Da statsminister Erna Solberg uttalte seg i den omstridte «Ways of Seeing»-saken, var det mange som reagerte. Men hva var det som luktet så ille av den tidligere statsministerens uttalelse?
Jo, det var stanken av at «armlengdes avstand»-prinsippet ikke ble observert fra statsmaktens øverste hold.
Teateret mottok over syv millioner direkte fra Kulturdepartementet (staten), og da Fremskrittspartiet (regjeringen) like etterpå foreslo å frata Black Box teater statsstøtten (for å ha vist et politisk stykke teater) fikk vi alle kjenne på hvor skjør den frie kunsten kan være i møte med de sittende politikerne.
Kulturpolitikk, ikke politisk kultur
Det heter tross alt kulturpolitikk, og ikke politisk kultur.
Etter nasjonsbyggingen, og siden etterkrigstiden, har det vært tverrpolitisk enighet om «armlengdes avstand»-prinsippet i den norske kulturpolitikken. Prinsippet handler om å skape en avstand mellom politikerne og dem som forvalter pengesekken til kulturlivet, fordi noe annet minner om kulturpolitikken fra land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Kulturrådet ble opprettet i 1965 for å skape en slik avstand mellom politiske myndigheter og frie kunstnere. Kulturrådet skulle være leddet i mellom som sørget for at kunststøtten ble forvaltet på kunstfaglige premisser.
Et ideal som utfordres
Dersom politikerne mener alvor i at et fritt kulturliv gjør samfunnet rikere, må de legge til rette for fri kunst, uten å blande seg inn i innholdet.
Men opp igjennom har vi sett flere forsøk på å bryte med dette prinsippet.
Nå er det kulturbyråden i Bergen, Katrine Nødtvedt (MDG), som i den gode saks tjeneste vil gjøre justeringer på hvordan Bergen kommunes kunstmidler forvaltes.
Siden i fjor har hun lansert to nye kriterier («dimensjoner») som skal telle med i vurderingene av de innkommende søknadene om tilskudd til kunst: mangfold og bærekraft.
Det høres kanskje ut som en uskyldig idé, men veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.
Se bare for deg hvilket oppstyr det ville skapt, dersom en KRF-byråd innførte nestekjærlighet som krav for å få innfridd støtte til kunst.
Kunst for kunstens skyld
Det er ikke det at verken mangfold, bærekraft eller nestekjærlighet er viktige verdier. Men det er heller ikke mangfold, bærekraft eller nestekjærlighet som gjør Hitchcocks filmer gode. Tvert imot er de gode fordi filmene graver i det mørkeste og mest grusomme i oss som mennesker.
God kultur har med andre ord lite med godhet å gjøre. Og kunstnerne må få slippe å underlegge seg politisk korrekte strømninger i sin tid. Kunsten er best når den ikke blir stilt krav til. Når den er fri.
Så når MDG-byråden vil gi støtte til kunst, men krever ideologisk «return of investment», er ikke dette i realiteten en støtte til fri kunst. Det er dårlig kamuflert MDG-politikk.
Kunsten skal protestere mot virkeligheten, utfordre vår verdensanskuelse, forestille seg utopier og dystopier – og ikke minst: gjerne kritisere makten. Da kan vi ikke ha kulturpolitikere som ikke observerer noen av de aller viktigste forutsetningene for demokratisk og liberal offentlig kulturpolitikk. I beste fall vil vi risikere å få mer dårlig kultur. Både i demokratisk og kunstnerisk lys.
