Forfatter Almir Martin reiser i Subjekt 29. oktober viktige spørsmål om religion, integrering og sosial kontroll. Men det er forskjell på å dokumentere at konservative holdninger finnes, og å hevde at muslimer i Norge generelt blir mer konservative, slik Martin gjør. Hva viser forskningen? Fafo-rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll» fra 2019 fant at foreldre […]
Forfatter Almir Martin reiser i Subjekt 29. oktober viktige spørsmål om religion, integrering og sosial kontroll.
Men det er forskjell på å dokumentere at konservative holdninger finnes, og å hevde at muslimer i Norge generelt blir mer konservative, slik Martin gjør.
Hva viser forskningen?
Fafo-rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll» fra 2019 fant at foreldre med bakgrunn fra blant annet Pakistan, Somalia og Sri Lanka ofte hadde mer konservative holdninger til homofili, sex før ekteskapet og ungdommers kjæresterelasjoner enn befolkningen ellers.
Dette er reelle utfordringer som ikke bør bagatelliseres.
Men rapporten fant også at ungdommene generelt oppfattet seg selv som betydelig mer liberale enn foreldrene sine. Norskfødte ungdommer var dessuten mindre utsatt for foreldrerestriksjoner enn ungdommer som selv hadde innvandret.
Forskerne fant en utvikling mot færre restriksjoner, selv i familier der konservative holdninger besto.
Også SSBs tall gir et interessant bilde. I den siste levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn, fra 2016, oppga 59 prosent av muslimske innvandrere at religion var svært viktig i livet deres.
Samtidig deltok 25 prosent ukentlig i religiøse møter eller bønn arrangert av et trossamfunn, mens 36 prosent aldri deltok i slike møter.
Tallene viser at religion betyr mye for mange, men også at det er betydelig variasjon innad i gruppen. Dessuten måler disse tallene religiøs betydning og praksis – ikke om folk blir mer konservative over
tid.
Det avgjørende spørsmålet er derfor: Hvilken statistikk viser at muslimer i Norge faktisk blir mer konservative enn de var for ti eller tjue år siden? For å dokumentere en slik trend trenger vi sammenlignbare
undersøkelser fra flere år, blant annet om holdninger til homofili, likestilling, religionsfrihet og barns selvbestemmelse.
Les også: Kvotering hjelper elitekvinner med mange styreverv fra før. Det er feilslått «likestillingskamp»
Halalmat er ikke dokumentasjon
At konservative holdninger finnes, beviser ikke at de øker.
At religion blir mer synlig i offentligheten, beviser heller ikke at befolkningen blir mer religiøs.
Og halalmat i en barnebursdag? Det er i seg selv ikke dokumentasjon på økende konservatisme. Å tilby mat et barn kan spise, er noe annet enn å pålegge andre religiøse regler eller utsette barn for sosialt press.
Vi må kunne diskutere negativ sosial kontroll åpent og tydelig, uansett religion. Barns frihet skal beskyttes. Men vi må samtidig skille mellom konkrete problemer, personlige observasjoner og dokumenterte
samfunnstrender.
Martin kan ha rett i at konservative normer er et problem i enkelte miljøer. Men påstanden om at muslimer generelt blir mer konservative, krever dokumentasjon som går lenger enn enkelthistorier og eksempler.
Hva viser de sammenlignbare tallene over tid? Spørsmålet er om muslimer i Norge faktisk blir mer konservative over tid. Det må dokumenteres, ikke bare hevdes. Og det er nettopp det Almir gjør, han hevder uten dokumentasjon.
Les også: Så var visst ikke Sverigedemokraterna den største trusselen mot demokratiet likevel
Det ene utelukker ikke det andre
Som styreleder i Tamam, organisasjonen for skeive muslimer, vet jeg hvor hardt konservative normer kan ramme.
Mange av medlemmene våre har kjent presset fra familie og miljø på kroppen. Likevel ville nok mange av dem aldri spist svin, det være seg i pølser eller godteri. Og det ville de heller ikke ønske av sine barn.
Jeg anser heller ikke meg selv som en konservativ muslim, men jeg spiser ikke svin. Betyr det at vi utgjør en overhengende fare for norsk kultur? Nei, selvfølgelig ikke.
Det er også verdt å minne om at muslimer ikke bare skal vurderes ut fra utfordringene som finnes i enkelte miljøer. Vi bidrar også positivt til det norske samfunnet.
Et interessant eksempel finner vi i forskningen til sosiolog og rusforsker Willy Pedersen. I en studie fra 2005 fant forskere en sammenheng mellom andelen muslimske elever på en skole og lavere alkoholbruk blant ungdom med norsk bakgrunn. De beskrev dette som en gjensidig kulturell påvirkning.
I 2019 omtalte Pedersen også nedgangen i alkoholbruk blant norsk ungdom, og pekte på at muslimske ungdommers restriktive forhold til alkohol kan ha påvirket venner med annen bakgrunn. Han understreket samtidig at det kunne være flere forklaringer på utviklingen.
Tall fra Folkehelseinstituttet viser at andelen norske 15–16-åringer som hadde drukket alkohol det siste året, sank fra 78 prosent i 1999 til 45 prosent i 2019.
Dette er et interessant eksempel på at kulturell påvirkning går begge veier. Integrering handler ikke bare om at minoriteter tilpasser seg majoriteten. Majoriteten kan også påvirkes positivt av minoritetene.
Vi må derfor klare å se hele bildet. Vi skal ikke bagatellisere sosial kontroll eller religiøs konservatisme, men vi må heller ikke overse positive bidrag eller generalisere negative trekk til en hel gruppe. En seriøs integreringsdebatt må bygge på forskning, fakta og vilje til å se begge sider av virkeligheten.
Les også: Det er enkelt å unngå at et parti som AFD vinner valg i Norge
