Jeg er sikkert ikke den eneste som har kommet over et videoklipp fra koronarammede Italia hvor syngende mennesker står på hver sin balkong eller titter ut av vinduet, hvor en av dem spiller gitar og synger, mens resten fungerer som perkusjon på et instrument (eventuelt kjøkkenredskaper) som de har tilgjengelig. Alle til stede, enten synger med, eller hører på.
Alle har en deltakende rolle som til sammen utgjør samspillet. Jeg må innrømme at jeg synes det var et vakkert videoklipp som ga lys i en såpass rar og uforutsigbar tid.
For et par dager siden opplevde jeg å stå midt i et balkongsamspill selv. Ikke med sang og musikk, men med applaus, klapping og jubling. En applaus som var ment som en hyllest til alle som står på for å holde hjulene i gang og fylle samfunnskritiske oppgaver. Ingen nevnt, ingen glemt. Arrangementet het «Hele Norge klapper», og klokken 18.00 gikk jeg ut på balkongen presist og ble møtt av et jublende borettslag som omga hele bakgården.
Jeg ble både overrasket og rørt av den store jubelen. Plutselig sto jeg der på balkongen og klappet med mine naboer, samtidig som jeg felte noen tunge tårer. Aldri før har jeg følt meg så nær noen jeg ikke kjenner, fra så lang avstand.
Musikkens betydning i nasjonale kriser
At emneknaggen #socialdistancing er det nye svaret på solidaritet, sier jo en del om at vi må finne nærhet andre steder. Det er mange som sitter alene dag ut og dag inn på denne tiden. For noen er det tøffere enn for andre. For andre utgjør smittefaren en større risiko. I en tid med pandemi, frykt og usikkerhet, er det kanskje nå vi trenger nærheten og støtten aller mest.
Som musikkterapistudent er jeg opptatt av de meningsfulle øyeblikkene som skjer gjennom samspill. Selv om det kan diskuteres om klapping er musikk, handler det for meg om musikk som kommunikasjon, samhandling og sosial deltakelse. I musikkterapiens litteratur finnes det en rekke studier og teorier om hva musikk og samspill kan bety i et større fellesskap og i nasjonale kriser.
Senter for forskning på musikk og helse (CREMAH) ved Norges musikkhøgskole har gitt ut en bok om betydningen av musikk under og etter de katastrofale hendelsene 22. juli. Boken stille spørsmål ved hvilken mening musikken kan ha, både for enkeltmennesket og for det kollektive under slike kriser. Blant annet skriver forsker Frank Havrøy om hvordan det er naturlig nærliggende for oss mennesker å søke sammen gjennom sang. Eksempelet han bruker er noe så enkelt som allsang.
Inkluderende allsang
Allsang er lett tilgjengelig for alle, og en form for sosial deltagelse som skaper tilhørighet og nærhet mellom mennesker, uten å være i direkte nærkontakt. Dette ser man flere eksempler på i den krisen Norge og verden står i nå. Blant annet kan vi se en video av beboere ved Uranienborghjemmet stå på balkonger og synge Jan Teigens «Optimist». Alle deltar med den stemmen de har, og noen klinker til med en ektefølt andrestemme. Et annet eksempel på allsangens betydningsfulle tilstedeværelse er når P3s radiovert Christine Dancke spiller av låta «Euphoria» og ber lytterne om å bli med på allsang og sende snap av seansen.
Men ikke bare allsang skaper nærhet. Etter min mening kan all musikalsk aktivitet skape fellesskapsfølelse. Som for eksempel videoen fra Italia en deltar med den man er og det man har tilgjengelig. Ved å musisere sammen skaper vi det professor Even Ruud kaller kollektive minner.
Bruk kulturlivet til å skape felleskap
I disse dager har det dessuten vokst fram flere digitale konsertplattformer, som for eksempel Facebooksidene DigitalScenen og Brakkesyke 2020. Her kan musikere i alle former formidle sin musikk og sine budskap gjennom et fantastisk konsept som i tillegg gir musikere muligheten til å nå ut til mange på en gang, tross stengte konsertlokaler. Samtidig inkluderer det også de som har én eller flere hindringer som ellers gjør terskelen høyere for å delta på hvilke som helst kulturarrangementer.
Det gir mennesker som er isolerte og opplever ensomhet både nå og ellers en mulighet til å være aktivt deltakende i musikken og i kulturlivet. Ifølge musikkpedagog og forsker Christopher Small, er nemlig det å være tilskuer og lytte til musikk også en måte å være en aktiv deltaker i musikalsk aktivitet.
Jeg ber om at vi fortsetter med det vi allerede gjør! Fortsett med balkongkonserter, allsang, digitale live sessions og alle former for samspill tilpasset dagens unntakstilstander. Fortsett å inkludere hele nabolaget og fortsett å synge med. Finn fram den gamle tamburinen når naboen spiller og fortsett å bruke kulturlivet til å skape nærhet på tross av avstanden.
