Disse er nominert til Årets scenekunst

«Et sted å være» av Rudolf Terland Bjørnerem og Simen Formo Hay på =Oslospel

Ser du vekk når du møter folk med rusproblemer på gaten? Du er ikke alene. «Et sted å være» tvinger oss til å konfrontere alle de fordommene vi ikke ønsker å anerkjenne at vi har.

Manusforfatter Rudolf Terland Bjørnerem og regissør Simen Formo Hay har satt profesjonelle skuespillere side om side med personer fra Oslos rusmiljø. Grepet bidrar til å skape en oppsetning som til syvende og sist viser at vi alle er mennesker som fortjener å bli behandlet med en grunnleggende respekt. At skuespillerprestasjonene varierer, er naturlig – det bidrar nettopp til dette budskapet. «Et sted å være» handler om Oslos rusmiljø, men er også en drøm om Oslo som en by hvor man ser folk som mer enn problemene deres.

«Eugen Onegin» av Christof Loy på Den norske opera og ballett

Operaen imponerte da stjerneregissør Christof Loy satte opp «Eugen Onegin» i 2020. Gjenoppsetningen, ledet Victoria Bomann-Larsen, er enestående.

Den unge tenorstjernen Eirik Grøtvedt blir bare bedre, og glimrer som den forsmådde Lenskij. Også Olesya Golovneva og Audun Iversen leverer på toppnivå. Danserne får virkelig skinne, elegant integrert i handlingen. Ryktene vil ha det til at det rusket litt de første kveldene, men dirigent Lidiya Yankovskaya viste snart at hun kan hente det beste ut av ensemblet.

Opera kan virke fremmed og oppstyltet, men denne versjonen av «Eugene Onegin» treffer rett i hjertet. Den er oppriktig gripende, og vi ble gjentatte ganger rørt til tårer. Dette er noe av det beste vi har sett i operahuset.

«Europavisjonar» av Simen Formo Hay, Johan Hveem Maurud og Oda Radoor på Det norske teatret

«Europavisjonar» er politikk på sitt aller morsomste. Forestillingen har form som en Eurovision-sending, med elleville sanger og solid sceneshow, samt et publikum som tas med på ferden. Ikke bare har man det rasende morsomt, man lærer også et og annet om europeisk historie.

16 land og politiske bevegelser deltar i en musikkonkurranse som slettes ikke er apolitisk, tvert imot. Og nettopp dét gjør «Europavisjonar» enda mer ekte, herlig og rå enn musikkonkurransen den hermer etter. Mer treffende politisk musikkteater enn dette er det vanskelig å forestille seg. Stykket er så oppslukende og virkelighetsnært at du begynner å lure på om ikke hele verden følger med på forestillingen. Det norske teatret har gitt oss scenekunst av det helt sjeldne.

«Kentucky Daze» av Kate Pendry på Vega scene

Hva skjer når en spektakulært malplassert britisk liberalist går inn på en diner i den dyprøde amerikanske staten Kentucky, og finner felles grunnlag med en MAGA-general, en KKK-fanatiker og en transmor? Dette er ikke åpningen på en samfunnsaktuell vits, men beskrivelsen av stykket «Kentucky Daze» av skuespillerinne og dramaturg Kate Pendry.

Pendry taler der mange tier. Hun har tidligere tatt for seg både Putin og Breivik, og nå står altså Maga-bevegelsen for tur. Hun tilnærmer seg likevel tematikken med en forfriskende åpenhet. Der mange faller for fristelsen til å forhåndsdømme, holder Pendry eventuelle fordommer for seg selv. «Kentucky Daze» er en mesterlig fremført monolog, som gikk på Vega altfor kort.

«Stormen» av Fredrik Hannestad på Trøndelag teater

«Stormen» handler om store menneskelige temaer som kjærlighet og hevn, men er også blant William Shakespeares mest forvirrende og flertydige skuespill. Regissør Fredrik Hannestad har skåret gjennom denne gordiske knuten: Han fjerner overflødig tekst og rollefigurer, og utformer en handling det er mulig å både følge og engasjere seg i. Det visuelle er like stramt og effektivt: En naken scene vekkes til live med lys, glitter, sminke og joggesko.

«Stormen» ble opprinnelig kalt en komedie, og i oppsetningen til Trøndelag teater og Verk produksjoner kommer humoren virkelig til sin rett. Sammen med skuespillernes evne til å kombinere finstemt poesi og fysisk komedie blir «Stormen» i 2025 sjøsyk, leken, eventyrlig og imponerende velspilt. Dette er teater av høy klasse.