Høsten er her. Fargepaletten på bladene går fra grønn til gulbrun, utepilssesongen er kun for de mest innbitte, og handelsstanden hopper fra tema til tema. Fra skolestart til halloween til black friday til jul. Og når vi svinger over i halloween-sesongen, merker jeg den samme irritasjonen boble opp i meg hvert år. Årets første halloween-produkter […]
Høsten er her. Fargepaletten på bladene går fra grønn til gulbrun, utepilssesongen er kun for de mest innbitte, og handelsstanden hopper fra tema til tema. Fra skolestart til halloween til black friday til jul. Og når vi svinger over i halloween-sesongen, merker jeg den samme irritasjonen boble opp i meg hvert år.
Årets første halloween-produkter dukket opp i starten av oktober. Jeg har imidlertid vandret rundt så lenge at jeg kan huske når de første halloween-produktene kom til kongeriket.
Rundt årtusenskiftet startet det, uskyldig nok med noen skumle masker og kostymer til salgs i utvalgte butikker (spesielt den ikoniske masken fra «Scream»-serien var overrepresentert). Gresskar, som omtrent var ikke-eksisterende i norske butikker og i hvert fall på norske middagsbord, begynte så smått å gjøre sin entre.
Barn gikk fra hus til hus for å be om godteri, men kunne like gjerne få mandariner eller nøtter i plastposen sin. Og dette nye fenomenet vakte (forståelig nok) en del harme.
Om man sammenligner det halloween var den gang, med det halloween er i dag, er det noe som blir provoserende tydelig. Denne merkedagen har fått større utvalg av kostymer, flere temafester, flere tilbud på godteri, og ført til økt omsetning av gresskar (fra null på 90-tallet til 2800 tonn i 2025), men den har ikke vokst eller utviklet seg en tomme. Halloween har forbruks-maxxet, men er som merkedag fullstendig beige flag.
Vi er mange som irriterer og har irritert oss over halloween i en årrekke. Det er det flere gode grunner til. Men dessverre kommer den tilbake, år etter år, og gjør alle kritikerne sine til skamme. Det vitner om en kultur i endring, og et fenomen som er på vei til å bli en tradisjon. Jeg er stygt redd for at halloween er kommet for å bli, enn hvor ufortjent det er.
Les også: Til alle som «aldri» blir norske eller bra nok: Det er ikke deg det er noe galt med
Hva er det vi markerer?
Jeg bruker her begrepet «halloween», og unngår det norske allehelgensaften, helt bevisst.
Allehelgensaften er en fornorsking av begrepet All Hallows’ Eve, som igjen er opphavet til dagens halloween. Allehelgensaften høres norsk og tradisjonelt ut, men er det overhodet ikke: Den har aldri hatt status som høytid her til lands, og er i utgangspunktet en katolsk skikk.
I de anledninger hvor den har blitt markert i Norge, har det vært gjennom minnemarkeringer i kirken. Som navnet sier, er den aftenen før allehelgensdagen, men i Norge markeres allehelgensdag første søndag i november. Dette betyr at allehelgensaften kan falle på en hvilken som helst dato mellom 31. oktober og 6. november. Halloween, derimot, markeres alltid den 31. oktober.
Halloween som vi kjenner den, er selvfølgelig importert. Historien til All Hallows’ Eve er lang og mangslungen, og strekker seg tilbake til før-kristen tid i Europa. Men dagens halloweenfeiring er et amerikansk fenomen som oppsto i mellomkrigstiden. Det som var en høytid forbundet med den kristne tro (spesielt katolisismen), og som markerte tid for å minnes de døde, ble til en sekulær, kommersialisert merkedag, kjemisk renset for noen form for dypere verdigrunnlag.
I Norge har vi bare copy-pastet den amerikanske tradisjonen direkte inn til norske omgivelser. I en norsk kontekst scorer derfor halloween bunnotering på de fleste variabler vi kan bruke for å vurdere høytider og merkedager.
Den lokale forankringen er syltynn. Navnet er importert, akkurat som selve skikken. Den har kun vært her i et par tiår, og har dermed ikke rukket å etablere lokale skikker. Et tydelig tegn på dette er at den er så uniform. Det er øyensynlig bare én måte å markere denne dagen på: gjennom kostymer, skrekkfilm-aktig pynt og utskårne gresskar.
Uansett hvor du er i vårt langstrakte land, gjør vi det helt likt, og ser helt like ut. Dette står i sterk kontrast til for eksempel 17. mai, hvor folk tar frem nasjonaldrakten. Man kan raskt gjenkjenne hvor man befinner seg i landet, for de ulike bunadsmønstrene forteller om unike lokale mønstre og historie.
Les også: Vi dyrker skillet mellom klassisk og samtid. Det hindrer oss i å se fremover
Bla opp for knask eller knep
Kjøpepresset som følger med halloween, er nok noe av det som har provosert flest gjennom årene. Om ikke handelsstanden hadde presset så hardt på mersalget av halloweeneffekter, er det lite sannsynlig at denne dagen hadde blitt noe særlig av.
Her står halloween i grell kontrast til for eksempel julebukk, hvor man brukte nisseluer, ullgensere, og annet som man allerede hadde liggende i skapet.
Det som dog gjør at dette kjøpepresset gir en enda bitrere smak i kjeften, er at man får utrolig lite for pengene. Halloweeneffekter har, i det store og hele, lav materiell og emosjonell kvalitet. Her er det naturlig å sammenligne seg med jula.
Gjenbruk og affeksjonsverdi er to essensielle verdier når det kommer til julepynt. Man lager mye av pynten selv, man lager den for hånd, man gir den i gave, og man knytter emosjonelle bånd til den. Julepynt er noe vi tar vare på. Vi lagrer den i en eske og tar den frem år etter år. Det samme kan sies om påskepynt også, for de fleste.
Det kan knappest sies om halloweenpynt! For det første er det ikke noe man lager selv. Halloweenpynt kjøpes til lavpris på Partyland, Nille, eller en eller annen nettbutikk. For det andre er det, unnskyld uttrykket, masseprodusert mainnsjit. Har du noen gang vært på et halloweenmarked, hvor de selger hjemmelagd, håndlagd, eller lokalprodusert halloweenpynt?
Jeg tillater meg å tvile. Det er billig å produsere, billig å selge, og varer ikke. Som konsekvens får man heller ikke noen tilknytning til halloweenpynten. Den er ikke lagd med kjærlighet, men med bruk-og-kast-mentalitet.
Andre importerte amerikanske fenomener er i det minste ærligere i sin usminkede konsumerisme. Black Friday er, og har alltid vært, en dag som eksplisitt handler om forbruk. Ifølge Britannica ble begrepet popularisert i USA på 80-tallet av detaljhandelen, som selv skapte denne merkedagen basert på myten om at dette var dagen i året hvor de skulle få tallene i budsjettet til å gå fra å være røde (minus) til å bli sorte (overskudd).
Dette er en dag som alltid har vært eid, og som fortsatt eies, av de store kjedene. De som kjøper inn store volum til rabatterte priser, får små marginer per salg, men likevel klarer å skape profitt gjennom å underby konkurrentene. Det er rått, det er kynisk, det oppfordrer til overforbruk – men butikkene prøver i hvert fall ikke å lure oss med koselige liksomtradisjoner.
Dét gjøres derimot med halloween. Og det er ekstra suspekt og provoserende at det rå kjøpepresset i tillegg retter seg mot barn. De som selger halloweeneffekter, vet at det er barn som er de største pådriverne for denne feiringen.
De fremmer derfor også først og fremst kostymer og effekter beregnet for barn. Å markere halloween er ikke et initiativ som eies innad i hver familie – det er en ytre forventning som skapes av handelsstanden og kanaliseres mot foreldrene gjennom barna deres.
Les også: Er du artikulert, stemples du som pretensiøs. Nå verdsettes det enkle og uanstrengte
Verdiløse dager
Personlig er mitt største problem med denne dagen det komplette fraværet av verdier. Det er inget dypere meningsinnhold som kan vise vei eller støtte opp under det vi gjør.
En naturlig sammenligning med halloween er valentinsdagen. Det er i aller høyeste grad en importert amerikansk tradisjon, og bidrar til kjøpepress. Men den har jo faktisk også noen verdier som ligger til grunn, og de verdiene er veldig fine. Uttrykk din kjærlighet til din utkårede. Gi hen en gave, si noen gode ord, nyt en parmiddag sammen, vis at du setter pris på hen. Det trenger ikke koste noe, selv om det selvfølgelig hjelper at du er villig til å legge noen kroner i det.
På halloween handler det ikke om andre enn oss selv. Det gis ikke gaver (med mindre du truer med et knep, så får du kanskje noe knask). Det er ingen naturlig anledning for å ønske noen vel eller gi de komplimenter. Man deler ikke et halloweenmåltid, eller sender et halloweenkort.
Det som var det historiske utgangspunktet for denne dagen, nemlig å minnes de døde, tror jeg opptar de færreste. Den handler om å stappe i seg, enten det er snakk om godteri eller alkohol.
I et slikt verdivakuum sitter vi dermed igjen kun med de handlingene som utføres. Selve konsumet blir meningen med halloween. Kjøp av kostymer, søtsaker som skal fortæres, gresskar som skal gjøres om til lykter. Selv om disse handlingene gir glede isolert sett, er de sjelløse ritualer som er skapt fra et konsumeristisk ståsted – man kan ikke markere halloween uten å bruke penger.
Les også: Han er blant dem som radikaliserer flest unge menn i dag. Interessant nok er han ingen tenker
Feil på alle måter, men likevel rett på det viktigste
Når den er så hul, og helt løsrevet fra vår lokale historie, hvorfor fortsetter vi likevel å markere halloween med større entusiasme enn pinse eller sankthans?
Halloween overlever ikke år etter år takket være at den mottar store summer av statlig støtte, eller at vi får en gratis fridag som gir oss tid og anledning til å feire den. Snarere tvert imot: Halloween overlever til tross for at den ikke gis noen form for offentlig støtte. Vi snakker her om en grasrotbevegelse i sin reneste form. Det er private initiativ over det ganske land – familier, barnehager, vennegjenger – som bruker sine egne penger og gjør jobben selv.
At halloween holdes i live av dugnadsånd og en opplevelse av relevans, tyder på at dette er en feiring som gir mening og som vi kan relatere til.
Irriterende nok er jo dette selve definisjonen av kultur: at man deler et fellesskap av ritualer og tradisjoner. At taco ikke er norsk tradisjonskost, er helt åpenbart, men når så mange nordmenn, over så lang tid, har spist så mye taco på fredagskvelden, så blir det faktisk et kjennetegn på den norske kulturen i det 21. århundre.
Ikke vår historiske arv. Ikke vår kulturkanon, hvor vi stolt fremhever mesterverkene våre bestående av maleri av skrikende, kjønnsløse skikkelser eller piker på en bro. Men et kjennetegn på den levende kulturen nordmenn faktisk manifesterer i det daglige, og som vi kjenner oss igjen i.
Og i denne levende definisjonen av kultur står halloween sterkere og sterkere for hvert år som går.
Det er nå det begynner å bli ubehagelig. Fordi hva tradisjoner og kultur angår, så nyter nok halloween mer legitimitet blant befolkningen enn de fleste andre helligdagene, flaggdagene, og merkedagene våre.
Jeg vil tro de færreste av oss markerer pinsen. Faktisk vil jeg være såpass tøff i trynet og påstå at det er null markering av Kristi Himmelfart utenfor kirkerommene. Hadde det ikke vært for at de er helligdager vedtatt ved lov og at vi kan glede oss over fri fra jobb uten trekk i lønn, hadde de forsvunnet fra folks bevissthet av ren og skjær irrelevans.
Da de første barna så forsiktig begynte å banke på dører og be om godis på tidlig 2000-tall, var det flere som ble bestyrtet. Men parallellt med at barna bare ønsket å gjenskape det de så på tv, innførte de også et nytt kulturelt fenomen i norsk kontekst. Og når vi fortsatt i 2026 ser barn gå gatelangs og be om godis, unge voksne på halloween-party, biblioteker som arrangerer halloween-verksted, og hus dekorert med alt fra gresskarlykter til falskt spindelvev, må vi bare konstatere at dette kulturelle fenomenet er både reellt og nyter legitimitet.
Én av fem nordmenn bruker penger på halloween, meldte Norstat i 2024. De betaler for det av egen lomme! Og de synes faen meg det er gøy i tillegg!
Uansett hvor mye det måtte irritere min indre SV-er, som synes vi nordmenn alt for lett tar til oss amerikansk kultur, må jeg anerkjenne at halloween har klart å bli en veldig mye mer attraktiv feiring enn julebukk.
Så det er bare én ting å gjøre. Det er å bite i det søte, norsk-produserte gresskaret, og ønske alle i vårt langstrakte land HÆPPI FØKKINGS HALLOWEEN!!
Les også: «Kollaps» er uetisk reality forkledd som samfunnsnyttig gravejournalistikk
