Årets utstilling

«Munchs mesener og samlere, venner og hjelpere»

«Munchs mesener og samlere, venner og hjelpere» var en liten, men slagkraftig utstilling bestående både av grafikk og maleri. Utstillingens natur var uferdig og hastig, men opplevdes likevel forbausende helhetlig. Det kan diskuteres hva som var Edvard Munchs mest fruktbare periode som kunstner, da han ofte kunne beskyldes for å være rastløs med penselen. Årets utstillingen på Galleri F15 gjorde ingenting for å legge skjul på det faktum at Munch tidvis var kjapp og ujevn, tvert imot ga utstillingen de besøkende et ærlig innblikk i Munchs kreative prosess.

Verkene strekker seg fra 1900-1916, en periode som kan sees som et langvarig vendepunkt i Munchs liv og virke, der han tok et kraftig oppgjør med de urolige 1890-årene. Utstillingen trekker tråder mellom Munchs retrett i København og dens følger for hans kreative uttrykk. Resultatet ble en ypperlig utstilling, som brukte Munchs mest iøynefallende svakhet til hans favør. 

«I villskapens øye»

«I villskapens øye» var en klinisk og intellektuell utforskning av sambandet mellom symbolisme og surrealisme i kunsten. Enda Edvard Munch lå til grunn for utstillingen, var han på ingen måte overrepresentert i den tankevekkende fremvisningen av epoke, definisjoner og slektskap. Utstillingen var toneangivende for hva Munchmuseet i Bjørvika bør være, nemlig et uredd og ledende museum med Munchs kunst som utgangspunkt.

Etter flere års arbeid presenterte kurator Lars Toft-Eriksen en forholdsvis kald, men også kontrollert utstilling, som fremfor noe annet søker svar ved hjelp av å stille over 200 verk opp mot hverandre. Auguste Rodin, Pablo Picasso, Vincent van Goghs, Jean Arp, Lee Miller og Antonin Artaud er blant de representerte kunstnerne, og ved å innlemme kunstnere fra forskjellige kulturer og uttrykksformer blir «I villskapens øye» en mangfoldig opplevelse, som gir oss en bredere forståelse. Slik at vi igjen kan begynne å stille nye spørsmål.

«Jeg kaller det kunst»

«Jeg kaller det kunst» viste alt fra monumentale installasjoner til mindre enkeltverk, i et vell av materialer og teknikker. Kurateringen var gjennomført for maksimal effekt, ikke kvalitet. «Jeg kaller det kunst» var en bevisst kaotisk affære, som Høstutstillingen på ecstasy. Det er ikke kvaliteten som sitter igjen, men bredden og overfloden.

Utstillingen lyktes med hovedsaklig to ting, som få andre får til. For det første klarte den å vise en reell bredde av det som rører seg ute i Kunst-Norge. Ikke alt var representert, men kuratorene hadde anstrengt seg for å vise kunst som vanligvis holdes utenfor det gode selskap. Med en slik bredde er det nødt til å gå utover utstillingens koherens, men det var verdt offeret.

For det andre lyktes «Jeg kaller det kunst» med noe helt enkelt, noe så banalt at det nærmest er et tabu: Å tiltrekke seg publikum. Dette var publikums første møte med lyshallen og det nye Nasjonalmuseet. Med tanke på besøkstallene var det også manges første møte med hva samtidskunst kan være. Med det som kriterie var utstillingen sjeldent vellykket.

«Oslo arkitekturtriennale»

Arkutekturtriennalen risikerer å havne mellom ulike stoler. Med tre års mellomrom for hver gang den går av stabelen, har det gjengse publikum god tid til å glemme hele greia, før neste arrangement. Idéen om å gå inn i ett bygg for å se på bilder av andre bygg eller av byrom kan virke litt abstrahert og fjernt fra målet. Noen vil kanskje synes det virker litt kjedelig.

Triennalen har altså noen innebygde utfordringer, men de har heldigvis ikke tatt lett på oppgaven: Diskusjonene har hatt genuint interessante temaer, med spørsmål som engasjerer uten å fordumme. Med kjerne i det gamle Munchmuseet og ved Nasjonalmuseets arkitekturlokaler på Bankplassen hadde triennalen base i noen av byens beste lokaler, som begge er interessante eksempler på sin samtids arkitektur og byplanlegging.

Med samtaler, utstillinger, forestillinger, filmvisning, designstudio og et halvt tonn lego har Arkitekturtriennalen klart å favne alt fra det snevre til det tilgjengelige, i noen av våre mest grunnleggende spørsmål: Hvordan vil vi bo?

«Still Life»

De siste årene har Lin Wang etablert seg som en av de mest gjenkjennelige og lovende billedkunstnerne her til lands. Utstillingene hennes fremstår ikke umiddelbart så mye som kunstutstillinger, som et tredimensjonalt stilleben av nåtiden. Så også på Trøndelag senter for samtidskunst i år.

Den håndverksmessige utførelsen er upåklagelig. Wangs elegante porselensfigurer er stilt ut på paller, i montre eller strødd over bordene. Det krever litt å gå inn i samtidens største spørsmål uten å drukne i selvfølgeligheter. Imperialisme og eksotifiseringen av det fremmede er et populært tema i samtidskunsten. Som alle trender og klisjéer finnes det mange forslitte og halvhjertede forsøk på å treffe tidsånden og å være aktuell.

Men det er også noen fulltreffere, og her finner vi Wang. Hun bruker kunsten til å utforske temaet, ikke drive aktivisme. Dermed blir utstillingen interessant også for tilskueren, som får rom til å engasjere seg.