Annonse

Skravleklassens luditter trekker stigen opp etter seg

Sturla Haugsgjerd Gjesteskribent

Publisert 12 minutter siden

Har du opplysninger i saken? Tips oss

Forfatterne Anne Holt og Tore Renberg. (Foto: Ole Berg-Rusten og Amanda Pedersen Giske/NTB.)

Anne Holt og Tore Renbergs kamp mot KI er prekariatforakt forkledd som kulturkamp, skriver Sturla Haugsgjerd.
Annonse
Året er 2016 – du husker kanskje den mørke tiden mellom «Flintstones» og GPT-3. Undertegnede bruker sin våkne tid stort sett på to ting: å jakte heroin for å stagge abstinensen, og å jakte på folkevalgte med ruspolitiske kronikker skrevet på en sliten smarttelefon på nedslitte offentlige toaletter. Et kjærkomment pusterom fra novemberkulden og dopstresset kom da min tidligere redaktør i avisen Natt og dag lot meg tjene en liten tusenlapp på et revolverintervju med dronningen av 37-graders norsk krim, Anne Holt. Jeg husker ikke særlig mye av praten vår, men jeg husker skrivestuen til forfatteren. Den var så lun og god at den fikk Frognerseteren til å ligne et syfilisutbrudd i den sibirske katorgaen. «Her kunne jeg skrevet en bok!» tenkte jeg, og sukket. Det ble nok med drømmen. En slik skrivestue kom jeg aldri til å få. Men – hadde jeg hatt en språkmodell i lommen den gangen, og ikke bare en krøllete femhundrelapp øremerket et halvgram heroin, ville kanskje både norsk ruspolitisk debatt, min egen bibliografi og mitt brokete liv sett annerledes ut. Jeg hadde nemlig et ferdig råmanus om året mitt på innsiden av Addictologiakademiet. Av ulike grunner kom Cappelen-manuset aldri over målstreken. Historien endte som en graveføljetong i VG i stedet for min bokdebut.

Året er 2016 – du husker kanskje den mørke tiden mellom «Flintstones» og GPT-3. Undertegnede bruker sin våkne tid stort sett på to ting: å jakte heroin for å stagge abstinensen, og å jakte på folkevalgte med ruspolitiske kronikker skrevet på en sliten smarttelefon på nedslitte offentlige toaletter.

Et kjærkomment pusterom fra novemberkulden og dopstresset kom da min tidligere redaktør i avisen Natt og dag lot meg tjene en liten tusenlapp på et revolverintervju med dronningen av 37-graders norsk krim, Anne Holt.

Jeg husker ikke særlig mye av praten vår, men jeg husker skrivestuen til forfatteren. Den var så lun og god at den fikk Frognerseteren til å ligne et syfilisutbrudd i den sibirske katorgaen. «Her kunne jeg skrevet en bok!» tenkte jeg, og sukket. Det ble nok med drømmen. En slik skrivestue kom jeg aldri til å få.

Men – hadde jeg hatt en språkmodell i lommen den gangen, og ikke bare en krøllete femhundrelapp øremerket et halvgram heroin, ville kanskje både norsk ruspolitisk debatt, min egen bibliografi og mitt brokete liv sett annerledes ut.

Annonse

Jeg hadde nemlig et ferdig råmanus om året mitt på innsiden av Addictologiakademiet. Av ulike grunner kom Cappelen-manuset aldri over målstreken. Historien endte som en graveføljetong i VG i stedet for min bokdebut.

Skrivestuen

Jeg kom til å tenke på den skrivestuen da jeg leste Anne Holts VG-innlegg forleden. Der rykker hun ut mot krimkollega Jørn Lier Horst og hans bruk av kunstig intelligens.

Annonse

Hun har gitt ut 29 bøker med fem ulike redaktører, og ingen av dem har noen gang skrevet en linje for henne. De har lest, kommentert og sagt fra – gjerne med beskjeden «SKRIV OM!». Som hun selv skriver: «En forfatters redaktør er svært viktig; i bunn og grunn er han det viktigste hjelpemiddelet vi har.»

Og et privilegium som er forunt de aller, aller færreste.

For en tragedie det ville vært om vi hadde åpnet opp for at de redaktørløse fikk en stemme på grunn av Temu-teknologi. Tenk på konsekvensene: Vi kunne fått norsk krim fra folk som ikke engang kan norsk! Romaner skrevet på personalrommet på Deli de luca. «Poesi» signert en gemen hop som inntil nylig hentet livsvisdommen sin fra kjøleskapsmagneter på Facebook.

Til slutt hadde vel Aschehougs hagefest blitt et eneste stort, heldigitalisert russetreff der bermen stakk innom på vei til Heidi’s og Tix-konsert for å trykke i seg gratis rødvin på litteraturens regning.

Holligong-ræl

Min kunnskap om adressaten for Holts nidbrev, Jørn Lier Horst, er på Wikipedia-nivå, men jeg antar at de plasker rundt i samme badevann. Og jeg akter å slippe babyen ut, fordi jeg egentlig tror Anne Holt har større fisk på menyen enn denne parentesen i norsk litterær kanon.

Monstrene under sengen hennes er nok som så mange ganger før de uinviterte. Amatørene. De som ikke har noe som helst å gjøre i hennes bakgård. Åpner vi slusene for at samaritanere, langtvekkistanere og annet holligong-ræl kan snike seg inn i eplehagen ved hjelp av transformativ teknologi, vil en estetisk dommedag være over oss før vi rekker å skrive NOAS ARK i prompten.

At samtiden er en unntakstilstand som bare kan navigeres trygt ut av ved å lytte til eldsterådet, er en trope like gammel som rista brød. Og at det er nettopp de skriftlærde som melder seg til tjeneste som krokodiller i vollgraven, er heller ikke noe nytt.

Sokrates advarte mot selve skriften: Den nye teknologien ville gjøre folk glemsomme og gi dem et skinn av visdom uten innsikt. Det vet vi bare fordi Platon skrev det ned. Da Martin Luther oversatte Bibelen til tysk og lot trykkekunsten spre den til folket, skrek kirkens menn opp om at det hellige ord ble forflatet av barbeinte barbarer.

Da Dumas’ føljetonger ble revet bort på gaten, raste salongeliten mot samlebåndsproduksjon. Og da Allen Lane fylte jernbanestasjonene med billige pocketbøker på linje med frukt og tobakk, gikk bokbransjen i harnisk. I dag blir «Faidros», katekismen, «Greven av Monte Cristo» og Penguin Books regnet som kulturelle institusjoner.

Annonse

Smørebussen

«Men dette er noe helt annet!» vil kanskje Holt kontre. «Min kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot teknologiske åndsmakter i språkmodellene! Alle er velkomne inn i varmestuen, så lenge de tar seg frem i orienteringsløypa uten prestasjonsfremmende midler. Og KI er doping!»

Det er lett å moralisere over doping fra smørebussen, når du selv stiller til start med fem redaktører i ryggen, privat høydehus og spesialtilpassede ski – mens resten av feltet blir bedt om å karre seg gjennom løypa på kart og kompass.

Og løypa er ikke bare ulendt. Den er rigget. Tellef S. Raabe og Ståle Grut i Fritt ord viste nylig i VG at nesten åtte av ti i husholdninger med over 1,5 millioner i inntekt bruker KI hver uke, og at nesten halvparten betaler for det. I husholdninger med 400.000–600.000 kroner bruker under halvparten KI ukentlig, og under én av fem betaler. De beste verktøyene havner altså hos dem som allerede har mest fra før.

Men ikke alle trenger KI. Forfatter Tore Renberg har kalt KI «djevelen», og vil merke sin neste roman som skrevet helt uten noen runddans med Satan.

Når Holt og Renberg gjør demoniserer KI-bruk, er det imidlertid ikke de ressurssterke med abonnement og egen redaktør som blir sittende igjen med skammen. Det er resten av feltet. Ludittenes kamp mot KI er prekariatforakt forkledd som kulturkamp.

Stillaset

Da jeg satt med manuset mitt i 2016, var det ikke historien det sto på. Det jeg manglet, var den hjelpen Holt tar for gitt – uten at jeg først måtte skaffe et stabilt liv og fast adresse. Jeg trengte noen som kunne si «SKRIV OM!» klokken to om natten, uten å først spørre hvor jeg skulle sove.

KI skriver ikke boken for deg. Den gir deg stillaset de etablerte alltid har hatt i ryggen.

Og jeg er garantert ikke alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt «Jeg kunne skrivi en bok!» fra løse katter som sliter med rus, dysleksi, PTSD, ADHD eller et nytt språk. Og jeg tror dem. Inntil nylig har jeg bare ikke sett noen vei for dem inn i forlagene.

Uutgitte bøker er dessuten bare toppen av det skrivende isfjellet – fra asfaltpoesi og diktsamlinger skrevet på do, til lokal sakprosa, obskure slektssagaer og ikke minst gripende livshistorier fra alle verdens kriker og avkroker som aldri ser dagens lys fordi dørterskelen inn i den publiserte verden er for høy.

Stigen

Anne Holt har til og med et poignant bilde på hva KI-bruk er. Det er, forteller hun med den umiskjennelig dryppende Holt-sarkasmen som har gjort henne så folkekjær i leseklubben, litt som når møbelsnekkeren stikker på Ikea, kjøper en stol, sager to centimeter av beina, skifter setetrekk – og kaller den sin egen uten å si ifra.

Det skal altså være skrekkeksempelet. Jeg ler, for hun har ved et uhell beskrevet den vestlige kunstinstitusjonen med klokkepresisjon. Siden Duchamp var tissetrengt for over hundre år siden og signerte et pissoar, har kunsteliten jublet for akkurat den stolen: det ferdigkjøpte, det omtrukne, det signerte.

Hele det forrige århundret var basically en Ikea-stol med nytt setetrekk. Men med en gang verktøyet blir tilgjengelig for folk flest, kommer skravleklassens luditter på banen og krever at helt andre regler skal gjelde.

Vi må gjerne diskutere hvordan kunsten skal beskyttes. Men det må være lov å humre litt når Amarone-drikkende flyplassforfattere som Anne Holt og Tore Renberg velger å cosplaye kultursivilisasjonens siste skanse.

For det de vokter, er ikke litteraturen. Det er stigen de selv klatret opp, med fem redaktører som holdt den støtt. Nå virker det som om Anne Holt vil innta ministerrollen igjen – og trekke stigen opp etter seg.

Eller for å si det med rapperne Sav’O og Horrid1, på det språket Gemini kanskje nettopp har dyttet ned fra pidestallen som samfunnsfiende nummer én: «if it aint gang im burn dem bridges».

Varedeklarasjon etter ludittenes ønske: Denne teksten er delvis skrevet med Gemini og redigert med Claude. Hvilke deler det gjelder, får leseren avgjøre selv.

Annonse

Snutter

Se alle

Les mer av det du bryr deg om