Førstkommende torsdag skulle forlaget Legatum Publishing etter planen avholde et arrangement på biblioteket Deichman Bjørvika. Det blir ikke noe av likevel.
Både forlaget og den franske forfatteren Renauld Camus, som skulle delta på pressekonferansen, er svært omstridte. Målet med arrangementet var ifølge Lagatum å «korrigere feilinformasjon om ‘Den store utskiftningen’ […] som misvisende fremstilles som en konspirasjonsteori i mediene.» Dette henviser til en idé om at en global elite sørger for at europeere er i ferd med å erstattes av folk med mørk hud, og muslimer spesielt – gjennom massemigrasjon, befolkningsvekst og nedgang i fødselsraten til hvite europeere.
Det finnes selvsagt mange innvendinger mot denne teorien, og som forlaget selv påpeker, omtales det som regel som en konspirasjonsteori.
Men vi kommer ikke unna at det både er og burde være lovlig å snakke om.
Det vil imidlertid ikke politiker Sofia Rana fra Rødt ha noe av. Hun mobiliserte til demonstrasjon med gruppen Oslo mot rasisme, fikk med seg fagforeningen ved biblioteket til å gjøre opprør og oppfordret til å legge press på ledelsen om å ikke tillate «rasisme» og «voldsideologi».
Det virket.
Arrangementet ble avlyst av Deichman-sjef Knut Skansen, som viste til at det ville bli «så mye uro», i forbindelse med behovet for politi og økt sikkerhet, at det ville gå utover «de anslagsvis 1000-1100 andre brukerne av biblioteket».
I klartekst sier Skansen her at de som er villige til å mobilisere mange nok bråkmakere til at sikkerhetstiltakene blir forstyrrende for de andre gjestene, har mer makt over bibliotekets program enn ham selv. Han hadde jo tross alt nylig forsvart sin egen avgjørelse om å tillate arrangementet – fordi biblioteket bare nekter å låne ut til virksomhet som er i strid med norsk lov.
Hva ligger bak helomvendingen?
Merkelapper er en avsporing
Det er betenkelig at mobben var igangsatt av en politiker fra et parti med kommunisme i partiprogrammet.
Fortsatt viser Rødt til det som «Karl Marx kalte kommunisme» i sine vedtekter. Dagens kommunister skal imidlertid ikke lastes for alt galt som er blitt gjort i ideologiens navn. For gudene vet det er mye. Faktisk mer enn så å si alle andre politiske ideologier. Men det er mulig å moderere seg og forsøke å lære av historien.
Det samme gjelder høyreradikale. Som er det førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge, en av Norges fremste ekspert på dette politiske landskapet, kaller Legatums forfattere på spørsmål fra Subjekt. Han mener de ikke nødvendigvis er fascistiske.
Uansett hvilke merkelapper man måtte bruke om forlaget, er dette en beleilig avsporing fra prinsippene i debatten. For hvem bestemmer hvilke merkelapper som er mest presise? Og hvilke som gir grunnlag for utestengelse?
Avgjøres det av arrangørens argeste politiske motstandere? Nei, selvsagt må noen mer objektive vurdere dette. Staten? Gud forby – les litt historie om du mener det. Forskere? Vel, da hadde vi kanskje ikke vært her vi er i dag, men også de er feilbarlige.
Loven er klar
Svaret er like åpenbart som det er kjedelig. I Norge sikrer loven ytringsfrihet, med noen begrensninger. Men disse begrensningene gjelder tiltak som kan iverksettes i etterkant, de åpner ikke for forhåndssensur. Loven forbyr trusler, oppfordring til vold og ulike grove krenkelser, samt gjør den omdiskuterte hatparagrafen at hatefulle ytringer kan straffes.
Vidar Strømme er advokat, ytringsfrihetsekspert og fagdirektør hos Norges institusjon for menneskerettigheter (Nim). Han sier til Subjekt at bibliotekene ikke har adgang til å nekte å leie ut til noen fordi man er uenig med de som ber om å få leie. Dette har Sivilombudet gått grundig igjennom, forteller Strømme.
«Det man kan gjøre, er å nekte utleie om det som skal skje ikke er egnet til å fremme debatt, om det er ensidig forkynning eller om man mener at det blir problematisk i forhold til støy og slike ytre faktorer. Altså opplegget for det som skal skje», sier Strømme. Legatum hevder imidlertid de har invitert en rekke kritiske journalister og forskere, fordi de ønsker debatt og kritiske spørsmål.
Blinde for prinsipper
Det er svært urovekkende at så mange i dag protesterer mot andres ytringsfrihet uten å skjønne at dette kan brukes mot dem selv senere. Alle lider av at vi begrenser ytringsfriheten til de vi ikke liker.
«I dagens ytringsklima tilligger det særlige forpliktelser på bibliotekene når det gjelder å slippe til alternative stemmer. Det beste er at standpunkter Legatum og deres forfattere står for, kjempes ned med ord, ikke avslag», skriver Dagbladet i en lederartikkel.
Også redaktør i Samtiden, Magne Lerø, påpeker dette i en kommentar 8. mai. Det ser skummelt ut for ytringsfriheten fremover dersom offentlig sektor skal befolkes av ledere som Knut Skansen ved Deichman, skriver Lerø. Dessuten fremmer han en interessant teori om politisk press fra venstresiden:
«Når Skansen ombestemmer seg i løpet av et døgn, skjer ikke det fordi han er blitt overmannet av et klarsyn. Han gir etter for press. Han kaster prinsippene sine på sjøen fordi han ikke vil ha bråk. Ytringsfriheten er ikke verd å ta en kamp for, i alle fall ikke på Deichmann en torsdag i mai.
Hvis det å unngå bråk, er vesentlig for en leder, er det forståelig at ikke Skansen ville holde fast på sitt opprinnelige standpunkt. Kulturbyråd Omar Samy Gamal (SV) hevdet det var problematisk at biblioteket ville leie ut rom til Legatum. Det er mulig Skansen har latt seg presse av sin politiske sjef.»
Dette er forbilledlig fra både Dagbladet og Samtiden. Men det er tilsvarende problematisk at våre folkevalgte politikere og deres lydige ansatte i viktige offentlige institusjoner mangler disse prinsippene.
For aktivistenes del er det verdt å reflektere over at et arrangement med elleve påmeldte på Facebook hadde blitt avholdt uten noe medieoppmerksomhet hadde det ikke vært for alt oppstyret. De har altså bidratt til å markedsføre Legatum til et langt større publikum en miniputtforlaget kunne drømt om. Gratulerer.
Samfunnet skriker i dag etter ledere med ryggrad og aktivister med evne til å forsvare seg med argumenter fremfor kanselleringskampanjer. I lengden kan det bli katastrofalt. For styrken til et fritt samfunn kan måles på dets evne til å håndtere de mest upopulære og forhatte stemmene.
