Å bestride Pressens faglige utvalg (PFU) sitter langt inne. Man skal liksom ikke gjøre det. Men det ville være for dumt om du, som leser, ikke ble presentert for hele bildet. Den offisielle uttalelsen PFU kom med torsdag morgen – historiens første fellelse av Subjekt – forteller på langt nær hele historien.
Subjekt bestrider å ha brutt god presseskikk. Faktisk mener jeg, som ansvarlig redaktør, at det er Begard Reza som gjør seg skyldig i å ha brutt «Vær varsom»-plakaten (VVP). Ikke fordi hun tapte to av tre saker mot Subjekt i PFU onsdag ettermiddag, men fordi at hun selv er mest skyldig i det punktet Subjekt ble felt for, nemlig 4.14.
Vi mener Begard Reza har gjort seg utilgjengelig for Subjekt, slik at vi ikke kunne få tak i henne for å tilby samtidig imøtegåelse. Og det var nettopp det vi ble felt for. PFU mener Subjekt ikke ga Begard Reza mulighet til å forsvare seg.
Men stemmer det?
I VVP heter det at «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
Dette er et viktig presseetisk prinsipp, som vi støtter til det fulle.
Men det er ikke helt enkelt. Punkt 4.14 er det punktet i «Vær varsom»-plakaten som feller medier oftest. Og det er det ulike grunner til.
En av disse grunnene er at kilder gjør seg utilgjengelige for journalistene. Dette kan brukes metodisk, slik at kritisk omtale av en person enten forsinkes eller skrinlegges. Alle journalister vet at denne sabotasjen forekommer, og at enkelte oppslag ikke blir publisert som følge av denne typen trenering av nyheter og drenering av nyhetsverdi.
Det mange glemmer, er at det finnes en motstridende unntaksbestemmelse for samtidig imøtegåelse. Den lyder: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»
Det vil si at dersom Subjekt bare kunne dokumentert at det var tilfelle i denne saken, hadde vi blitt frifunnet i PFU. Dette fordi at journalister ikke kan slutte med kritisk omtale, bare fordi at den kritisk omtalte slår seg vrang.
I denne artikkelen skal jeg legge frem dokumentasjon på at å slå seg vrang faktisk er tilfelle i vår sak. Jeg vil også fremlegge dokumentasjon som jeg ikke hadde tid til å få fremlagt for PFU. Dette er ene og alene min feil, kan du si. Man kan også si at vi derfor ikke bestrider PFUs fellelse, men at vi bestrider å ha brutt god presseskikk. Det viktigste for Subjekt, er at du skal få se denne dokumentasjonen.
Begard Reza svarer: – Antidemokratisk og illiberalt
Dette er saken
Artikkelen vi ble felt for, er en kommentarartikkel skrevet av Kjetil Rolness. Han har ikke gjort noe galt, og er heller ikke blitt tatt i noen faktafeil. Det er jeg som redaktør som er ansvarlig for å sikre innholdet i Subjekt, og som ikke la inn den tilstrekkelige innsatsen for å sikre teknikalitetene rundt publiseringen i dette tilfellet.
Innlegget ble publisert 30. juli 2021, og klagen ble sendt inn til PFU kun noen dager før saken ble foreldet. Derfor diskuterer vi den nå, nærmere et år etter at saken først kom ut.
I artikkelen går Rolness hardt ut mot Begard Reza, som er selverklært aktivist og leder i Salam, en skeiv organisasjon for muslimer. Organisasjonens ledere har flere ganger kritisert Subjekt for oppslag om både islam og skeive tematikker, og virker å være lite begeistret for deler av den kritiske dekningen vår.
Et halvt år senere, i februar 2022, tikker det inn en PFU-klage fra advokat Mads Andenæs. Han har frivillig påtatt seg jobben for Begard Reza, og klager på vegne av henne. Sammen tok de Subjekt til PFU for brudd på «Vær varsom»-plakatens punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse, punkt 4.3 om å vise respekt for kilders identitet og punkt 4.13 om å rette opp feil.
Andenæs og Reza tapte i to av tre saker. Klagen var urimelig fremmet på punkt 4.3 og 4.13. Subjekt ble dog felt på punkt 4.14, for ikke å ha gitt samtidig imøtegåelse.
Spørsmålet PFU da må behandle, er om vi faktisk har forsøkt å få Begard Reza i tale. Svaret skal jeg nå dokumentere.
Vi har forsøkt i to år
Å få tak i Begard Reza, har vist seg å være en umulig oppgave for Subjekts journalister.
Og akkurat det er nokså rart. For Begard Reza har ikke vært på fjellet uten dekning i to år. Hun har i denne perioden blitt medlem i Ytringsfrihetskommisjonen, meldt seg ut av Ytringsfrihetskommisjonen i protest, kuppet et diskusjonsforum, startet et alternativt Pride, boikottet Kulturytring Drammen, vært aktiv på Facebook og så mye mer.
Det handler selvfølgelig ikke om at vi ikke får det til. Vi tar flere tusen telefoner i året. Det handler kanskje om Begard Rezas forhold til journalistikk, ytringsfrihet, boikott og Subjekt.
Ikke bare svarer hun oss ikke, hun unngår oss aktivt. Dette har vi sett fra Reza før. Reza har eksempelvis blokkert undertegnede i sosiale medier, og vi kan ikke nå henne på det telefonnummeret jeg fikk av henne personlig i 2017, og som hun står oppført med på Salams nettsider.
Reza har ikke svart på noen av de mange e-postene våre før etter PFU-fellelsen, og felles bekjente har fått streng beskjed om å ikke dele hennes nye telefonnummer med oss.
Hvor kommer dette fra?
Naturlig for oss å ringe henne
Kan det være Subjekt som ikke ønsker å få Begard Reza til å forsvare seg mot det «typiske Subjekt-narrativet»?
Er Subjekt redde for Reza? Kanskje er Subjekt redde for at aktivisten skal kritisere oss?
Hvorfor skulle liksom Subjekt få Begard Reza i tale for å komme med et motsvar til vår egne spaltist, Kjetil Rolness?
Disse spørsmålene virker kanskje naturlige å stille etter PFU-fellelsen. Men enda mer naturlig er nok Subjekts ønske om å få Begard Reza i tale.
Subjekt publiserer 2.500 artikler i året, og for ikke å bli felt i PFU er vi nødt til å følge «Vær varsom»-plakaten. Vi kan ikke fremme sterke beskyldninger av faktisk art, uten å kontakte folk for å innhente motsvar. I så fall ville ikke gårsdagens fellelse vært Subjekt-historiens aller første.
Men vi gjør ikke dette bare for å unngå fellelse i PFU, jeg bare nevner det så du forstår at det ikke er mulig å drive en slik virksomhet uten å bli felt herfra til Månen.
Den egentlige grunnen til at vi forsøker å nå Reza, er at det er en helt naturlig del av Subjekts nysgjerrighet å komme i kontakt med partene vi kritiserer. Samtidig imøtegåelse gir nemlig ikke bare en mulighet for parten å forsvare seg, det gir også saken to sider. Det gir nyhetene konflikt. Det gir debattene uenighet. I tillegg gir samtidig imøtegåelse saken fakta. Etter å ha snakket med den kritiserte parten får man ofte korreksjoner som gjør dekningen av saken bedre.
Det er med andre ord liten grunn til å regelrett droppe å gi folk mulighet til å forsvare seg. Det går ikke an i lengden. Du blir felt i PFU. Du får dårligere saker. Det blir mange flere faktafeil. Og så videre.
Problemet er bare det at vi ikke kan gi etter for eksternt press. Om noen ikke ønsker å delta, må ikke vedkommende delta, men det får da stå for egen regning. Vi oppfordrer til deltagelse, men noe lengre kan vi ikke dra det. Vi kan for eksempel ikke droppe et debattinnlegg dersom motparten krever det for selv å delta. Nei, da må vi skuffe motparten.
Ikke dårlig håndverk heller
En tredje mulig grunn til at medier felles for 4.14, er rett og slett dårlig håndverk.
Det er her PFU mener problemet ligger i vårt tilfelle.
Selv om begge parter har den beste hensikt om å få til en debatt, kan redaksjonen feile i å gi samtidig imøtegåelse. For eksempel: Hvis avisen sender en SMS til et nummer som ikke fungerer, og ikke får svar, og publiserer beskyldningene likevel, da har ikke redaksjonen gjort en god nok jobb.
PFU faller derfor på denne konklusjonen i Andenæs’ og Rezas sak mot Subjekt. Subjekt har kanskje prøvd, men vi har ikke prøvd godt nok.
Men stemmer egentlig det?
Det er her Subjekt er uenig med PFU. Subjekt har forsøkt, men Begard Reza har gjort seg utilgjengelig.
I tilsvarsrunden bestrider Begard Reza at hun har gjort seg utilgjengelig. Advokat Mads Andenæs fremholder at Reza har gått under bakken for å skjule seg for tyrkiske myndigheter, som hun har kritisert. Det har riktignok jeg også. Men det forklarer uansett svært dårlig hvorfor Begard Reza har blokkert undertegnede på sosiale medier, hvorfor hun ikke har svart på våre mange e-post-henvendelser opp gjennom om nettopp samtidig imøtegåelse, og så videre. Jeg er ingen tyrkisk myndighetsperson.
Så jeg mener det er langt mer nærliggende å tro at dette handler om noe helt annet.
Da Reza sluttet å svare meg
Du husker kanskje denne saken. Begard Reza var hovedpersonen i en av Subjekts mest leste nyhetsartikler noensinne, som undertegnede skrev i september for nøyaktig to år siden: «Medlem av Ytringsfrihetskommisjonen har kuppet debattforum på Facebook» var tittelen.
Reza ble da, ved en feiltagelse, tildelt administratorrollen til en debattgruppe på Facebook ved navn Ekvalisme 1. I gruppen diskuterte man likestillingsproblematikk, ofte med mannen i fokus. Slikt er ikke transaktivisten og feministen Begard Rezas kopp te.
Etter at hun ble tildelt denne administratorrollen, fjernet hun andre moderatorer, bannlyste flerårige medlemmer, innførte forhåndsgodkjenning av innlegg og slettet kritikk mot seg selv. Hun byttet også navn på gruppen til «Sutteklut 1». Det så ikke helt bra ut, ikke fra et medlem av den den gang nylig lanserte Ytringsfrihetskommisjonen.
Reza ble av gruppens medlemmer omtalt som intolerant, autoritær og ekstrem. En som ikke forsto ytringsfrihetens prinsipper. En som mente at feminismen måtte vinne frem, mens medlemmer i Ekvalisme 1 stadig påpekte av menn var overrepresentert i selvmord, dårlige skolekarakterer, depresjoner, kriminalitet, og så videre.
Kanskje hadde Reza et poeng likevel? Jeg forsøkte selvfølgelig å nå Begard Reza den gangen, flere timer før artikkelen ble publisert i september 2020.
Alt dette fremkom av gruppens åpne logg, og var dermed ikke noe som utløste samtidig imøtegåelse. Men saker blir som kjent bedre – uansett – ved å sette uenige kilder opp mot hverandre. Leserne, men også journalisten, blir da presentert for ulike perspektiver. Derfor ønsket jeg å komme i kontakt med Begard Reza, fordi det er en naturlig del av det jeg kaller for Subjekts nysgjerrighet.
Men hun benyttet seg ikke av noen samtidig imøtegåelse. Hun svarte bare ikke.
Samtidig var hun aktiv på Facebook. Og etter flere henvendelser fra meg, om nettopp samtidig imøtegåelse, blokkerte hun meg på sosiale medier.
Her snakker vi om et åpenbart tilfelle av å gjøre seg utilgjengelig. Hun ville aldri vunnet frem i en PFU-sak om denne artikkelen, fordi vi her kan dokumentere godt at vi forsøkte å nå henne på mange forskjellige vis, selv om vi ikke fikk direkte kontakt eller noe svar fra henne. Men det var liksom grunn til å tro at hun aldri kom til å svare meg igjen, selv om jeg godt visste at jeg fremdeles måtte prøve. Hver bidige gang vi skulle publisere noe om henne igjen. Og det har vi.
Salams metode
Å ikke ville uttale seg til Subjekt virker å være Salams metode.
Duoen som leder den skeive organisasjonen, Begard Reza og Thee-Yezen Al-Obaide, har nemlig sluttet helt å respondere på våre henvendelser. Eller, vel. På forespørsel til nestleder i Salam, Thee-Yezen Al-Obaide, har vi fått som svar: «Fuck dere. Fuck Subjekt.»
Oppførselen er beklagelig, ettersom våre journalister er pliktige å gi selv Al-Obaide samtidig imøtegåelse på enkelte av de artiklene som handler om ham. For eksempel kontaktet vi ham i forbindelse med en Facebook-debatt mellom Al-Obaide og Unge Høyre-leder Ola Svenneby. Kun for å få en kommentar fra Al-Obaide til en sak. Det var ikke noen nevneverdig hyggeligere tone da vi kontaktet ham i forbindelse med en annen, helt ukontroversiell artikkel. Begge gangene ble Subjekt skjelt ut av en rasende, aggressiv mann.
Han har sagt at vi aldri skal kontakte ham igjen. På sin egen Facebook-profil har han også skrevet at han «overhodet ikke» ønsker kontakt med Subjekt.
Det er jo fristende å ta ham på ordet. Men om vi skal følge norsk presseskikk, må vi fortsette å ringe ham for å innhente samtidig imøtegåelse – noe han har sagt at han aldri vil gi oss – i all fremtid.
Det blir ubehagelig, men vi vil fortsette å kontakte ham. Vi kan ikke slutte å gjøre jobben vår bare fordi noen ikke ønsker kritiske oppslag. Da må vi sørge for å tilby disse kildene samtidig imøtegåelse – med en tidsfrist – og publisere dersom vi ikke får svar. Dette er journalistikkens svar på kunder som kommer inn i butikken ti minutter før stengetid, men vi forstår innerst inne at det eneste riktige er å yte god service.
Det kan dokumenteres
Begard Reza har i ettertid vært minst like vanskelig. Men på en berømmelig mindre aggressiv måte.
Der Thee-Yezen Al-Obaide skjeller oss ut, går Begard Reza under jorden.
Men den større forskjellen på Thee-Yezen Al-Obaide og Begard Reza, er at sistnevnte har tatt oss til PFU. For ikke å få tak i henne.
Vi snakker altså om en person som ikke ønsker at vi skal få tak i henne, som i ettertid har tatt oss til PFU for å … ikke få tak i henne.
Det er jo smått absurd. Men det er også både uredelig og uriktig. Derfor bestrider jeg PFU-fellelsen på dette området, som jeg mener ikke tar «Vær varsom»-plakatens punkt 4.14 på alvor.
La oss gjenta: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt».
Da gjelder det å kunne dokumentere det. Og det kan vi. For under et av våre mange forsøk på å nå Begard Reza, spurte vi en felles bekjent om å få kontaktinformasjonen hennes.
Vi spør: «Spurte du forresten Reza om jeg kunne få nummeret hennes?»
Som svar fikk vi dette: «Hei. Ja, hun vil helst ikke at jeg gir nr hennes videre».
Det finnes flere slike tilfeller.
Nyhetsredaktør Geir Bergersen Huse tok kontakt med en vi visste hadde Rezas telefonnummer.
Da svarte hun: «Det skulle jeg gjerne gjort, men jeg fikk nummeret med forbehold om å ikke dele det med noen.»
Og det finnes enda flere slike tilfeller. Begard Reza har gitt beskjed til folk rundt seg om å ikke få sitt telefonnummer delt med Subjekt. Dette er personen som klagde oss inn til PFU for å ikke ha forsøkt å komme i kontakt med henne.
Alle kan se at PFU drar prinsippet for langt
Jeg tror alle kan se at PFU drar prinsippet for langt. Jeg tror alle kan se og forstå at vi, etter to år med disse avslagene, ble lei av å vente på noe vi på andre måter fikk bekreftet at det ikke var noen vits i å vente på.
Men hallo, vi ga ikke opp.
Misforstå meg rett. I forbindelse med det famøse Rolness-innlegget 30. juli 2021, det innlegget vi ble felt i PFU for, forsøkte vi også å innhente samtidig imøtegåelse fra Begard Reza.
Vi ringte henne. Men hun tok den som vanlig ikke.
Og det er her det blir relevant å stille PFUs spørsmål på nytt:
Gjorde Subjekt nok for å få tak i Begard Reza?
Vanligvis holder det ikke å legge igjen et anrop. Det forstår jeg godt. Men hva hvis redaksjonen har forsøkt å nå henne i to år, flere titalls ganger, både på e-post og telefon, og vi hver gang fikk det samme ikke-svaret?
Hva hvis redaksjonen har forsøkt å nå henne i to år, og vi fikk stadig flere tegn på at hun ikke ville bli kontaktet?
Hva hvis redaksjonen fikk bekreftet gjennom venner av henne, at hun ikke ville at Subjekt-journalister skulle få kontakt med henne?
Det er nå vi må stille PFU-spørsmålet: Kunne det da kanskje holde … å legge igjen et anrop i et siste forsøk på å få samtidig imøtegåelse fra Begard Reza? Er ikke dette dokumentasjon på at vi har forsøkt?
Hva hvis vi sendte henne en e-post i det samme minuttet som vi publiserte innlegget, og orienterte om at innlegget var blitt publisert, slik at hun kunne lese det, og svare med et innlegg, hvis hun ville?
Vi mente dette var ryddig å gjøre. Og det var akkurat det vi gjorde, som du ser av skjermdumpen under. Men hun har ikke svart. For det virket aldri noe særlig viktig å få imøtegått innlegget i ettertid heller.
Det er nå det tar seg opp
Kan denne historien få en lykkelig slutt?
Ja visst. Vi kommer dit.
Som du ser av e-posten vi sendte til Begard Reza i samme minutt som vi publiserte Rolness-innlegget, forsøkte vi å nå Begard Reza på telefon først for å tilby samtidig imøtegåelse, før publisering.
Men PFU vurderer det altså ikke som dokumentasjon nok på at vi har tilbudt Begard Reza samtidig imøtegåelse. Eller jo, men vi forsøkte liksom ikke godt nok. For e-posten dokumenterer jo bare et anrop. Ikke de kanskje 30 anropene vi har lagt igjen opp gjennom, i tillegg til e-postene og de andre måtene vi har prøvd å nå henne, for eksempel via felles bekjente.
Derfor var det nokså frustrerende å bli felt av PFU. De kunne umulig ha skjønt hvor hardt vi hadde forsøkt. Men rett etter fellelsen tikker det inn en melding fra Kjetil Rolness.
«Skriver en lite sak i etterkant av PFU-dommen i går. Interessert?»
Rolness har ikke fått med seg at Subjekt ble felt i PFU. Han hadde bare fått med seg at Nettavisen ble frikjent.
Etter å ha lest gjennom Rolness nye innlegg, fikk jeg déja vu.
Der sto jeg. Med et Rolness-innlegg om Begard Reza, som utløste samtidig imøtegåelse. Vi måtte prøve igjen. For 31. gang. Den 31. august 2022. Å få tak i Begard Reza.
Det første vi gjør etter at Reza ikke tar telefonen, er å ringe Mads Andenæs. Advokaten til Begard Reza. Han hadde jo tatt oss til PFU fordi han fra sidelinjen observerte at stakkaren Reza ble overkjørt av pressen uten mulighet til å forsvare seg. Han var jo så inderlig opptatt av at Begard Reza skulle få lov til å få samtidig imøtegåelse i Subjekt. Han måtte jo være interessert i å formidle den nye kritikken fra Kjetil Rolness til Begard Reza, og gi oss en bekreftelse på at hun hadde mottatt dem, for så å sende oss hennes tilsvar.
Men gjett hva han svarer?
At han ikke kunne hjelpe oss.
Det får en jo til å lure på hva han virkelig ville med denne fellelsen, mannen som ikke har lagt skjul på sine egne politiske overbevisninger på Twitter.
Det handler visst ikke om samtidig imøtegåelse
Subjekt anser ikke Begard Reza som en fiende. Men i Rezas nyeste innlegg levnes liten tvil om at hun anser Subjekt som nettopp det.
Og hvis Mads Andenæs også tenker slik, er det jo ikke så rart at de to så etter teknikaliteter å felle oss for, og greide det på ett av tre forsøk.
For kunne det ha seg at Mads Andenæs og Begard Reza bare ville ha Subjekt felt, at de ikke egentlig var så opptatt av at Begard Reza faktisk fikk samtidig imøtegåelse?
Det mener jeg det er gode grunner til å tro.
Her snakker vi altså om mannen som tok oss til PFU for å ikke få tak i Begard Reza. Vi ble klaget inn og utelukkende felt for å ikke få tak i «klienten» hans. Denne mannen ville ikke hjelpe oss med å få tak i klienten hans.
Den gode nyheten med hele dette PFU-kjøret er at vi har fått noen nye felles bekjente med Begard Reza. Ikke bare Mads Andenæs, men også en ansatt i PFUs sekretariat.
Hvorfor ikke ringe ham, foreslår jeg over desken, for å få hjelp med å få tak i Begard Reza og tilby henne samtidig imøtegåelse – også denne gangen.
Bomtur. Det blir for mye å be om av PFU-sekretariatet.
Etter litt mas blir det foreslått å spørre Begard Reza om PFU kan dele nummeret hennes med Subjekt. Det er like nærme som vi har kommet i løpet av de to siste årene.
Noen minutter senere får vi ikke telefonnummeret hennes, men en e-postadresse som vi fra før av hadde. Og som vi har sendt e-poster til før. Vi visste bare ikke om den fungerte eller ble lest, fordi hun aldri har svart på våre henvendelser til den e-postadressen. Men nå som PFU hadde formidlet den, kunne vi endelig sende Rolness’ kritikk av Begard Reza til sistnevnte med en viss sannsynlighet for at hun kom til å svare oss. PFU hadde jo sagt ifra om at vi kom til å ta kontakt. Vi gir Reza mulighet til å svare på kritikken innen klokken 22.00 torsdag kveld. Og Reza svarte. Med sitt første innlegg i Subjekt ever.
Hadde Begard Reza noe valg?
Selvfølgelig ikke.
Her hadde hun akkurat argumentert overfor PFU i et helt år at Subjekt ikke hadde forsøkt å nå henne. Nå videreformidlet PFU selv Subjekts nye henvendelse. Hun kunne ikke annet enn å gi PFU e-postadressen sin, og ikke minst måtte hun svare oss denne gangen.
Det blir spennende å se i tiden fremover, om Begard Reza kommer til å svare på våre henvendelser til denne e-postadressen.
Og vi kan ikke føle oss trygge på en e-postadresse. Hun kan, teoretisk sett, late som om hun ikke har mottatt disse, og gjøre det like vanskelig for oss i tiden fremover. Denne måten å motarbeide kritiske oppslag på var før forbeholdt de aller mest proffe kildene.
En bevisst strategi for å unngå kritisk omtale
Signalet PFU sender med fellelsen av Subjekt, er svært uheldig. I tiden fremover vil vi se enda flere som benytter seg av punkt 4.14 mot pressen. Ikke nødvendigvis i PFU. Men i den redaksjonelle prosessen.
Får du en tekstmelding fra en journalist, som snart skal publisere en kritisk artikkel om deg? Lat som om du ikke har sett den. Og unngå å ta telefonen. Du kan til og med blokkere vedkommende på Facebook og be alle vennene dine ikke dele flere opplysninger om deg til vedkommende.
Før var dette forbeholdt de aller proffeste kildene. Dagens næringsliv har visst flydd til London, oppsøkt kilder på restaurant og levert såkalt sterke beskyldninger av faktisk art i en konvolutt. Stilig journalistikk på store budsjetter, men alle forstår at PFU ikke kan sette dette som krav.
Nå er det en fare for at denne utilgjengeliggjøringstendensen blant proffene sprer seg til kanselleringsaktivistene. Jeg sier ikke at Begard Reza gjorde det, eller at likesinnede vil komme til å gjøre det, bare at det er sannsynlig. Og at motvirkelse av åpen debatt er en bevisst strategi i enkelte miljøer. Som allerede har ført til fellelse i PFU.
Den internasjonale translobbyen, som Begard Reza sympatiserer med blant annet gjennom verv i skeive organisasjoner, har for eksempel laget sitt eget strategidokument. Dette strategidokumentet anbefaler å unngå å offentlig diskutere endringene de ønsker gjennomslag for. De ønsker seg ikke debatt, diskusjon og journalistikk. Dette begrunnes med erfaringer fra land der offentlig debatt av tematikken fører til motstand.
Vi kan godt ta flere PFU-fellelser for en større sak
I PFUs offisielle uttalelse gjengis jeg kort ved at «kanselleringsaktivister krever spesiell behandling». PFU får det til å fremstå som om jeg mener at journalister har unntak fra «Vær varsom»-plakaten når vi står overfor «kanselleringsaktivister». Men nei, det mener jeg ikke. Jeg mener bare at kanselleringsaktivister benytter strategier og metoder for å kneble det frie ordet, og at journalistikken rammes av det. Om Norsk presseforbund latterliggjør dette, vil det bite tilbake på oss som bransje.
Dette har jeg skrevet langt om i en egen kommentar. Pressen er ikke godt nok forberedt på å dekke kanselleringskultur, skrev jeg den gangen, i forbindelse med at også NRK ble felt av PFU – av det jeg omtaler som en kanselleringsaktivist – som jobbet metodisk og strategisk for å kneble pressens mulighet for å fremlegge kritisk informasjon. Det er en del av strategien deres.
Den gangen konkluderte jeg slik:
«At NRK likevel valgte å publisere seansen, riktignok med aktivisten sladdet, kan nok av enkelte sies å være en riktig beslutning fra NRK likevel. En PFU-fellelse er en forholdsmessig liten pris å betale for at offentligheten skal få bedre innblikk i hvordan kanselleringsaktivistene jobber.»
Jeg sier ikke at Begard Reza gjør det, jeg sier bare at det er nærliggende. Så mye mer nærliggende, enn å tro at Begard Reza oppriktig ville korrigere påstandene i Subjekts artikler. Hvorfor? Fordi at Begard Reza har hatt over et helt år på seg til å gjøre dette. Hun har hatt over et helt år på seg til å korrigere Kjetil Rolness’ kommentar, dersom hun mente den besto av faktafeil. Det er bare å sende oss en e-post. At hun «ikke fikk» samtidig imøtegåelse, betyr faktisk ikke at hun ikke kunne sende oss en e-post i ettertid med opplysninger, slik at vi kunne korrigere eventuelle feil, eller legge til hennes synspunkter i artikkelen. Hun fikk jo artikkelen på e-post i samme minutt som vi publiserte den.
Dette benyttet hun seg ikke av. Det hun benyttet seg av, var en liten teknikalitet, som en advokat tok med seg til PFU et par dager før saken ble foreldet. En teknikalitet som Subjekt bare diskutabelt burde blitt felt for.
Subjekt følger «Vær varsom»
Subjekt er ikke et alternativt medium. Vi følger «Vær varsom»-plakaten. Vi har stor tillit til PFU.
Men vi gjør alle feil. Til og med PFU. For eksempel så ble Begard Reza invitert til å følge det lukkede PFU-møtet via Teams, mens Subjekt ikke ble tilbudt å følge møtet digitalt, kun fysisk, og derfor måtte takke nei. Vi ville deltatt, om vi fikk digital invitasjon. Reza fikk dermed beskjeden om fellelsen før oss. Pressen begynte å ringe undertegnede etter fellelsen, og Rezas offentliggjøring. Subjekt kunne da ikke svare med bakgrunn i den samme informasjonen som Reza. PFU har beklaget dette overfor Subjekt.
Subjekt gjør også feil. Denne gangen mener jeg at vi selv er skyldige i å ikke ha forklart oss godt nok i tilsvarsrundene. Jeg har brukt mye lenger tid på å skrive dette innlegget, enn på å behandle PFU-klagen.
Og jeg mener, prinsipielt, at punkt 4.14 er det viktigste punktet i «Vær varsom»-plakaten. Hvorfor skal man ha tillit til en presse, som ikke prøver å få tak i kildene de kritiserer? Vi har makt, og skal ikke misbruke den. Vi skal ikke fremme sterke beskyldninger uten å verken faktasjekke disse opp mot de det gjelder, eller tilby dem en mulighet til å forsvare seg.
Men det er fullt mulig å motsette seg dette arbeidet. Og da kan ikke pressen gi etter. Det er derfor vi har formuleringen som forteller oss at debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt. Nei, det må den sannelig ikke.
Begard Reza ble forelagt kritikken i denne artikkelen og har svart med et innlegg som du kan lese her.
PFU har også svart på dette innlegget. Det kan du lese her.
