«Vi bor i Norge, vennen min. Her snakker vi norsk».
Hvis du er brun i huden og snakker morsmålet, eller bare uforståelig foran innvandringsfiendtlige nordmenn, har du trolig hørt noe lignende før.
Integrer høyreekstremistene
Men vi som leser anstendig redigerte medier har lett for nærmest å dehumanisere nettrollene som sier slikt. Med god selvtillit er vi både elitistiske og ignorante overfor like stemmeberettigede folk, kanskje før vi overraskes av politiske sjokkoppslutninger.
Noe av det viktigste norske medier gjør, er å skape tilhørighet og fellesskap over det ganske land. Gitt medienes rolle som offentlighet og arena for diskusjon ser derfor mange redaktører på det som en selvfølgelighet å inkludere selv de kjipe meningsbærerne blant oss.
Slik kan vi også utfordre dem.
Men de siste to årene har ett spørsmål latt seg repetere i en lang rekke metadebatter, som i stedet for å diskutere sak diskuterer det bakenforliggende for debatten: Hvor går grensen for hvem vi kan invitere til debatt?
Vel, ikke så tidlig som ved første og kanskje største utfordring. Den moralistiske og politisk korrekte høyborgen, vernet av de som gjerne har hjertet på rette stedet, vil såkalt scenenekte («no-platform’e») visse stemmer fra å bli hørt. For å vinne frem i redaktørenes og debattarrangørenes tro på hva som vil tjene samfunnet, fri meningsbrytning, må vi argumentere mot noen som ønsker «de svakeste blant oss» det beste. Står vi ikke rakrygget i denne debatten, kan man diskutere hvorvidt politisk korrekthet rokker ved en fundamental menneskerettighet: Ytringsfriheten. Det er med andre ord ikke så enkelt.
Disse debattene har gjort sakene små, kunsten kjedelig og debatten polarisert. Selv om no-platforming ikke ene og alene er et venstresidefenomen (mot høyresiden) kan man nok i Norge legge skyld på dem.
De korrekte meningene
Når det gang på gang under flyktningkrisen sies at vi må ta vare på flokken vår, av høyt kvalifiserte sosiologer og leger, er det ikke rart at mediene mister tillit som folkets talerør. For det første går det inflasjon i disse ordene, som vi har hørt siden barneskolen, mens de som får asylmottaket bygget ved siden av seg neppe får samme oppslaget som han som fikk bom på balkongen fordi det ikke er «korrekt» av mediene å formidle de vonde meningene noen måtte ha om asylmottakene.
Slik kan det i alle fall oppfattes. Tillit er ikke alltid rasjonelt.
Og jeg har enda ikke sagt at verken Mads Gilbert, Thomas Hylland Eriksen, Hans Rosling eller Per Fugelli tok feil. Jeg er langt på vei helt enig med de resirkulerte flyktningkrisehåndteringsekspertene i det at Norge har stort ansvar i flyktningkrisen. Men jeg mener også at det siste mediene bør gjøre når høyreekstremismen er på fremmarsj i hele Europa, er å svikte dem.
Å ikke å representere motstemmene i journalistikken vil ikke bare gjøre oss dummere. Det vil føre til at færre føler tilhørighet til den norske offentligheten. Selv de ekstreme utenfor de konservative og borgerlige partiene i det parlamentariske systemet bør føle tilhørighet til Norge. Samfunnet er tjent med å være speilet i media. På den måten svekker vi ekstremismen og gjør midtbanen større. Her har man bedre oversikt, bedre tid og bedre forutsetninger for å sentre de gode pasningene. Vi avvæpner demokratiets fiender med gode taklinger.
Uenighetsfellesskapet
Men Arbeiderpartiet foreslår at politiet skal kunne gi forenklede forelegg mot netthetserne. Det er en enkel løsning på et mye større problem. En dårlig idé, fordi at god ytringskultur er noe vi må bygge nedenfra, som Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås skriver. Tidligere Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle har likevel rett når han mener at de som bryter loven i norske kommentarfelt bør straffeforfølges. Vi har norsk lov og norske folk, men så har du et politi der i mellom som ikke altfor enkelt skal kunne moderere samtalen. Cirka der tegner jeg streken når det kommer til begrensninger på ytringsfriheten.
«For her snakker vi norsk.»
Jeg liker å tro at slike nedlatende kommentarer gjør oss sterkere. Noen av oss blir bedre enn nordmenn flest i språket vårt. Men det holder ikke å diskutere dette i våre egne ekkokamre. I en tro på at samfunnet utvikler seg i debatten, må vi tørre å møte våre meningsmotstandere.
Desto viktigere er det med de store offentlighetene i en fragmentert medievirkelighet. Høyreekstremistene bør, som venstreekstremistene, finne seg selv representert i mediene fordi det gir tilhørighet til uenighetsfellesskapet, som demokratiet jo er. Først da vet man hvilke premisser som ligger til grunn for en saklig og nyansert debatt med felles mål om fremgang for flest mulig.
Journalister stemmer til venstre
Det motsatte er å bygge fragmenterte offentligheter og parallellsamfunn. Det er ingen tjent med.
Akkurat slik mange på høyresiden mener vi innvandrere må integreres i det norske samfunnet, bør de selv også det. Her hetser vi ikke. Vi bruker ikke vold, og vi forskjellsbehandler ikke basert på hudfarge.
Men først må de inkluderes. Under Nordiske mediedager kom det frem i den årlige medieundersøkelsen at journalister flest stemmer til venstre. At hele 46,4 prosent av journalistene stemmer Rødt, SV eller MDG kom ikke som et sjokk på noen. Det påfallende var heller at nesten ingen skrev om det. Det ville ikke mediene vært tjent med heller, da det svekker tilliten (den viktigste forutsetningen for journalistikk) til media og dermed gir god grunn og grobunn til å skape alternative ekkokamre. Hver gang Resett-redaktør Helge Lurås nektes en plattform, vinner han, har jeg tidligere skrevet.
Vi må tørre å møte hverandre i et fellesskap før det går galt. For selv høyreekstremistene er ressurssterke folk i dag. De kan bygge egne scener. De kan også ty til Youtube og laste opp eget innhold, og treffe barn helt uredigert og uten å møte kritiske spørsmål fra journalistene, slik Aftenpostens sceneanmelder, Anki Gerhardsen, briljant påpekte under den kontroversielle Steve Bannon-debatten i Bergen tidligere i år.
Mediene bør la seg inspirere av sitt store hensyn til mangfold og la det speiles i hvem som har makt til å sette dagsorden. Det er til en viss grad problematisk at journalister er venstresidefolk. Ikke i seg selv, fordi vi journalister aldri har sagt at vi er objektive; vi har derimot verktøy og metoder for å formidle fakta saklig, nyansert og helst så nøytralt som mulig. Journalistikk er dessuten etterprøvbart: Man kan kritisere manglende representasjon, research og så lignende. Herlig er det, at vi har ytringsfrihet.
Men at journalister er venstresidefolk er problematisk i andre ledd, fordi det svekker tilliten til mediene at journalister de facto er venstresidefolk. Prinsipielle demokrater på venstresiden bør derfor se på det som et gode at anstendige høyremedier som Minerva blir stadig viktigere. Men også de, som Subjekt, vokser frem med etterspørsel for ny journalistikk. Som nisjemedier er vi en del av definisjonen på fragmenteringen som foregår, men samtidig inkluderer vi det hele tatt til en anstendig (i det minste ansvarlig) offentlighet.
Når disse spillereglene brytes, som når vold, hetsing eller rasisme begås, er det bra vi har en transparent rettsstat der kriminelle straffeforfølges. Det er god bruk av ytringsfriheten å diskutere hvor disse grensene bør gå, men det må vi gjøre i en samlet offentlighet der selv høyreekstreme føler seg representert eller hørt. Grensene går tross alt ganske så tydelig der ytringer blir til handlinger.
Det betyr ikke at vi skal kvotere inn flere høyreekstreme i norske medier, men at mobben skal tenke seg om to ganger før de går til angrep på budbringerne. Jeg tror vi gjør vondt verre ved å tause de høyreekstreme til de blir blå i trynet. De blir nettopp det, bare blåere, neppe rødere, av slik overformynderi. Kan vi ikke heller snakke om det?
Gjør vondt verre
«Høyreekstremistene er jo representert», vil mange si. Så gis det ut bøker om hvordan høyreekstremistene beveger samfunnet mot høyre. Mind blown? Jeg overraskes heller av hvordan noen ser denne tendensen «ovenfra», som om sannheten og målet ligger til venstre. Nei. Vi er uenige om ting, og takk gud for det.
Scenenekt (no-platforming) er fortsatt på fremmarsj. Vi kan nok vente oss flere episoder der noen «mister sin rett» til å tale på en scene, av hensyn til noen andres krenkevern eller identitet. Senest i går ble Subjekt kritisert på Twitter for å ha «gitt den hetsende debattanten Tonje Gjevjon en plattform».
På den måten marginaliserer man ikke bare medienes rolle, som demokratiske (ikke partipolitiske) aktører, og sted/plattform for nettopp ytringer av forskjellige meninger. Man marginaliserer dessuten lesernes evne til å gjøre seg opp sine egne meninger, basert på den kunnskapen som er mulig å innhente. Som om vi mennesker er hodeløse høns. Ikke at de er så lydige, men i det minste så dumme som mange forfektere av no-plattforming vil ha det norske folk til, når de eksempelvis tror at nordmenn blir ekstreme av å lytte til Steve Bannon under Nordiske mediedager.
Nekt ham en scene, og han finner uredigerte sosiale medier, hvis ikke han skaper seg sin egen plattform hvor han kan verve flere tilhengere. Det er i det hele tatt demokratisk, og burde heller ei forbys. Men jeg tror ikke engang venstresiden vil være tjent med å støtte no-plattforming som metode. Det er ikke konsekvensetisk.
Et bedre beslutningsgrunnlag
Informasjonsfriheten, en utvidet forståelse av ytringsfriheten, handler om retten til å motta informasjon. Siden ytringsfriheten en gang på slutten av 1700-tallet ble anerkjent som en menneskerettighet, har vi trodd på fri meningsbrytning som et gode for samfunnet. I dag forsøker årvåkne moralister å frata oss denne retten.
De vil verne oss mot de de tror har farlige meninger og har ofte hjertet på rette stedet. Men hvem våger å frata oss retten til å gjøre opp våre egne meninger basert på det kunnskapsgrunnlaget og de meningene som finnes der ute? Hvem har den gudebenådete retten til å avfeie visse ytringer som «ulovlige»?
I hvert fall ikke jeg. Heller ei mange av mine redaktørkollegaer. Likevel gjør vi redaksjonelle valg i det daglige når vi publiserer det vi tror tjener samfunnet etter egen overbevisning. Men med redaksjonelle metoder og verktøy gjør anstendige redaktører sitt beste for å fremme et meningsmangfold som kan utstyre samfunnet til å gjøre gode valg.
Både Zlavoj Žižek og Jordan Peterson (filosofer på hver sin radikale ytterkant politisk) mener nok at hverandres meninger er farlige. Det handler jo tross alt i en opplyst tid om å tillegge hverandre dårlige egenskaper og hensikter for å retorisk vinne frem. De vil kanskje ha hverandre tiet, men å etterleve dette er totalitært. I alle fall illiberalt. Nei takk, helst ikke.
Radikalt moderat
Partipolitisk uavhengig, men radikalt moderat. Der har jeg begynt å plassere meg selv, når folk spør hvor jeg står politisk.
Det forsterkes av flere tendenser. Som identitetspolitikken, den politiske korrektheten, moralismen, fragmenteringen, polariseringen og skyttergravskrigen som har vokst frem i offentligheten. Enten så er man ond, eller så er man god. Det er ikke lov å være moderat lengre.
Enda verre blir det, når Facebook melder seg på banen. Selv om de nekter å påta seg det vanskelige redaktøransvaret, gikk de nylig inn som sosiale rettferdighetskrigere for å moderere egen plattform ved å slette et politisk innlegg. Sist ut var Per-Willy Amundsen, som viste støtte til den høyreekstreme og tidligere English Defence League-lederen Tommy Robinson, som Amundsen tok til orde for at burde få politisk asyl i Norge.
Den manglende prinsippfastheten er påfallende. Det skal ikke mer enn en innvandringsfiendtlig nynazist til for at selv Fremskrittspartiets Amundsen vil gi politisk asyl til noen som helst.
Men hold hodet kaldt. Det er foreløpig bare en mening, og her kan en anstendig venstreside vise vei. Dagbladet, vår største venstresideavis, gjør god figur ved sin Martine Aurdals poeng: Per-Willy Amundsen er ikke farlig, og det er sunt å vite hvilke meninger den tidligere justisministeren brenner inne med.
Ord og bilder er mektige våpen, men ytringer gjør sjeldent direkte skade. Å vurdere hvilke ytringer som på sikt vil gjøre samfunnet hardere, kaldere, farligere og så videre er en håpløs oppgave og ukonstruktiv konsekvensialisme. Ytringsfriheten derimot, som er et åpenbart gode for samfunnet og en bærebjelke for demokratiet. Selvsagt ikke hver bidige gang en ytring har blitt utøvet, men derfor er det godt at vi har ytringsfrihet til å irettesette hverandre med ord.
Ytringer kan i visse tilfeller være handlinger. Ytringshandlinger, som når du sier ja til å kjøpe naboens bil, eller som når du hetser noen. Men dette er rimelig klart i norsk lov og praksis. Selv om det er god bruk av ytringsfriheten å diskutere hvor ytringens grenser bør gå, har vi eksperter til å ta seg av de vanskeligste sakene, og dessuten i en transparent rettsstat i et høyst leveverdig demokrati. Jeg avventer bedre grunner til å innskrenke ytringsrommet enn hensyn til identitetspolitisk føleri og følera om krenkelse. Det er mulig å være prinsipiell om ytringsfrihet uten å avvise nyansene, skrev Anine Kierulf for flere år siden.
Debattklimakrisen
De siste to årene har ytringsfriheten vært høyst betent tematikk, og med nærmest daglige oppslag. Vi har snakket så mye om å snakke at stemmen blir hes.
Men det siste jeg ønsker er en offentlighet uten kritikk. Offentligheten er hard, og kan av mange oppleves som hensynsløs. Mange på venstresiden finner det tungt å tenke at de med tykkest hud blant oss fortjener en plass her, fordi at det vil hindre nye stemmer fra å slippe til. Jeg er langt på vei enig. Vi lever ikke ene og alene i et krenkehysteri, det må være lov å føle litt, og det er overhodet ikke nødvendig å gjøre debattklimaet utålelig.
I fjor skrev Redaktørforeningens generalsekretær, Arne Jensen, pent om hvordan norsk offentlighet og debattsider bør være. Man kan si det på en vanlig måte.
Som mange andre følte jeg meg truffet, og har prøvd å skjerpe meg. Men litt hard kommer jeg fortsatt til å være, særlig når det gjelder høyreekstremistene. Dette er ofte hardbarkede folk, som snarest mulig bør integreres i det norske samfunnet. For som sagt: Her snakker vi norsk. Vi hetser ikke, mobber ikke og bruker ikke vold. Vi prater med hverandre.
Men det samme vil jeg si til venstreekstremistene. De er færre, mer lavmælte, men finnes de også; rødere enn Rødt og gjerne tilhengere av no-platforming. Er vi enige om likeverd og menneskerettigheter? Da bør vi tillate våre meningsmotstandere en stemme, og helst før det går galt. La oss prate om det, i motsetning til i morsmålslandet mitt: Der hvor tabuene råder, selvmordsraten er høy og kun de aller, aller smarteste slipper til.
