I forrige uke kunne kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen presentere nytt kulturbudsjett for 2023. Der kom det frem at den kontroversielle organisasjonen for skeive muslimer, Salam, ikke lenger skulle få støtte øremerket på statsbudsjettet.
Noen uker tidligere hadde Trettebergstuen justert forventningene til det norske kulturlivet, og sagt at det kom til å bli trangt om midlene. Men for skeive organisasjoner hadde hun derimot en god nyhet: Budsjettet skulle dobles, til 37 millioner.
Da kuttet kom, reagerte Salam kraftig. Men statssekretær Gry Haugsbakken (AP ) rykket raskt ut i avisspaltene. Hun kunne betrygge organisasjonen med at de «kom til å få støtte uansett». Forskjellen er bare at de nå måtte søke, på en pott som var blitt dobbelt så stor som i fjor. Dersom Salam holder stø kurs, og dersom omgivelsene ser ut som de gjør, så skulle de altså få støtte.
Men hva skal man mene om slik «forskuttering» av søkbare midler? Det Gry Haugsbakken gjør her, må sies å være svært utradisjonelt, og med god grunn.
Alle kan ikke få
For statssekretæren, som jobber for kulturministeren, var det kanskje et vellykket forsøk på å få dempet kritikken mot kulturbudsjettet. At selv de skeive organisasjonene skulle klage, kunne jo for offentligheten se ut som at regjeringen ikke hadde satset på skeive organisasjoner. Det radikalt motsatte av slik Trettebergstuens regjering ønsker å bli oppfattet.
Men politikk er mer enn markedsføring av regjeringspartiene. Det er eksistensgrunnlaget for organisasjoner som Salam, og ikke minst konkurrentene deres. Når statssekretæren nærmest garanterer, i alle fall forskutterer, en slik støtte, er hun ikke bare utradisjonell, hun er uprofesjonell.
Søknader bør behandles på lik linje som alle andre, uten forhåndsskapte forventninger til enkelte av dem. Dersom Salam nå får støtte, mens andre og nye søkere ikke får støtte, kan man med god grunn anta at de ikke er behandlet på like premisser. Salam har jo allerede fått en offentlig lovnad. Det fungerer allerede utelukkende for andre, fordi det tross alt er en begrenset pott. Alle kan ikke få så mye som de ønsker, og ikke alle organisasjoner kan få støtte.
En dobling av budsjettet kan nemlig også bety at flere vil søke om midlene. Kanskje oppstår det nye, støtteverdige organisasjoner. At disse nye organisasjonene vil kjempe for skeive muslimer på en bedre måte enn Salam, er ikke bare mulig, det er til og med sannsynlig.
Ikke en lur strategi
Nå er det riktignok andre boller. For statssekretær Gry Haugsbakken har fått med seg at det stormer både i og rundt Salam. Subjekts lesere har fått det med seg for lenge siden.
Det er kommet inn flere varsler om løgn, ukultur og økonomisk rot. Flere ledere har trukket seg. Hva skal statssekretæren nå mene? At hun ikke kan forskuttere støtten allikevel? Fordi det ikke ser så bra ut? Det er med god grunn at det er byråkrater i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som skal behandle søknadene. Det er disse som skal kvalitetssikre driften i organisasjonene, uavhengig av politiske tendenser. Haugsbakken lovet støtte hvis «alt annet er likt» som i dag. Ting er altså ikke lenger likt, men problemene det er varslet om, var absolutt til stede da Haugsbakken kom med sin uttalelse. Hun hadde bare ikke hørt om dem.
I Subjekt er vi for åpenhet. Det er bra at vi får høre statssekretærens meninger. Men når det gjelder en søkbar pott med penger, er det helt avgjørende for regjeringens tillit at de holder et visst profesjonalitetsnivå. De kan ikke forskuttere hysj-penger til klagende organisasjoner bare for å stilne kritikken mot statsbudsjettet. Det kommer til å slå tilbake på dem.
