Presentert av Prosjektskolen

23-åringen som stilles ut med Norges fremste samtidskunstnere

Kunstnerstudenten Matias Kiil hang på vernissage som 6-åring. 17 år senere har han hatt Statoils kunstsamlere på atelierbesøk.

– Jeg mistet den kommersielle møydommen min. Det satte større spor i meg enn da jeg løp naken rundt på OCA, blant 150 gjester, med den skarpe blitzen til Maria Pasenau i nakken, haha!

Desember i fjor ble den 23 år gamle kunststudenten Matias Kiil utstilt med verket «A Sign of the Times» (2017) i gruppeutstillingen «Translantic Treatments» på Golsa. Utstillingen var kuratert av renessansejenta Elise By Olsen og galleriets kurator Tuva Trondsdatter Trønsdal.

Kunstnerstudenten Matias Kiil (23) har vært utstilt med kunstnere som Ida Ekblad. (Foto: Jan Khür).

Blant de utstilte kunstnerne var også store navn som Ida Ekblad, Jon Rafmann og Juliana Huxtable.

– Det introduserte meg for et nytt nivå av stress. Arbeidet mitt så plutselig litt dyrt ut, haha.

– Hva mener du?

– Formatet var stramt, og jeg var redd for å bli sittende fast i det. Jeg begynte å se for meg meg selv som 60-åring, poserende i tweed blazer, foran ti versjoner av verket. Men jeg glad for resultatet, for all del.

Trolig. Under en middag for de involverte, hadde kunststudenten fått et bord oppkalt etter seg, og uken etter fikk han Statoils egne kunstsamlere på atelierbesøk. Det ble for mye for 23-åringen.

– Det gikk i yoga i en måned etterpå. Jeg hadde sikkert taklet det bedre i dag.

– Taklet du det dårlig?

– Nei, jeg høres kanskje dramatisk ut. Besøket var jo utrolig hyggelig. Men jeg blir så stressa over å måtte tenke på de tingene der.

– Hvilke der ting?

– De kommersielle sidene av kunsten.

Kiil gikk årsutdanning på den eksperimentelle kunstskolen Prosjektskolen før han kom inn på Kunstakademiet. (Foto: Jan Khür.)

Jazz og yoga

Vi møter Matias Kiil, en venn av undertegnede journalist, for ordens skyld, i sin leide leilighet på Gamlebyen i Oslo. Han ville gjerne gjøre intervjuet her, som en selvutnevnt «sucker for Apartamento» – et livsstilsmagasin. «Jeg kan godt bli avbildet i komfortsonen», skriver han til oss under planleggingen.

Det vet vi. Matias Kiil er for mange kjent for performancer hvor han kler av seg til det kliss nakne. Men å bli avbildet på studioet sitt ville han ikke, for der var det så rotete.

Hos ham selv er det plettfritt. Dansk interiør, Eames-stoler og rader med kunstbøker – noe man kanskje kan forvente av en slektning til den anerkjente designerinteriør-kjeden med samme navn: Kiil. På veggene henger innramminger av både egne og andres kunstneriske arbeider, og på gulvet en sammenrullet yoga-matte.

– Ja, jeg gjør det fortsatt i perioder.

Yoga, altså. Med Adrienne – fra «Yoga with Adrienne» – på Youtube.

Hjemme hos Matias Kiil. (Foto: Jan Khür.)

– Jeg trener jo nesten ingen ting annet, og da jeg sluttet å røyke, så erstattet jeg morgensiggen med en yoga-session i stedet. Jeg er ikke noe flink, men har blitt myk, da.

Han bøyer seg frem og rekker fingerspissene så vidt ned i bakken, før han tar et trekk fra vaporizeren sin – en elektronisk dampsigg med lakrissmak. Videre byr han på cookies, som samboeren og kjæresten har laget, og kaffe fra en termos. På radioen spiller NRK Jazz.

– Nice.

– Hehe, ja. Jeg hører som regel enten på det, eller tamil-radiostasjonen, sier han, før han skrur over og lar tamilske tenor-toner sveve i bakgrunnen under resten av intervjuet.

Matias Kiil hører på jazz og har en storebror som er utøvende jazzmusiker. (Foto: Jan Khür.)

I feeden med Bjarne Melgaard

I februar var han aktuell i den andre og virtuelle delen av den todelte Elise By Olsen- og Bjarne Melgaard-kuraterte utstillingen «Bodyparty (Substance Paintings)» og «Life Killed My Chihuahua».

– Men du kan ikke si at jeg har blitt tatt under Bjarne Melgaards ving eller noe sånt, for vi har ikke engang møttes! Når det er sagt, så har jeg nok en liten drøm om å bli invitert på fredagstaco i huset han planlegger på Ekely, sier han.

Utstillingen, som fant sted på det anerkjente London-galleriet Gallerie Thaddaeus Ropac og dens Instagram, presenterte flere unge norske og fremadstormende kunstnere, hvor Kiil var presentert med sine verk «My Left Foot» og «The Untimely Passing of a Businessman».

Matias Kiils arbeid: «A Statue of Liberty / A Busy Day on the Bus» (Foto: Jan Khür.)

Reagerer og reflekterer

Kiils arbeider favner bredt, og diskuterer blant annet rasisme, frihet og betydning: Om spennet mellom det monumentale og det tilsynelatende ubetydelige.

– Det begynner ofte med en fascinasjon eller opphenging i utklipp fra populærkulturen eller nyhetsbildet, sier han.

Derifra navigerer han seg gjennom stoffet, som en slags research, og hele prosessen resulterer i arbeidene:

– Noen nyheter kan fremstå som helt ubegripelig og absurd for meg. Det er kanskje de surrealistiske sidene av kulturen, samfunnet og livet som trigger meg mest, og som ender opp i de arbeidene jeg blir fornøyd med.

– Er det en tolkning vi ser?

– Ja, slags. Mest av alt ønsker jeg kanskje å presentere en reaksjon eller en refleksjon av virkeligheten, men som samtidig appellerer til fantasien.

Han tar seg et trekk av vaporizeren og tenker.

– Jeg hadde en formulering på det en eller annen gang.

Matias Kiil (23) har gått på Steinerskolen og Prosjektskolen, og går nå på Kunstakademiet. (Foto: Jan Khür.)

Arbeider tekstuelt

Kiil bryr seg mye om formuleringene og synes det er gøy å leke med språket. Et av hans nyere prosjekter, en stol og skulptur, har han kalt for «Kneeling Chairman». En stumtjener med en hodeskalle på toppen kaller han for «Stumtjener-Dumbwaiter». Begge titlene leker med språkfiguren oksymoron.

En stol som Matias Kiil (23) har designet. (Foto: Jan Khür.)

– Jeg liker godt de tvetydige formuleringene, som gir rom for at tilskueren også kan leke seg i motsetningene og sammensetningene.

– Tekst er jo så konkret, mens skulpturene dine ikke nødvendigvis er det. Er teksten bare en slags giftwrapping?

– At teksten er så konkret, er også dens utfordring. Derfor liker jeg å arbeide med det. Jeg ønsker ikke at teksten skal være et klinisk, formativt og kaldt element, men et likestilt materiale som kanskje kan luktes eller oppleves på en annen måte enn slik den pleier å oppleves.

Matias Kiil begynte å utforske tekstmediet som en forhastet beslutning under opptaksuken til Kunsthøgskolen.

– Jeg hadde jobbet med rare sammensetninger av ting. Som en slags installasjon.

Han hadde plantet en basilikum i en joggesko, og støpt sin egen knyttneve som et stearinlys. En boks som kom med et par underbukser fra Acne, hadde også blitt en stearinlysholder.

– Jeg skjønte raskt at dette ikke stod sterkt nok alene. Så jeg matet skulpturene med en joke.

«Domesticating Art and Rebellion», et dikt av Matias Kiil. (Foto: Jan Khür.)

Resultatet ble en større installasjon, som inkluderte en skriftlig vits, kanskje heller et dikt, med navn «Domesticating Art and Rebellion». Diktet diskuterer hvordan kunstnerisk opprør har blitt temmet til å være bare en luksusvare.

Han tar et nytt trekk fra vaporizeren sin med bena hvilt han på en stol som han har laget selv.

– Jeg har alltid likt stoler og synes det er et effektivt format. Den er morsom, rent skulpturelt, men som man kan gjøre mye med. Alle har et forhold til en stol.

Et annet tema er frihet.

– Eller kanskje bare frihetsgudinnen som et monumentalt symbol. Jeg tok bussen til skolen, holdt fast i håndtaket i taket, og tenkte at jeg minnet om Frihetsgudinnen.

Det inspirerte blant annet til verket «Statue of Liberty and a Busy Day on a Bus». Inngangen til et verk kan altså starte med en tittel – litterært, poetisk eller konseptuelt – før det lever videre i nye formater som skulptur og maleri.

Matias Kiil foran sitt eget verk «Liberté». (Foto: Jan Khür.)

Kuratordrømmen

– Det høres kanskje litt dust ut, men kunsten har alltid vært en del av livet mitt, sier Kiil.

Foreldrene drev Stavanger-galleriet Sult, og allerede som 6-åring jobbet Matias der selv.

– Vel, jeg delte ut saltstenger og fylte opp vinglass.

17 år senere er han selv utstilt av og med noen av Norges største kunstnernavn, og når det blir for mye for ham, tyr han fortsatt til råd hjemmefra.

– Jeg snakker fortsatt en del mer mor på telefon, for å be om råd og veiledning, sier han.

(Foto: Jan Khür)

Allerede som 17-åring bestemte Matias Kiil seg for å satse for fullt på kunsten.

Den gang skrev han årsoppgave på Steinerskolen i Stavanger om kunstscenen i New York i 70- og 80-årene, og kuraterte en følgende utstilling med hele 20 lokale musikere, dansere og kunstnere involvert.

Det førte blant annet til oppslag i Stavanger Aftenblad, hvor den den gang 18 år gamle videregående-eleven Matias Kiil blant annet uttalte at man burde ha utdanning for å kunne kalle seg kurator, selv om det var nettopp det han var – uten utdanning helt enda.

I prosessen ble han kjent med kuratoren Geir Haraldseth, hans veileder.

– Han introduserte meg for nye sider av kunsten, og det ga mersmak. Jeg ville bli kurator. Som Geir.

– Hvem var du i barndommen?

– Aktiv, nysgjerrig og bestemt.

– Og i dag?

– Aktiv og nevrotisk, men chill.

– Hva har oppveksten i Stavanger gjort med deg, tror du?

– Stavanger var et fint sted å vokse opp. Byen var liten nok til at jeg fort kjedet meg, slik at jeg følte trangen til å ta henda fatt for å gjøre ting selv.

(Foto: Jan Khür.)

Jobbet som praktikant

«Å ta henda fatt og gjøre ting selv» har han fortsatt med siden han gikk på Steinerskolen i oppveksten.

– Det fungerte bra for meg, som liker å jobbe med praktiske håndverksfag i tillegg til det teoretiske. Jeg liker å se hvilke praktiske funksjoner man lærer. Matte var for meg veldig tørt, helt til vi var ute for å tegne kart.

Etter Steinerskolen flyttet han til København, hvor han jobbet som praktikant hos to gallerier. Han handlet inn, bar og drev med annen produksjonsassistanse.

– Hvor viktig tror du denne typen innsats er for en kunstnerisk karriere?

– For meg har det vært den beste måten å gå inn i hva kunsten egentlig innebærer. Ved å være nær kunsten, forstår man kanskje litt mer av den.

– Vil du anbefale det?

– Ja. Man møter jo mange folk gjennom disse jobbene også. Og hvis du hjelper noen, så hjelper de deg kanskje senere.

Han legger til:

– Det har aldri vært en taktisk plan å tenke slik, altså, jeg syntes det bare var gøy å være med.

(Foto: Jan Khür.)

Assisterte Trollkrem

I 2015 møtte han Tor Erik Bøe fra performanceduoen Trollkrem, i begges hjemby Stavanger. Da fikk Kiil tilbud om å assistere et prosjekt de arbeidet med den høsten.

– Jeg gjorde ikke så mye, jeg husker jeg klatret opp på en stige og spiste en banan. Jeg tror jeg var litt ferdig med å hjelpe til også, på en måte. Jeg ville etter hvert studere kunst, og selv bli kunstner.

– Men dere ble gode venner?

– Ja. Det har vært en viktig inngang til kunstmiljøet jeg er i. For da jeg flyttet til Oslo, assisterte jeg dem videre en liten periode, og ganske raskt fikk jeg en god venn, og til tider en særdeles irriterende veileder. Hehe.

– Hva vil du si om miljøet rundt deg?

– Jeg har vært veldig heldig, og har hatt bra folk rundt meg i alle de tre byene hvor jeg har bodd. Vennskapet mitt med Maria Pasenau, som startet som et samarbeid, har også vært viktig. Med tiden har vi utviklet oss i ganske forskjellige retninger, men vi pusher og oppmuntrer hverandre underveis. Gjennom Maria ble jeg kjent med Elise By Olsen, som er en suveren støttespiller, og også arbeidsgiver.

Han legger til at han verdsetter samtalene som han har med sin samboer, sine venner som ikke er kunstnere, mor, og ikke minst storebror Simen Kiil, en jazzmusiker, like høyt.

– Det er utrolig godt å ha noen så nærme, og som skjønner oppturene og nedturene i en kunstnerisk praksis.

(Foto: Jan Khür.)

Kunstnertilblivelsen gjennom Prosjektskolen

23-åringen forteller at han hele tiden ville studere kunst selv, mens han assisterte andre kunstnere og gallerier. Mens han bodde i København jobbet han derfor parallelt med kunstprosjekter som han kunne legge ved søknadene til høyere kunstutdanning.

– Så begynte du på Prosjektskolen. Hvordan var det?

– Prosjektskolen var et fristed, hvor jeg fikk kaste meg ut i alt som kunne ligne en kunstnerisk prosess. Gjennom det året jeg var der, fikk jeg prøvd meg på ulike sjangre, og med en akkurat passe mengde kunsthistorie og -teori.

– Skolen var også veldig omsorgsfull, og de tilsatte gjorde meg trygg nok til å søke videre. Særlig Sebastian Kjølaas, Marianne Bredesen og rektor Vilde von Krogh motiverte meg mye.

– Hva har det gitt deg?

– En slags selvtillit og en form for tillatelse overfor meg selv. Til å lage noe, og til å definere det som kunst.

– Hvorfor kaller du det en tillatelse?

– Man trenger jo ikke det, men der var jeg en del av et fellesskap, hvor vi hele tiden diskuterte tingene vi laget, og på den måten ble jeg mer sikker på min egne kunstproduksjon.

Etter årsutdanningen på Prosjektskolen, hadde Matias Kiil kjøtt nok på benet til å komme inn på Kunstakademiet – allerede som 22-åring.

– Kunstakademiet var en liten omstilling. Det var turbulente tider også, etter at tidligere dekan sluttet, og studentbaren Akers Mek ble lagt ned. Det satte sitt preg på det sosiale, og det var til tider ensomt i starten. Det høres kanskje litt forstyrret ut, men det er en stor skole med mange kokker, og mange ting å forholde seg til.

– Går det bra med deg?

– Haha, ja. Nå har vi ny dekan. Jeg er motivert og har endelig blemmer og skitne hender igjen. Det handler jo også mye om å utnytte den heldige situasjonen vi egentlig er i. Det er helt utrolig bra verksteder og muligheter for å skape ting her, man kan skape hva som helst, samtidig som det er mange inspirerende folk rundt meg.

– Hva tror du sosial omgang har å si for en kunststudent?

– Det er viktig å bli kjent fordi dette potensielt blir mine fremtidige kollegaer og miljø. Men jeg tror også på at man kan sosialisere seg selv, for man møter jo folk på kunståpninger og så videre. Jeg gleder meg til å være ferdig, men samtidig så vet jeg at jeg kommer til å savne verkstedene her stort.

(Foto: Jan Khür.)

Mellom læring og praktisering

Det er tydelig at kunststudenten befinner seg i et spenn mellom et ønske om å lære, og et annet om å praktisere. På veiledningstimer på Kunsthøgskolen har han blant annet møtt skepsis til at den unge studenten stiller ut så mye utenfor skolen.

– Min dyktige veileder mener det er best å vente til jeg har dyrket min kunstneriske praksis innenfor skolens rammer først. At kunsten min blir forurensa av den kommersielle verdenen utenfor.

– Hva tenker du selv om dette?

– Jeg hadde jo sist en utstilling i februar. Det er vanskelig å si nei, men jeg tror man må føle på det, og at kroppen min sier ifra. Når jeg føler at det blir for mye utenfor skolen, så tyr jeg selv til ensomme tider i atelieret. Det skjer naturlig. Men jeg liker veldig godt det presset jeg utfordres med når jeg vet at jeg skal jobbe mot noe offentlig. I den pressede tiden lærer man så mye.

– Som hva da?

– Om kunstnerlivet. Kunsthøgskolen oppfordrer jo studentene også til å bygge en karriere mens man er i utdanning, fremfor å komme ut og å være helt grønn. Det er lettere å samle seg når man vet at man må spisse det inn i en kontekst eller et sted.

(Foto: Jan Khür.)

Forventningsfull

Ved siden av det som kommer med studenttilværelsen, kunstnerlivet og sidejobben om å selge sneakers på YME, jobber han i disse dager spesifikt med sin første soloutstilling.

– Men jeg har verken en dato eller en avtale med noen visningssteder.

– Call me, legger han til.

– Hva går det i?

– Jeg har lyst til å prøve ut, i større skala, det som jeg har jobbet en del med i det siste.

I det siste har han arbeidet med flere installasjonsverk, hvor han blander flere uttrykk og formater. Blant annet skulpturer og tekstarbeider. Utstillingen har fått arbeidstittelen «What to Expect, When You’re Expecting».

– Hvordan arbeider du frem mot en utstilling?

– Ofte svett og kaotisk, men det kommer litt an på prosjektet. Jeg er veldig glad i å bli presset og å bli tvunget til å ta raske beslutninger. Selv om jeg så godt jeg klarer prøver å følge en strukturert plan, så er det alltid noe som går til helvete, eller som ikke fungerer, og da er det viktig å kunne være fleksibel.

Han legger til:

– Det er i de opphetede og pirrende øyeblikkene jeg finner ut hva som sitter.

Han vil ikke gå mer spesifikt inn på prosjektet, og foreslår heller å snakke om denne Youtube-videoen, som viser fellingen av en 93 år gammel statue av en sørstatsgeneral med rasistisk historie:

– Det er noe veldig fascinerende over skulpturens form etter fallet, sier Kiil.

Et av hans best kjente verker, «A Sign of the Times» (2017), som ble utstilt på Golsa i desember, har hentet inspirasjon fra dette. Verket består av et antrekk – innrammet i en selvbygget ramme med et dikt om rasisme i Charlottesville skrevet på glasset.

Antrekket består simpelt av en hvit piquet og beige chinos – kleskoden til de høyreekstreme under de massive demonstrasjonene i Charlottesville.

– De høyreekstreme skulle fremstå mindre truende og mer moteriktige. Og, quote: «Sexy».

Det 180 centimeter høye verket, som er høyere enn kunstneren selv, diskuterer hvordan fremmedfiendtlige holdninger har kommet opp til overflaten:

– Diktet er en reaksjon og en refleksjon over forbauselsen jeg fikk da jeg gikk inn i historien til disse monumentale statuene av sørstatsgeneraler. Verket peker ganske spesifikt mot tilstandene og historien om rasisme i USA, men handler like mye om tendensene vi ser over hele Europa, sier han.

«A Sign of the Times» (2017) av Matias Kiil. (Foto: Christian Tunge.)

Tror på norsk kunst

– Hva tror du om norsk kunst i fremtiden?

– Jeg tror ikke jeg skal begi meg ut på noe spådom. Men jeg synes selv det er mye bra greier som skjer. Det er allerede mange internasjonalt anerkjente norske kunstnere, og helt sikkert mange flere som vil bli det.

Kiil synes også diskusjonen om at Art Basel Cities potensielt kan komme til Norge er spennende:

– Jeg hører rykter om at både private og statlige aktører samarbeider mot å få Oslo på lista til Art Basel Cities. Det kunne kanskje blitt et interessant vendepunkt. For det er jo motiverende når ikke alt er så lokalt.

I det det høres ut som Kiil sikter høyt, stopper han seg selv:

– Vi har kanskje en stor jobb å gjøre nasjonalt først. Jeg vet ikke helt. Jeg prøver å ikke tenke for mye på dette, og heller gjøre arbeidet mitt så bra som mulig.

 

Prosjektskolen kunstskole har søknadsfrist 15. april.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.