham gullmateriale til dokumentaren.
Hvis filmskaperen og TV 2 faktisk var medmenneskelig bekymret for den mentale helsen til kollektivets medlemmer, så kunne de jobbet for å skaffe dem helsehjelp, istedenfor å kringkaste lidelsene til alle og enhver. Og hvis TV 2 er de svakes beskyttere, kunne det like gjerne stilles spørsmål ved om Christian Sønstebø har alle skruene i hodet på plass, og om han burde vært beskyttet mot seg selv, snarere enn å bli lokkemat for streamingtall og utsatt for karakterdrap.
Personlig mener jeg han virker greit innafor, om så rimelig utpå, og at folk som kan finansiere seg selv og ikke beviselig plager andre, bør ha full frihet til å leve vanvittig.
Da bør Sønstebø kanskje også ta ansvar for den dårlige dømmekraften som ga en streiting-journalist friheten til å gjøre livets hans til tv-show. Men som Rognan forteller, var Sønstebø «skeptisk til mainstream media» i utgangspunktet og godkjente ikke filmproduksjon ved opprinnelig forespørsel. Det var senere, ifølge Rognan, at sektlederen fra Bærum fikk et kall fra Gud om å la det skje – en av mange udokumenterte påstander fra regissøren.
Tillatelsen kom etter at Rognan hang ut på Nordhaug i åtte måneder og mørnet medlemmene til å bli hans offentlige studieobjekter. Det er veldig lang tid på å spille åpensinnet alliert, etterfulgt av to fulle år i samme øyemed. Apropos manipulasjon.
Tillitsbruddet blir innrømmet i en avgjørende scene mot slutten, der Sønstebø endelig gjennomskuer hans falske venn, som forteller ham at «jeg har alltid bare vært på jobb». Spørsmålet er om jobben var gravejournalistikk for å avdekke farlig, ulovlig opprør, eller å lage underholdning og skape avkastning for aksjonærene til Egmont Holding AS.
Svaret er ganske åpenbart det siste, mener jeg.
Hengt ut for underholdning
«Kollaps» er for så vidt severdig, og gir noen interessante innblikk i et nyreligiøst miljø. Innblikket er imidlertid ikke veldig mye mer «unikt» enn hva du kan få ved å dra innom Alternativmessen, eller en målrettet runde på Youtube.
Dette kunne vært en morsom reality-serie om 2020-tallets hippier på søken i Bærum, en parallell til «Familien Nerdrum», hvis den ble laget med sympatisk blikk på annerledestenkende. Rognan roter seg ofte bort i en lignende vinkling, men den erstattes av hans moraliserende mystifisering, og behovet for å skape tungt alvor med den dominerende antydning at Sønstebø er en manipulativ vordende sektleder.
Rognan vil skape inntrykk av en seriøs, samfunnsnyttig dokumentar som gir viktig avdekning av en farlig undergrunnskultur, og ikke bare enda et lettbeint freak show publikum kan le av. Derfor kan TV 2 innlede serien med informasjon om sine dype «presseetiske vurderinger», som tilfeldigvis medførte at de ga seg selv tillatelse til å «publisere skjulte opptak».
Men det reelt mest «støtende» med serien, er at TV 2 skjuler seg bak et dekke av moral for å forsvare at de henger ut folk, for egen vinning. Og i tråd med den dominerende trend i norsk journalistikk er det ikke makten som utfordres, men utskudd med minimal innflytelse.
Les også: Vi trenger flere barn. Denne boken kan redde velferdsstaten
Dårlig mening med livet
Å søke etter mening i livet, og være kritisk til verdiene som fremelskes i moderniteten og det norske sosialdemokratiet, er ikke sinnssykt. Men dem som faktisk gjør et helhjertet forsøk på å skape en ny levemåte, ut ifra egne overbevisninger, kan selvfølgelig fremstå vanvittige fra perspektivet til de antatt normale i en like vanvittig samtid.
Ironisk nok er også disse normale ofte sterkt kritiske til både samtid og makten, de bare vet ikke helt hva problemet er, annet enn en vedvarende uro. Og den blir gjerne oppildnet av høylytt mediedekning om klimakollaps, ventende verdenskrig, livsfarlige virus og sinnsforvirrede utenforstående.
Konserner som TV 2 lever av den uroen, og samtidig av å beskytte det bestående. De vil ha publikum akkurat opprørt nok til å følge sendingene deres, men ikke så opprørt at de foretar seg noe – for det skal gjøres av autoritetene. Idealet er at du sitter stille i sofaen, bekymret for verden, men bedøvet fra handling, distrahert med tanketom underholdning fra «virkeligheten».
Dette er tilsynelatende meningen med livet som Finn-Erik Rognan promoterer.
Les også: Så var visst ikke Sverigedemokraterna den største trusselen mot demokratiet likevel
