Hvis du har fått penger du ikke skulle hatt bør du betale dem tilbake. Også hvis du er stortingsrepresentant.
Når politikerskandaler rulles opp i Sverige, Storbritannia, Frankrike eller Israel pleier vi nordmenn å sitte på en veldig høy hest og le. Nå sitter ikke latteren like løst.
I 2018 og 2019 kom avsløringene om misbruk av reiseregninger på Stortinget. Det førte til politianmeldelser og at flere politikere sa fra seg sine tillitsverv. Den slags tillitsbrudd tar lang tid å lege, og såret var fortsatt ømt da pendlerboligskandalen begynte.
Pendlerboliger er et gode for representanter som bor langt fra hovedstaden. Hvis du har boutgifter på Hitra skal du slippe å leie ut familiehjemmet, men kan få stortingsleiligheten i Oslo.
Dette er ikke et gode som er til for å gjøre politikernes liv bedagelig, men for å sørge for at hele landet er representert. Hvis du har boutgifter i en forstad utenfor Oslo må du ta buss, bil eller bane som resten av oss.
Rettsoppfatning
Torsdag 2. desember åpnet stortingsdirektør Marianne Andreassen krav om tilbakebetaling i pendlerboligsakene. Samme dag fortalte Skatteetaten at de åpner kontroll etter pendlerboligsakene på Stortinget. Uavhengig av hva resultatet av disse prosessene blir, burde hver enkelt representant umiddelbart sette i gang med å betale tilbake penger de ikke skulle hatt.
For det første er det et spørsmål om rettsoppfatning: Hvis du får utbetalt for mye penger av Nav er det ingen kjære mor. Ti- og hundretusener av kroner kreves punktlig tilbakebetalt, også fra samfunnets svakeste. Om du har betalt for lite i skatt vil staten også kreve det inn, enten du er alenemor, arbeidsløs student eller milliardær. Staten skal ha sitt.
Vi som ikke sitter på Stortinget må også betale tilbake selv om vi har handlet i god tro. Det samme bør gjelde for stortingspolitikere. Onsdag 24. november fortalte stortingsdirektør Andreassen regelverket har vært tydelig nok. Listen over argumenter for å ikke betale tilbake begynner å bli svært kort.
Det er en rekke goder ved å være stortingsrepresentant. Høy inntekt, stor fleksibilitet og innflytelse over egen arbeidshverdag, lang ferie, gode pensjonsordninger og mulighet for gratis bolig i Oslo. Når disse godene misbrukes blir det betimelig å spørre om våre folkevalgte har blitt så privilegerte at de har mistet bakkekontakt.
La oss sammenligne med sykepleierne. Dette er en gruppe som er høyt utdannet, har en fysisk tung arbeidshverdag som ofte innebærer turnus. Sykepleierne er nødt til å jobbe hardt og holde seg oppdatert på ny kunnskap. De har en langt lavere inntekt, i snitt litt over 50 prosent av stortingsrepresentantene. Det er knapt nok til å kjøpe bolig i hovedstaden.
Tillit
En vanlig innvending er at dette ikke er jobb, det er et verv. Det skal være rause goder og godtgjørelser så man kan tiltrekke seg de beste og representere hele landet. Man representerer ikke seg selv, men de velgerne som har valgt en inn.
Regelverket er én ting. Spørsmålet om tillit er minst like viktig. Det er faktisk en forutsetning for demokratiet at befolkningen har tillit til staten og dens representanter.
De fleste stortingsrepresentantene og -partiene har vært altfor stille i denne situasjonen. Det tyder på en større lojalitet til kollegene enn til velgerne. Hvis det er etterlatt inntrykk er det dårlig nytt for tilliten til norske politikere og partier. Det går utover hele demokratiet.
Hvis norske politikere har ambisjoner for demokratiet, må de gjøre opp for seg. Det samme gjelder om de har ambisjoner for partiets og sin egen politiske fremtid.
Nå har stortingspolitikerne en gylden mulighet til å vise at de ikke tar befolkningens tillit for gitt.
