Kommunikasjonssjef ved Den norske opera & ballett (DNO), Ole-Morten Vestby, svarte 29. mai på mitt debattinnlegg om operakunstens stilling i våre dager. Tillat meg en replikk.
Vestby viser til undersøkelser ved DNO som bevis på at operapublikumet er fornøyde med hva de har sett og hørt. Hvor stor prosent som har svart, vet vi ikke; og heller ikke hvilke forestillinger de har bedømt. Fra før vet vi at det norske opera-og teaterpublikum er både trofaste og høflige, og nødig kritiserer noe eller noen.
Man vil gjerne gi honnør til alle som har vært med på å skape det de har opplevd. Men hva er det de har opplevd?
Les også: En lærepenge for politifolk over hele Europa
Alt er lov
Mitt hovedanliggende er at en opera fra 17- og 1800-tallet er et helhetlig verk, som består av musikk, sang, handling, libretto, kostymer og kulisser; alt i en bestemt historisk ramme. Winge og Boye Hansen kaller dette for «teater tilsatt musikk», også når handlingen er banal.
Med en slik oppfattelse av opera som kunstform er det ikke noe rart at det går galt. Og hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest, for å sitere Ibsen. Da er scenen i bokstavelig forstand satt for alle påfunnene, løyene, det spektakulære, det barokke og bisarre, det seksuelle og det fremmedgjørende. Fremført i en mest mulig kontemporær ramme. Alt er lov og akseptert, både av operahuset selv, anmeldere og publikum. Ingen protesterer, og ingen diskuterer.
Debatten om dette som Vestby nevner, eksisterer ikke. Den operaen som så mange elsker, ene og alene på grunn av musikken, er pervertert.
Les også: Skal mediene markere pride? Disse er uenige
Enkel adferdspsykologi
Det andre aspektet er den rent kroppslige reaksjonen på det å se og høre en opera i moderne drakt.
Og her svikter det på alle plan hos de som står bak dette. De vet åpenbart ikke at når det foregår aktiviteter på scenen som – bokstavelig talt – krever publikums oppmerksomhet med øyet, så klarer vi ikke, eller vi glemmer, at det samtidig spilles og synges vakker musikk. Øret kobles ut.
Vi er ikke skapt for å få utbytte av begge deler. Dette er enkel adferdspsykologi. Da blir den kjente og kjære operaen nettopp til «teater tilsatt musikk». Men er det virkelig hensikten nå, og var det hensikten da verket ble skapt?
