Omskjæring av jødiske guttebarn, brit milah, er pålagt i Torah eller Moseloven, og viser til pakten Gud inngikk med Abraham (1. Mos. 17, 9-14). Ritualet gjennomføres når en gutt er åtte dager gammel. Opphavet er religiøst, men omskjæring er viktig også for sekulære og ikke-troende jøder.
Det er usikkert hvor utbredt omskjæring var i bibelsk tid, men vi kan med sikkerhet si at praksisen har blitt sett som et krav for jøder fra det andre århundre f.v.t. I den jødiske diasporaen (spredningen), altså etter år 70 e.v.t, da jødene ble fordrevet fra Jerusalem, har den vært en sentral identitetsmarkør som har bidratt til å holde jødene samlet som ett folk. Praksisen har representert trygghet og tilhørighet i et samfunn hvor majoriteten har vært mer eller mindre fiendtlig innstilt til jøder og jødedom.
I den norske omskjæringsdebatten er fokuset på den religiøse begrunnelsen stort, mens aspekter som handler om identitet og tilhørighet ofte utelates. For eksempel etterlot Subjekt på lederplass inntrykk av at omskjæring bare er noe konservative religiøse driver med. Debatten bærer preg av manglende forståelse for jødisk kultur og identitet, i tillegg manglende vilje til å sette seg inn i hvilken plass omskjæring av guttebarn har i jødisk kultur og for jøder generelt.
Handlinger sentralt i jødedommen
Jødene har vært en del av den kristne sivilisasjonen siden kristendommens begynnelse. Like lenge har det eksistert ulike idéer og antagelser om hvem og hva jødene er. Deres kultur, religion og identitet har blitt tolket gjennom et kristendomsdominert verdenssyn, og de har blitt møtt med krav om å gi opp deler av sin kultur og egenart i bytte mot aksept.
I vår tid tolkes jødene opp mot moderne idealer om individualisme og frihet. I motsetning til kristendommen, hvor personlig tro er det sentrale, er det i jødedommen handlinger som er kjernen. Å forby en sentral handling som omskjæring vil frata jødene deres religionsfrihet, og faller inn under tradisjonen med å tvinge jødene til å tilpasse seg majoritetens idealer, for eksempel om hva religion skal være.
I tillegg til handlinger handler det å være jøde om å tilhøre et folk og en historie. Historien består særlig i en mer enn to tusen år gammel kamp for å få lov til å definere og være seg selv på egne premisser. Omskjæringen representerer dermed ikke bare pakten mellom Gud og Abraham, den representerer også kamp mot tvungen assimilering og for overlevelse.
Barn har rett til en identitet
Omskjæringen er et tegn på fellesskap og annerledeshet, tilhørighet og stolthet. Dette vil man gi videre til sine barn. Ritualet er en måte å videreføre kollektive minner, kunnskap og historie på. Derfor er omskjæringen viktig også for de sekulære, den blir stående som et siste tegn på hvor man kommer fra og hvem man tilhører når man gir opp den religiøse praksisen i form av gudstjeneste, bønn, spiseregler og lignende.
I likhet med de fleste andre ønsker jødiske foreldre å gi barna trygghet og tilhørighet. Omskjæringsritualet skaper slik tilhørighet, og markerer innlemmelse av barnet i en større sosial gruppe og inn i en historie. I den offentlige debatten blir denne tilhørigheten ofte negativt vinklet. Den representerer et brudd på barnets selvbestemmelsesrett, blir det sagt.
Men alle mennesker har behov for tilhørighet, og derfor innebærer religionsfriheten ikke bare frihet og rett til å praktisere sin religion, men også frihet til å videreføre religiøse og kulturelle praksiser til sine barn. Jo større barnet blir, jo større blir retten til selvbestemmelse.
Spedbarn har ikke en slik rett, men de har rett til en identitet, til å vite hvor de kommer fra og til å bli innlemmet i sitt folks kultur og tradisjoner. En slik rett til identitet har opp gjennom historien blitt fratatt mange minoritetsbarn. I Norge har man hatt praksis med å forby deler av minoritetenes kultur som majoriteten har sett som i beste fall unødvendig og i verste fall barbarisk og skadelig. For eksempel forbudet mot samisk språk og jødisk rituell slakting. Mange har beskrevet den emosjonelle smerten som følger av slike tvangsbrudd med gamle tradisjoner.
Les også: Alle barn eier ikke kroppen sin
Endring må komme innenfra
Et jødisk guttebarn som blir omskåret, har akkurat den samme religionsfriheten og friheten til selvbestemmelse som alle andre. Når han blir voksen, står han like fritt som andre til å tro og å praktisere hvilken religion han vil, eller til å leve et ikke-religiøst liv. Men han vil alltid være jøde, i kraft av å være født inn i en jødisk tilhørighet.
I vår del av verden har individet stor frihet, men vi har ikke frihet til å velge den tilhørighet vi blir født i. Vi blir født inn i en tradisjon, og som barn innlemmes vi i en kollektiv identitet. På den måten er ingen oppvekst nøytral. Tilhørigheten til et større fellesskap gjør at barnet kan se seg selv i en sammenheng. Dette er et gode og for mange en kilde til glede og trygghet, ikke noe som skader eller fratar barnet frihet.
Et forbud vil derimot være et brudd på denne friheten, og faller inn under den tvangsassimileringen mange minoritetsbarn har blitt utsatt for ved at de ikke har fått lov til å innlemmes i sin kultur. Et forbud, eller en påtvungen assimilering, er ikke som Subjekt hevder, en liberal løsning. Det liberale er toleranse for andre folks kulturelle og religiøse praksiser, også dem man selv ikke forstår.
Debatten om et eventuelt forbud mot omskjæring er relativt ny, til tross for at praksisen er mer enn to tusen år gammel og svært utbredt. De som roper høyest om et forbud, er ofte de som tilhører kulturer hvor omskjæring ikke er normen.
Dersom jødiske og muslimske menn stiller seg på barrikadene for et forbud, vil jeg støtte dem. Men det er mye som tyder på at disse guttene og mennene lever fullverdige liv, også uten forhud. En eventuell endring må komme innenfra, ikke utenfra i form av forbud og straff.
Les også: Subjekt mener: På høy tid å forby rituell omskjæring av gutter
