Det tradisjonsrike progressive magasinet New Statesman publiserte mandag 15. januar en lett surrealistisk artikkel om J.K. Rowling som har fått god fart – og hard medfart – på sosiale medier.
Artikkelen, og reaksjonene på den, er enda et eksempel på hvor smått dement alt som har med Rowling å gjøre, er blitt. Den er også et interessant innblikk i tankesettet til en generasjon progressive unge voksne som sliter både med å vokse opp, og å forholde seg til at ikke alle mennesker på kommando underkaster seg deres ideologiske verdensbilde.
Teksten, som opprinnelig hadde tittelen «JK Rowling – Britain’s Nastiest Novelist», er på overflaten et forsøk på en analyse av krimbøkene Rowling har skrevet under pseudonymet Robert Galbraith. I virkeligheten er teksten et klønete forsøk på karakterdrap av Rowling selv.
Hilton innleder med å minne om at Rowling er gått fra å være en nasjonalskatt til å bli paria blant hennes gamle, millenniumsfødte fanbase, som har vendt seg mot henne i avsky på grunn av hennes meninger i kjønnsdebatten. Samtidig mener han det har skjedd en endring i forfatterskapet: «In tandem, the nastiness of her fiction – previously largely sublimated – has bubbled up to the surface like lava.»
Tilfeldig? Ikke ifølge Hilton.
Les også: NTNU burde slutte å oppføre seg som et politisert amerikansk universitet
Karakterdrap
Bevisene på «nastiness» finner han i Rowlings krimserie Cormoran Strike. Rowling har så langt publisert syv romaner i denne serien, og her har Hilton funnet mange fæle ting:
«On the dark streets of Rowling’s London, criminals and perverts lurk on every corner, disguising themselves as innocent or vulnerable. Her victims are doused in acid, asphyxiated, thrown from balconies […].»
Det er som om Hilton aldri har lest en kriminalroman før, og ikke forstår sjangeren – man får håpe ingen ga ham en Jo Nesbø-roman i julegave. Hadde han gitt seg her, hadde man kanskje kunnet avskrive teksten som en sart sjels verk. Men det er egentlig ikke Rowlings romaner Hilton er interessert i – det er Rowling selv. I en melding på X i dag, som nå er vekk, insisterer Hilton på at det bare er romanene han er interessert i. Det er det ikke grunn til å tro han på.
I teksten går han nemlig veldig raskt over fra å analysere Rowlings romaner til å projisere alt det ekle («nasty») han har funnet i romanene, på Rowling selv. Han skriver:
«In her novels, Rowling skewers the far right – meanwhile, she has liked a post from a far-right account on Twitter. She condemns vicious keyboard warriors and hysterical reactionaries in her books but engages in similar behaviour herself online. In another world, JK Rowling could be a character in a book by Robert Galbraith: brittle, insecure, cruel. … When she assumed the Galbraith pseudonym a decade ago, Rowling was putting on a mask. The mask of anonymity, the mask of detachment, the mask of adulthood. But on another level, she was taking off a mask – and showing herself in full, nasty glory for the first time.»
Kort sagt: Ved å beskrive fæle handlinger i kriminalromaner har altså Rowling eksponert seg selv som det hun egentlig er: skjør, usikker og grusom!
Les også: Endringen av smittevernloven er symptomatisk for demokratisk forfall i Norge
På tide å vokse opp
Den britiske skribenten Hadley Freedman bemerket kaldt på X at «anklagen i artikkelen ser ut til å være at Rowling ikke skriver fine, damete romaner om fine, damete ting.» Andre har bemerket at Hilton ikke ser ut til å forstå hverken hva litteratur er, og i alle fall ikke hva kriminalromaner pleier å handle om.
Alt dette er helt rett. Men det er noe dypere mellom linjene som gjør artikkelen mer interessant enn at Hilton ikke forstår hva sjangerlitteratur er. Hilton arrangerte i 2017 konferansen «Potter, Past and Present». Han er altså en tidligere Rowling-superfan, som nå føler seg sviktet av sin tidligere heltinne. I artikkelen beskriver han hvordan en generasjon Potter-entusiaster har blitt stadig mer desillusjonert av Rowlings utvikling fra helgenaktig Labour Party-støttende barnebokforfatter til polemisk politisk aktivist.
Det er lite å lære om Rowlings romaner i Hiltons bitre kritikk, men kanskje forteller teksten noe om hans egen intellektuelle og ideologiske kohort? Altså at teksten er et ufrivillig generasjonsportrett? I så fall er det et ikke spesielt flatterende portrett.
Det artikkelen først og fremst uttrykker, er umodenhet. Artikkelforfatteren evner ikke å akseptere at hans barndomshelt, som han en gang så opp til som en ufeilbarlig «morsfigur», viser seg å også være et komplekst og feilbarlig voksent menneske, med et «nasty» indre liv, og politiske standpunkter han selv er uenig i.
Det å bli voksen handler delvis om å nå frem til et sted der man klarer å se forbi sine idealiseringer og anerkjenne og respektere kompleksiteten i andre menneskers tanker og holdninger – selv om de skulle avvike fra sine egne. Og det er her generasjonsaspektet kommer inn: For er det ikke nettopp fraværet av denne evnen som er drivkraften og kjennetegnet både på den plagsomme og irriterende kanselleringskulturen, og på det illiberale fraværet av respekt for ytringsfriheten i så mange progressive sosiale bevegelser det siste tiåret?
Ironisk nok avslører Hiltons forsøk på å stemple Rowling som et dårlig menneske, bare forfatterens egen – og hans generasjons? – umodenhet og manglende evne til å skille kunstner og verk – og, i forlengelsen av det, mennesker fra deres politiske meninger.
Dette er ingen farbar vei for noen. Er det lov å spørre pent om denne generasjonen snart kan være snille og «grow the fuck up»?
