Gaute Brochmann er blitt en av de viktigste stemmene på arkitekturfeltet. Han setter premisset i mange spørsmål knyttet til landskap, bymiljø, bygg, offentlig rom og interiør.
Dette gjør han som kommentator og anmelder i Morgenbladet. Men også som redaktør i Norske arkitekters landsforbunds tidsskrift, Arkitektur. I Morgenbladet er han mer uredd og har i år blant annet slaktet Norges dyreste byggeprosjekt, Regjeringskvartalet. «Må det være så trangt, trist og tømt for farge», spør han.
Brochmann har i tillegg tre boktitler på CV-en. Dessuten er han utdannet arkitekt, i motsetning til mange andre i debatten om nettopp arkitektur. I en tid hvor følelser til stadighet trumfer fornuften, er det viktig å ha fagpersoner med bena godt plantet på jorden. Som evner å se flere sider av en sak. Det gjør alle parter klokere. Dette er kanskje viktigere enn noen gang, all den tid Arkitekturopprøret løfter både interessen og den kritiske diskursen. Og nettopp Arkitekturopprøret har vunnet, ifølge Brochmann. Og da er det sånn. Men hva nå? Det er opp til fagfolkene, ikke estetikk-krigere på sosiale medier.
Brochmann har vunnet tilliten til folk på alle sider av arkitekturdebatten. Kan Brochmann så senke boligprisene? Det ville i så fall vært en imponerende maktdemonstrasjon, men ville kanskje satt ham på kant med Arkitekturopprøret i debatten om høyhus i Oslo sentrum. Oslo trenger boliger, ropes det til stadighet, men så får de som faktisk bygger, kjeft for å bygge for stygt eller høyt. Dette er ikke et felt det er lett å navigere i, noe som gjør Brochmanns meritter desto mer imponerende.
I 2024 vant Brochmann Norsk redaktørforenings pris «Årets meningsbærer». I begrunnelsen heter det blant annet at vår mann er «modig, kritisk og nyskapende, han løfter den offentlige samtalen om arkitektur og byutvikling». Hør, hør.
Siden har Brochmann fortsatt å skape debatt, særlig da han i forbindelse med at Norges mest kjente arkitekt, Sverre Fehn, ville blitt 100 år, meldte at Fehn var gått ut på dato. Da ble det bråk. I et tilsvar skrev arkitekturhistoriker Ulf Grønvold at Brochmann «dyrker rollen som den evige kontrære». Slikt er ikke en fornærmelse i Subjekts ører!
