Det er enda lyse dagen når James Blake starter konserten sin på Øyafestivalens første dag. Hovedscenen, også kjent som Amfiet, har mer eller mindre fullt oppmøte som presser folk oppover hele skråningen.
Det artisten leverer på scenen er vakkert og inderlig, fra tidløse «Timeless» til en av de fineste låtene fra den nyeste plate «I’ll Come To». Men det er dessverre altfor lyst ute, og verken scenen eller tiden fungerer helt som de skal, noe artisten selv også påpeker midtveis i konserten når han sier det er uvant å spille på dagtid.
Ikke bare uvant, også uheldig, og som festivalkonsert kan man vel anse programmeringen dårlig i en ellers god lineup. Artisten kan ikke ilegges skylden for vær og vindforhold, men det er mer som lar seg redusere konsertopplevelsen. Publikum overdøver til tider artisten på scenen, og det blir særlig trist når stemmen er akkurat like fløyelsmyk og vakker som man kan høre på platene.
Som få andre
James Blakes stemme er unik, og den flyter perfekt over parken som tangentene han spiller. Det er melodisk, avdempet og utrolig fint å høre på. Engelskmannen har tidligere uttalt at han ikke er så opptatt av strukturer og har skapt seg sitt eget lille univers siden albumet «Overgrown» (2013). Det er umulig å ikke bli glad, i hjerterota, når han drar frem eldre klassikere som «Limit to Your Love».
Blake er rolig hele veien med sitt lille oppsett som kun inkluderer to andre musikere, en trommis og en gitarist som også spiller cello og trykker på knotter. Det er enkelt, men likevel så bra. Samtidig er det ingen visuals, kun litt lys ovenfra. Det er musikken som er i fokus.
Musikken til Blake har alltid satt ord på melankoli og kjærlighet som få andre klarer. Og på et tidspunkt begynner den prisvinnende artisten å snakke til publikum. Han håper han kan inspirere andre til å åpne seg opp for venner og familie og snakke med andre. Det er tydelig at den introverte engelskmannen har blitt litt mer utadvendt siden sist, og det er gøy å tenke på den nyeste utgivelsen som mer positiv enn de tidligere albumene. Litt som Lana Del Rey sin nyeste. Det er tross alt lys i enden av tunnelen.
En mot alle
Bassen vibrerer langt inn lungene, og lydkvaliteten gjennom hele konserten er utrolig. Det er gøy å se ytterpunktene i musikken hans tydelig på storscenen, hvordan musikerne på scenen både tar i bruk digitale og analoge verktøy og setter de mot hverandre. Men også hvordan bassen lyder mot pianoet. Det er tydelig at engelskmannen har kommet en lang fra dubsteplandet han opprinnelig startet sin karriere med.
Han tar «Mile High» og «Where is the Catch?», henholdsvis uten Travis Scott og Andre3000, men begge fungerer fortsatt bra. Hele tiden sitter han kontrollert og ser mer på instrumentene enn publikum. Ikke at det gjør noe, egentlig. Blake leverer en av de beste konsertene på Øya første dag, bare kjipt at tiden på døgnet, scenen og publikummet jobbet imot ham.
La oss håpe neste festival til å invitere ham er sitt ansvar bevisst og lar ham spille kveld.
