Fatih Akin sjokkerte publikum på fjorårets Berlinale med filmen «Den gylne hanske» (2019), som handler om den tyske seriemorderen Fritz Honka (spilt av Jonas Dassler). Mannen som drepte minst fire mennesker på starten av 70-tallet, i den daværende belastede byen Hamburg.
Etter en lovende prolog, som viser drapsmannens første mord, reiser vi fire år frem i tid, fortsatt i Hamburg. En muggen by, hvor smertene døyves med dårlig alkohol og seksuelt samkvem. Her skildres hverdagen til tungt alkoholiserte Fritz Honka, som stadig begår flere drap på kvinner han konkluderer med at ingen vil savne.
«Den gyldne hanske» er tilsynelatende en film uten feil, men det er likevel noe vi savner. Den er virkelig en taktil glede, og bildene fascinerer oss. Problemet er at historien ikke setter varige inntrykk, dessverre.
Liklukt og fordervet kjøtt
Filmens ytre er dyktig komponert, med et produksjonsdesign så sterkt at det i seg selv er verdt filmopplevelsen, uten at det er å anbefale for den hudløse.
Produksjons-designer Tamo Kunz maler frem et loft, hvor Honka bor, der svette og fordervet kjøtt har gått inn i veggene. Lik og ulike kroppsvæsker har gjæret og blitt fór for mark. Vi gruer oss til hver scene filmen må returnere til loftet, etter avbrekk på det lokale vertshuset Den gylne hanske, for så fort vi entrer leiligheten, kjenner vi også lukten og smaken av størknet urin og uvasket kjønn.
Den klamme bulen minner om Edvard Munch på sitt mest makabre, men filmen viser ikke til den norske kunstnerens intellektuelle tyngde.
Søken etter mening
For hva hjelper komposisjon når det ikke fins essens? Akins «Den gylne hanske» er en repeterende affære. Repetisjonen føles aldri problematisk, men vi kjenner fortsatt på savnet etter noe mer. Det er vanskelig å si hva man etterspør, for på mange måter er dette en film uten mangler.
Rainer Klausmanns foto er virkningsfullt. Lyden er overskridende urovekkende, og det er lite å si på skuespillerprestasjonene. Særlig Dossler imponerer med sin gyselige portrettering av seriemorderen. Akins manus er interessant strukturert, og dialogen virker naturlig. Enkelte logiske brister vil noen trolig reagere på, men det er fortsatt troverdig innad filmens univers.
«Den gylne hanske» er altså solid på alle felt, men enda en film er uten mangler, vil det ikke si at verket er komplett. Det er nemlig ikke noe mer enn utsnitt fra en hverdag, og et tragisk miljø. Vi savner en videre fordypning, som vi for eksempel fikk i fjorårets seriemorder-film «The House That Jack Built» (2018).
Blir ikke den filmen den prøver å være
Enda Akins film sjokkerer er ikke innholdet noe verre enn hva vi har sett i lignende filmer tidligere. Den er blodfattig i forhold til hva ryktene tilsa, men den brutale kvinnemishandlingen er tidvis så ekstrem at det må stilles spørsmål til hvorvidt det faktisk er nødvendig.
Det er liten tvil om at Akin har prøvd å skape et markant kunstverk, men «Den gylne hanske» har resultert i en liten film, som i seg selv ikke er en dårlig ting. Scenene er fordelt på tre ulike plattformer, med unntak av enkelte bybilder, og det er lite tegn på utvikling hos rollefigurene.
Det har vært en ambisjon bak prosjektet. Gjenfortellingen av Honkas ugjerninger er sjeldent ubehagelig og kvalmende, men om den endelige filmen har svart til den opprinnelige visjonen blir vanskelig for oss å si.
Ønsket om å fortrenge
Det er fristende å avfeie «Den gylne hanske» som en totalt unødvendig voldsforherligelse for den skuelystne, men like fristende er det å lovprise verket for dens kompromissløse ambisjon. Filmen kjennes både mesterlig og tom på en og samme tid.
Hvorvidt volden kan rettferdiggjøres blir opp til hver enkelt å bedømme, for det er ikke volden i seg selv som traumatiserer, men stemningen rundt. Den hensynsløse tilnærmingen til Honkas handlinger virker både urettferdige og respektløse. Innenfor kunstens rammer skal en få lov til å provosere, og det er viktig å forskyve grensene, men bør det ikke være av et utviklende formål?
I sin mangel på essens gir ikke «Den gylne hanske» noen tankestrøm, men følelsen av verket forblir i oss. Det er som om lukten av lik og kroppsvæsker setter seg i klærne, og den truende, angstfremkallende stemningen gir et utfall sjeldent for selv de beste skrekkfilmene.
Vi prøver å glemme det vi ikke kan fortrenge.
