Du har ståltro på at du er på den gode siden. Da ser du ikke når du selv blir skurken

Sandra Hüller som Hedwig Höss med ett av barna i «The Zone of Interest». Familien til Auschwitz-kommandant Rudolf Höss bodde i et hus med hage, bare en mur unna dødsleiren. (Foto: Presse.)
Sandra Hüller som Hedwig Höss med ett av barna i «The Zone of Interest». Familien til Auschwitz-kommandant Rudolf Höss bodde i et hus med hage, bare en mur unna dødsleiren. (Foto: Presse.)
Min far kunne aldri forstå hvordan det samme mennesket kunne være sadistisk mot fanger og kjærlig mot sine egne barn. Åtti år senere ser jeg igjen hat bli båret fram av mennesker som mener de har moralen på sin side, skriver Roger Hercz.

Jeg visste lite om hva som ventet meg da jeg satt meg ned for å se den britiske spillefilmen «The Zone of Interest» (2023). Av og til er ikke film bare film.

In the «The Zone of Interest» handler om dagliglivet til Rudolf Höss, hans kone Hedvik og deres fem små barn. Höss var den øverste kommandanten i Auschwitz, og familien bor vegg i vegg med dødsleiren. Det er kun en liten mur som skiller mellom dem og åstedet i Polen der en million mennesker blir drept på industrielt vis.

Men filmen handler ikke om brutaliteten og folkemordet, i det minste ikke direkte. I stedet handler den om dagliglivet til familien Höss. Om de små barna som leker i hagen rett ved muren. Om pappa Rudolf som leser eventyr for barna før de skal legge seg. Om mamma Hedvik som snakker løst og fast med venninner som kommer på besøk.

Gjennom hele filmen kan en imidlertid høre litt skyting i bakgrunnen. Av og til noen som skriker. Røyken fra krematoriet der de nylig drepte blir brent, er der hele tiden. Men atmosfæren er fullstendig avslappet og kontrollert i filmen. Som da Rudulf gjestet to ingeniører i stuen, og de diskuterte kaldt og rolig hvor mye bedre det nye krematoriet de skulle bygge ville bli.

Annonse

Filmen er basert på vitneforklaringer fra ikke-jødiske fanger som jobbet i huset. Jøder fikk ikke jobbe der. På den andre siden av muren pågår dødsmaskineriet for fullt – folk ankommer med tog, blir avkledd og sendt inn i gasskamre. Og så brent. Asken ble transportert og dumpet i områdets elver og sumper.

Les også: Oscar-vinner går til angrep på Hollywood: – En orgie av antisemittisme

Hannah Arendt. (Foto: Britannica Encylopedia.)
Den tysk-jødiske politiske tenkeren Hannah Arendt fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961. To år senere utga hun «Eichmann i Jerusalem», der hun beskrev det hun kalte «ondskapens banalitet». (Foto: Fred Stein/Archive Photos/Getty Images.)

Også overgripere kan tro de gjør det rette

Det første en kanskje tenker på når en ser denne familiens koselige dagligliv er Hannah Arendt og hennes kjente beskrivelser av «ondskapens banalitet». Hun utviklet sin teori mens hun satt i Jerusalem og fulgte rettsaken mot Adolf Eichmann, nazisten som deltok i Wannsee-konferansen der «den endelige løsningen» ble lansert. Men der Eichmann satt på tiltalebenken framstod ikke den middelaldrende nazisten som et monster. Mer heller som en kjedelig byråkrat.

Eichmann var en organisator. Han stod bak organiseringen av tvangsforsendelsene av jøder til nettopp Auschwitz. Og Arendt, som satt der i rettslokalet, kom til at det trolig ikke var noen grenser for hva helt vanlige mennesker kan være i stand til å gjøre hvis man bare stopper å tenke kritisk, hvis man gjorde seg selv moralsk blinde. Hun kalte det for «tankeløshet». Og hun beskrev hele fenomenet som «ondskapens banalitet».

Men hadde hun rett? Er dette en beskrivelse som kommer til bunns i problemstillingen? For det var jo egentlig ikke slik at nazistene selv mente at de ikke hadde noen moral. Nazister som Eichmann og Höss mente oppriktig at det moralsk riktige å gjøre var å drepe alle jøder. Vitenskapen hadde bevist hvilken trussel denne lavtstående rasen utgjorde. Så de mente at dette ville redde menneskeheten. De var genuint overbeviste om at de var gode mennesker.

Så kanskje er det ikke riktig å si at de var moralsk blinde for det forutsetter jo at det finnes en slags universell moral som alle mennesker besitter – som bare akkurat de ikke så. Nei, disse menneskene var, i egne øyne, høyst moralske. Og er det en ting som nettopp karakteriserer folk som hater så er det dette paradokset at de ofte ser på seg selv som gode mennesker. Slik var det før. Og slik er det i dag.

Les også: «Dette er en dag for å ta ansvar. Holocaust er ikke et retorisk virkemiddel»

Faren til Roger Hercz overlevde Auschwitz. Her med Hercz’ sønn på fanget. (Foto: Privat.)
Faren til Roger Hercz var 14 år da han ble deportert til Auschwitz med foreldrene, to brødre og nesten hele slekten. Etter krigen tilbrakte han seks år på sykehus før han kom til Norge som flyktning. Her med Hercz’ sønn på fanget. (Foto: Privat.)

Han var bare 14 år

I filmen er det en scene der Auschwitz-kommandanten og småbarnsfaren Höss blir informert om at 700 000 ungarske jøder skal sendes til dødsleiren han leder. Det er da det hele blir veldig personlig for meg. Min far, som da var 14 år gammel, var en av disse ungarske jødene. Han ankom Auschwitz med sine foreldre, to brødre og praktisk talt hele sin slekt. For bare ett formål: Å bli drept.

Mange år senere, etter at min far hadde kommet til Norge som flyktning og fått etablert en egen familie og selv hadde sine egne småbarn, spurte vi barna om hva han hadde opplevd i Auschwitz. Og han fortalte oss ytterst lite. Han sa at vi var for unge til å høre om det, og at han skulle fortelle oss det når vi ble eldre. Men en historie husker jeg han fortalte meg flere ganger, en historie fra dødsindustrien som i dag kanskje kan virke fullstendig meningsløs.

Han fortalte at en dag i Auschwitz så han en liten tysk pike, en datter av en nazi-offiser, spise iskrem. Hun skal så ha kommet bort til ham fra utsiden av gjerdet. Og der ga hun ham sin iskrem.

Det var alt. Det var historien jeg hørte. Men dette er jo en ganske merkelig historie å fokusere på – eller i det hele tatt å huske – fra stedet der ditt liv ble ødelagt, og der din mor og flesteparten av slektningene ble drept.

Men han hadde et budskap med denne lille historien om den snille tyske piken, for han sa: – Jeg møtte snille jøder og jeg møtte slemme jøder. Jeg møtte slemme tyskere og jeg møtte snille tyskere. Du må aldri generalisere. Du må aldri hate. Hatet ødelegger bare den som hater.»

Det må ha krevd en enorm mental styrke å kunne komme ut av en dødsleir og ennå ville formidle et positivt budskap om menneskeheten. For meg har disse ordene alltid vært et slags moralsk kompass. Noe han heller aldri snakket om, og som heller ikke er kjent i Norge, var hvordan han som 14-åring startet et opprør i Auschwitz. Han fortalte det aldri for han trodde at ingen ville tro ham. Men så skrev en annen overlevende en bok om det i Romania.

Etter krigen lå han innlagt på sykehus i Tyskland i seks år før han så kom til Norge som utfattige flyktning. Han hadde absolutt ingenting i denne verdenen. Han var alene. Men vi som barn vokste heldigvis ikke opp i skyggen av Holocaust, og dette var en bevisst beslutning fra hans og min mors side.

Likevel var det en ting han av og til kunne fundere høyt over fra de dagene. Han fortalte at han flere ganger så en nazi-offiser kysse sine små barn. Og han kunne ikke fatte hvordan denne offiseren bare minutter tidligere hadde vært så endeløst brutal, sadistisk og hjerteløs. Og etter det kunne han bare gå hjem til sine barn og kysse dem med kjærlighet. – Dette er noe jeg aldri kan forstå, sa han. Da jeg så spillefilmen lurte jeg selvfølgelig på om det var Höss han hadde sett kysse sine barn. Min far døde for femten år siden i går. Bildet over her er av min far og min sønn.

Umenneskeliggjøring av den andre er selvfølgelig ikke noe som kun er forbeholdt nazister. En ser det dessverre i alle former for hat mellom mennesker. Men sjokket etter nazistenes forferdelser gjorde det lenge sosialt uakseptabelt å uttrykke antisemittiske syn i det offentlige. Denne sosiale barrieren mot hatet av jøder er i dag, åtti år senere, blitt lavere og lavere. En ser det ikke bare i Norge, men også i store deler av Vest Europa og i USA. Nei, jeg snakker selvfølgelig ikke om legitim kritikk av Israel, jeg snakker om regelrett jødehat. Vi er selvfølgelig på ingen måter tilbake i nazistiske tider. Men en ting er det likevel verd å legge merke til: Igjen blir hatet ofte fremmet av folk som selv mener de er høyst moralske mennesker.

Les også: «Renate Reinsve roter seg inn i et mareritt. Regissøren finner ikke veien ut»

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser