Tafsing på jobb
Det må tas forbehold om at min gjengivelse av Brands domfelte handlinger er basert i britiske hovedstrømsmediers selektive rapportering fra rettssaken, i tillegg til den offentliggjorte domsavsigelsen. Selve rettsdokumentene er kun tilgjengelig for dem som kan bla opp rundt 200.000 kroner, som er britiske myndigheters noe vanvittige pris for utskrifter. Tilgjengelig informasjon forteller imidlertid en historie som også kan fremstå vanvittig for dem som forventet beretninger om grov seksuell kriminalitet begått av en serieovergriper. Med mulig unntak av voldtektsdommen, som jeg skal se på til slutt, så er det snakk om ganske trivielle greier, straffen tatt i betraktning. For de tre sexual assaults dreier seg om tafsing på jobb eller fest. Første forbrytelse var å holde fast og kysse en uforvarende radiojournalist på jobb. Den andre besto i å ha krevd massasje fra en kvinne på en reklameinnspilling – som hun «følte» hun ikke kunne si nei til – og at Brand deretter la hodet i fanget hennes slik at hun angivelig «følte pusten hans på vagina», fulgt av ondsinnede vitser. Det tredje overgrepet var at Brand klemte brystene til en beundrer som oppsøkte ham på en fest. Men i den mest oppsiktsvekkende delen av domfellelsen ble Brand frikjent for anklage om oral voldtekt av samme kvinne på et toalett like etter. Tilsynelatende har juryen konkludert med at den tiltalte begikk et overgrep da han klemte brystene, men at samtykkende seksuelle handlinger fulgte noen minutter senere.Etter en fire uker lang rettssak i Southwork Crown Court i London ble komiker og politisk influenser, Russell Brand, dømt for én voldtekt og tre seksuelle overgrep (eng. sexual assault), og frifunnet for to voldtektstiltaler og én for seksuelt overgrep.
På mandag ble han idømt 10 år og seks måneders fengsel av dommer Sir Joel Bennathan. Det lover dårlig for fremtiden til europeiske rettsstater.
Tafsing på jobb
Det må tas forbehold om at min gjengivelse av Brands domfelte handlinger er basert i britiske hovedstrømsmediers selektive rapportering fra rettssaken, i tillegg til den offentliggjorte domsavsigelsen. Selve rettsdokumentene er kun tilgjengelig for dem som kan bla opp rundt 200.000 kroner, som er britiske myndigheters noe vanvittige pris for utskrifter.
Tilgjengelig informasjon forteller imidlertid en historie som også kan fremstå vanvittig for dem som forventet beretninger om grov seksuell kriminalitet begått av en serieovergriper. Med mulig unntak av voldtektsdommen, som jeg skal se på til slutt, så er det snakk om ganske trivielle greier, straffen tatt i betraktning.
For de tre sexual assaults dreier seg om tafsing på jobb eller fest.
Første forbrytelse var å holde fast og kysse en uforvarende radiojournalist på jobb. Den andre besto i å ha krevd massasje fra en kvinne på en reklameinnspilling – som hun «følte» hun ikke kunne si nei til – og at Brand deretter la hodet i fanget hennes slik at hun angivelig «følte pusten hans på vagina», fulgt av ondsinnede vitser.
Det tredje overgrepet var at Brand klemte brystene til en beundrer som oppsøkte ham på en fest. Men i den mest oppsiktsvekkende delen av domfellelsen ble Brand frikjent for anklage om oral voldtekt av samme kvinne på et toalett like etter. Tilsynelatende har juryen konkludert med at den tiltalte begikk et overgrep da han klemte brystene, men at samtykkende seksuelle handlinger fulgte noen minutter senere.
Les også: Aktivisters utvanning av voldtektsbegrepet har fått påvirke strafferetten
Nye seksualnormer
Domsavsigelsen lød som et ekko av etablissementets konsensus, og dermed en god oppsummering av sakens bakgrunn. Dommeren innledet med å proklamere at Brand var et «seksuelt rovdyr», og at hans «status» hadde beskyttet ham frem til 2023, da en dokumentar på Channel 4 og flere artikler i The Times offentliggjorde overgrepsanklager mot ham, noe som bemektiget flere kvinner til å stå frem med nye anklager om seksuell kriminalitet fra mange år siden.
Dommer Bennathan leverte deretter en oppsummering av Brands handlinger med en tørr moralsk fordømmelse i perfekt overensstemmelse med den arkaiske symbolikken i parykken og kjortelen han var ikledd, som påkrevd av Englands eldgamle tradisjon. Samtidig var språkføringen og rettssaken i like god harmoni med de ferske ideologiske premisser som har tatt verden med storm siden Metoo i 2017.
Blant mange merkverdigheter i dommerens tale og påfølgende dom var understrekingen av at forbrytelsene skjedde langt tilbake i tid. Voldtekten Brand ble dømt for, skjedde i 2009, mens overgrepene inntraff mellom 2004 og 2009. Brand var også tiltalt, men ble frikjent, for en voldtekt som skulle ha skjedd i 1999.
Overgrepsdommene gjaldt også handlinger som i datiden sjelden ville ført til tiltalte, eller hvor domfellelse medførte små bøter. Det er betegnende for hvordan nye seksualnormer har fått tilbakevirkende kraft både moralsk og rettslig, og at skillet mellom moral og juss viskes ut. Voldtektsdommen mot Brand har lignende elementer, med det ytterligere problem at anklagen alene var grunnlaget for dommen.
Dette er i tråd med den kjønns- og rettsrevolusjonen som fulgte i kjølvannet av Metoo, hvor en nyradikal ideologisk stemning fremmet anklageres troverdighet som nært uangripelig, og at ingen tidsbegrensning eller distinksjon skulle gjelde i forfølgelsen av alt fra mikroskopiske til grove seksuelle overtredelser.
Les også: Sprer utdaterte forestillinger om voldtekt. Det svekker ofrenes troverdighet
Fengsel for klåing
I domsavsigelsen gjenga dommeren kvinnens vitnesbyrd om at brystberøringen hadde gjort henne «ekstremt opprørt og traumatisert», medført en følelse av sårbarhet hver gang hun gikk ut, og at hun følte seg «syk» de mange gangene hun i ettertid så Brand på tv. Tilsvarende reaksjoner ble oppgitt av alle kvinnene.
Reaksjonene var spesielt relevante fordi de i britisk rett inngår i en vurdering av alvorsgraden ved overgrep. Dommeren klassifiserte bryst-overgrepet som laveste grad, men på grunn av traumet det forårsaket, gikk straffen over anbefalt strafferamme – «in the interest of justice» – og Brand ble idømt ni måneder fengsel for det.
Dommeren fastslo at handlingen demonstrerte Brands «casual, arrogant disregard for any woman’s right to say ‘no’ to you».
Videre beskrev dommeren overtredelsene som om de var forbrytelser mot menneskeheten, og bekreftet alle minnene om følelser, utsagn og håndspåleggelser fra 17 til 20 år siden som om de var harde fakta. Han straffet de to andre overgrepene med 18 og 9 måneder fengsel. Via en pålagt strafferabatt ble samlet straff for de rettslig definerte overgrepene ett og et halvt år.
Les også: Å dømme menn for voldtekt kun basert på anklager, er den nye feminismens våte drøm
Straffeforfølging av vulgær oppførsel
En uopplyst mann kunne innvendt at graden av traumatisering fra slik vulgær oppførsel er særdeles relativ til offerets mentale robusthet, og dermed at straffeutmålingen ikke er basert i handlingen, men i offerets spesifikke psykologi.
Her ligger også noe av mystikken i postmoderne romantikk og strafferett. Én og samme handling kan være både flørt og overgrep, alt utifra den utkåredes subjektive opplevelse, som gjerne kan snus opp-ned etter noen års betenkningstid.
Utvilsomt ville tafsingen aldri blitt anmeldt av en stor andel kvinnfolk, og enda en signifikant andel ville muligens svart med en velfortjent fik. Men etter kvinners frigjøring kan ikke denslags voksen irettesettelse forventes, og myndighetene må inn for å gjenopprette seksuell orden.
Fortidens enfoldige ville nok bifalt at tafsingen berettiget bortvisning fra åstedet, men overhodet ikke at det var en sak for the High Court. Eller hvis så, kunne de spørre om samme seksuelle vern skjenkes de tallrike menn som har blitt kløpet i rumpen av frivole kvinnemennesker, og om slik unladylike conduct også innebærer risiko for et år i fengsel, i likestillingens navn.
Rasjonelle aktører bør iallfall kunne enes om at straffen er overdreven, samtidig som kritikk av straffens strenghet ikke er ensbetydende med å oppfordre alle menn til å klemme pupper på måfå.
Spørsmålet er heller om slikt bajaseri fortjener store ressurser fra påtalemyndigheter, eller om det bedre kunne imøtegås med et formelt eller uformelt dask på lanken. Særlig i et land hvor kun et fåtall antatt skyldige bak organisert grooming og voldtekt av tusenvis av tenåringsjenter, har blitt domfelt.
Les også: Subjekt mener: Å opplyse om etnisiteten til kriminelle bryter ikke god presseskikk
Forførerisk karisma
Gitt Brands oppadstigende stjernestatus på den tiden kan det ikke utelukkes at en sunn andel groupies ville ønsket berøringene velkommen. Den vanærede komikerens største feil i så måte, var å mangle evnen til å skjelne ulike kvinners mottakelighet for fremstøt.
For tross den strenge, sex appeal-fattige dommerens konklusjon om Brands respektløse avvisning av kvinners rett til å si «nei», var det et overveldende antall som sa entusiastisk «ja».
Vi snakker altså ikke om noen grotesk Weinstein som måtte lokke damer med at lukrative filmroller sto og falt på et ublidt møte med hans deformerte mikropenis, og enda mindre om noen Jimmy Saville. Brand er en mann som tre år på rad ble kåret til Shagger of the year av The Sun, og som ifølge seg selv har nedlagt tusentalls villige frøkner. Rikelig med videobevis bekrefter også en forførerisk karisma som sjarmerte Det Annet Kjønn i senk.
Brands enorme antall erobringer, parallelt med at han blir fremstilt som en serieovergriper av historisk størrelse, åpner derfor spørsmålet om hvorfor relativt bagatellmessige boob grabs og stjålne kyss for 20 år siden fikk plass blant påtalemyndighetens utvalgte tiltaler i århundrets rettssak for kvinners rettigheter.
For det må vel ha kommet noe mer ut av nesten tre år med etterforskning og de 100 vitner, 400 vitneuttalelser og 1.400 dokumenter som ble presentert i rettssaken mot mannen med tusenvis av partnere strødd i en kvalmende tiårlang fortid som seksuelt rovdyr?
Vel, blant alt dette fant altså aktoratet tre tiltaler for voldtekt, hvorav kun én holdt til dom. Og den var tvilsom.
Les også: Les flere bøker, gutter. Så slipper dere å bli anklaget for voldtekt
Analsex uten samtykke
Voldtektsdommen gjaldt at Brand i eget hjem hadde analsex uten samtykke med en kvinnelig fan, underveis i ellers samtykkende vaginal sex. Kvinnen blir kalt «C5» av mediene – forkortelse for «complainant 5» – og er etter britisk lov tilkjent livslang anonymitet.
Det skjebnesvangre møtet ble avtalt etter at C5 noen dager tidligere, straks etter første introduksjon, hadde trekant med Brand og en annen kvinne backstage etter komikerens stand-up show. Der utførte C5 anal oralsex på hennes senere overgriper – formodentlig med samtykke – uten hensyn til kjæresten hun var utro mot.
Slike seksuelle utskeielser er selvfølgelig ikke en åpen invitasjon til at alt er lov deretter. Omstendighetene gir derimot litt kontekst, og en vurdering av kvinnens seksuelle sinnsstemning og forventninger, hun som ble «excited, flattered and intrigued» av å bli bedt hjem til Storbrittanias mest beryktede rundbrenner.
Mange forstyrrende detaljer om anal-akten ble fremlagt i rettssaken, og videre diskutert i stort omfang av journalister. Blant annet at Brand hadde sagt «I want you to feel my cum», at han ba C5 rydde opp laken tilgriset med blod og avføring, og at han fjernet kondomet rett før den uønskede rektale penetrering.
Ut ifra medienes rapportering ble ingen dokumentasjon utover vitnesbyrd forelagt for retten. Alt var basert i offerets muntlige gjengivelse, som igjen ble fremstilt som fakta under domsavsigelsen.
Les også: Nå har det gått for langt. Pornokulturen må bekjempes
Ung og dum
Journalister og aktorat har derimot ettertrykkelig presisert at en rekke vitner støttet C5s forklaring, primært ved å bekrefte at hun fortalte om hendelsen i det aktuelle tidsrommet. Flere av disse vitnene møtte imidlertid ikke i retten, men fikk sine forklaringer lest opp.
Vitneforklaringene stemte ikke overens på flere punkter, og et par vitner indikerte at C5 initielt samtykket til analsex.
Ett vitne gjenga en ganske oppsiktsvekkende Facebook-chat som inntraff i forbindelse med at The Times hadde kontaktet C5 om Brand-saken – som i likhet med alle tiltalene var opphavet til anmeldelsen – hvor C5 skrev at «I don’t think my story really has much in it. I was an idiot, young and stupid. Probably as much to blame.»
Denne oppfatningen forandret seg tydeligvis betraktelig, muligens etter veiledning fra samstemte journalister og aktorer, og de ideologiske føringer som likeledes forandret offentlighetens oppfatninger av fortiden.
Les også: Alle gutter er ikke potensielle voldtektsmenn
Virvar av spekulasjon
Brand fortalte under ed at analsexen ble diskutert og samtykket til. Han var også såpass uoppmerksom på noen uenighet at han gjorde nytt fremstøt noen uker etter, via sms. C5 skal ha svart nei takk, og at «you treated me like an animal», hvorpå Brand skal ha svart «I’m sorry». Teknisk bevis for sms-utvekslingen ble ikke presentert.
Hva alt kokte ned til, er altså ord mot ord. Fraværet av fysiske bevis, medisinske dokumenter og en anmeldelse innen rimelig tid, ble øyensynlig ikke tillagt noen vekt av juryen i domfellelsen.
Hvis det faktisk foregikk som C5 forklarte i retten, kan dommen sies å være berettiget, om ikke straffeutmålingen. Men man kan diskutere i uendelighet om den spesifikke akten. Som hvordan den kunne gjennomføres uten fysisk tvang, muligheten for misforståelse, om Brands mulige ubevissthet om noe overgrep, og om falske minner, bedrag og anger.
Men det hele blir et virvar av spekulasjon basert i ufullstendige gjengivelser og ingenting håndfast.
For til slutt må ethvert fornuftig menneske konkludere at i en rettsstat kan ingen dømmes for hendelser som skjedde for over halvannet tiår siden når bevisene hviler utelukkende på påstander og menneskets skjøre hukommelse.
Les også: Voldtektsdom ryster Tyskland
Dømt for fortidens normer
Det er derimot overveldende bevis for at Brand ofte var et rasshøl. Han har spradet rundt i årevis stappfull av seg selv, og tillatt seg overskridelser som mange enten ikke våger, ikke kan fordra eller mangler anledning til.
Samtidig er det veldokumentert at mange var ekstremt betatt av Brand, inkludert britiske medier, og at komikeren hadde udiskuterbare talenter innen komikk, retorikk og forførelse, som igjen forårsaket hans stjernestatus. Han oppførte seg og ble behandlet som en gammeldags rockestjerne, med de overskridelser det innebærer. Kvinner kastet seg etter ham, og han tok imot, i tråd med hva både lov, normer og omgivelser tillot.
Og mye tyder på at en oppfatning om fortidens forferdelige normer er hva Brand har blitt syndebukk for, i tillegg til å dømmes for en væremåte som nåtidens mektige etikere anser som forkastelig. Selve bevisene for den ene alvorlige handlingen, er det ikke så nøye med. Det er den berømte, eller mektige, mannens villighet til å bruke og kaste kvinner, som er mest graverende. Uavhengig av «samtykke».
Det enorme antallet journalister og privatpersoner som forsvarer dommen med henvisning til Brands påståtte karaktersvakheter, istedenfor bevis for de spesifikke tiltalene, er deprimerende lesning for alle med en tydeligvis utdatert, liberal rettsoppfatning.
Les også: De milde straffene for voldtekt svekker tilliten til rettssystemet
Et spørsmål om tro
Journalistene som brukte fire år av The Times’ ressurser på å granske anklager mot Brand, forteller i sin podcast at Brand, ifølge en vitneforklaring, fra scenen den aktuelle kvelden sa at alle kunne ha sex med han, innenfor aldersspennet «16 år til døden», og la til «if you come to my dressing room I will give you an autograph, but it will be on the inside of your uterus with my cum».
Den gravalvorlige gravejournalisten presenterer dette med undertone av moralsk sjokk, som overser at det ble sagt på et standup-show hvor publikum med all sannsynlighet lo av det, og hvor en håndfull hørte en fristende forespørsel som de godtok, blant andre C5.
I et påtrengende gateintervju like etter domsavsigelsen om 10,5 års fengsel, ble Brands far spurt av en etisk inspirert journalist om han «skammet seg over sønnen sin». Han fortalte at han skammet seg over systemet, hvorpå journalisten kvitterte «tror du ikke på ofrene?»
Spørsmålet om «tro» var talende, og påkalte denne nært religiøse føring i moderne sedelighet. Brand Sr. svarte at at sønnen jevnlig ble forfulgt av titalls kvinner, at han var offeret, og at dommen var politisk.
Les også: Russebuss stemples som kvinnefiendtlig. Ottar varsler om voldtektskultur
Forfølgelse av politiske fiender
Rettsforfølgelsens troverdighet øker ikke av at Brand var en frafallen venstreradikal omvendt til åndelig politisk dissident som utfordret etablissementets mest avholdte hjertesaker, som Ukraina, korona, nettsensur og Anti-Maga, foran millionvis av følgere. Brands kontoer på Meta har nå blitt slettet.
Det hjelper heller ikke at etterforskningen ble igangsatt som følge av at riksdekkende medier kringkastet en ekstremt partisk dokumentar som med spekulativ produksjon viste skuespillere gjengi fire anklager mot Brand med dystert soundtrack og dunkel lyssetting, helt uten motsvar. En film fulgt av oppfordring til flere ofre om å stå frem med anklager, i ånden til den dominerende politisk bevegelse som iherdig promoterte en idé om at fortiden må omfortolkes.
Ekstra påfallende er det at ingen av anklagene fra dokumentaren endte opp som tiltaler i rettssaken, og at den massekommuniserte etterlysningen av ofre blant Brands tusenvis av sexpartnere, produserte kun én delvis troverdig anklage om sex uten samtykke på en mislykket date i 2009.
Blant de endeløse problemer som følger av metoo-ideologien og dens selektivt pietistiske seksualmoral og opprør mot rettssikkerhet, er muligheten for rettslig forfølgelse av øvrighetens fiender på syltynt grunnlag, spesielt illevarslende.
Prosessen mot Russell Brand er et dystert nytt eksempel på dette.
Les også: Trues med voldtekt og hore-stempel etter å ha lansert gaming-kanal for jenter
