Å hevde at filmmediet er en videreføring av teateret blir feil, selv om kunstformene til stadighet låner fra hverandre.
Likevel vil et teaterpublikum ha andre krav enn dem som setter seg i en kinosal, og vice versa. Vi blir stadig minnet på dette når dramaer skal filmatiseres, noe som ofte kan resultere i svake filmer. For eksempel er det bemerkelsesverdig få gode filmatiseringer av Henrik Ibsens skuespill.
Samuel D. Hunters skuespill «The Whale» plasserer seg i den amerikanske dramatradisjonen, som er dominert av dramatikere som Arthur Miller, Eugene O´Neill og Albert Alby, som igjen har sine røtter i europeisk dramatikk. Handlingen foregår gjerne over en begrenset periode, og på ett sted (ofte en leilighet), med slaviske gjentakelser.
Med riktig innfallsvinkel er det ingen grunn til at dette ikke skal fungere på film, men det krever en regissør som vet å instruere med finesse, og klarer å holde seg til tekstens restriksjoner. For så fort filmregissøren blir overambisiøs og vil bevege seg utenfor tekstens begrensede rammeverk, mister nesten alltid filmen egenverdi.
Darren Aronofsky, kjent for visuelt og tematisk utprøvende filmer som «Black Swan» (2010) og «Mother» (2017), overrasker med «The Whale». På overflaten er dette en liten, klaustrofobisk film, men i sin helhet blir det et rekviem som fremmer humanisme, menneskers søken etter åndelighet og forfall.