Annonse

Mørket finnes i oss alle

Det er en grunn til at vi liker det mørke i Hitchcocks filmer

Inger Merete Hobbelstad
Inger Merete Hobbelstad Gjesteskribent

Publisert 19. juni 2020

Har du opplysninger i saken? Tips oss

Like interessant som ubehagelig: – Hitchcocks filmer ville ikke vært så anerkjente som de er hvis ikke noe av mørket som var i ham selv også fantes, om enn i langt mer utvannet grad, i de mange, mange publikummere som har oppsøkt disse historiene i tiår etter tiår, skriver Dagbladet-kommentator og -kritiker, Inger Merete Hobbelstad.

Det blir for dovent, for bekvemt, å kvitte oss med kunsten vi ikke liker. Ofte handler ikke verkene om kunstneren selv, men om det ulmende og ubehagelige som finnes i oss som mennesker.
Annonse

Jeg har i mange år vært fascinert av filmene til Alfred Hitchcock. Og de siste årene har det slått meg at det er en sammenheng mellom denne fascinasjonen og det ubehaget jeg ofte føler når det kommer krav om å slutte å se eller lese verkene til kunstnere som viser seg å ha tenkt eller gjort svært betenkelige ting, noe som er blitt stadig vanligere.

Alfred Hitchcock var en svært interessant og svært ubehagelig mann. Han var den sjenerte, tykke og engstelige gutten på den katolske skolen St. Ignatius, som ble både fascinert og frastøtt av kravet om å bekjenne sine synder, forventningen om å bli straffet når han hadde gjort noe galt, og det å gå rundt og vente på de rituelle rappene over hendene. Han var så pertentlig og uskyldig at han måtte bli forklart i detalj hva som var galt da en kvinnelig skuespiller nektet å spille inn en badescene fordi hun menstruerte – han hadde aldri hørt om noe sånt før – og samtidig enormt interessert i seksualitet som lå utenfor den snevre normen, og avslappet og bekvem med å ha semi-åpne homofile venner, på en måte mange av hans samtidige ikke ville vært.

Han var den smått sadistiske kollegaen og vennen som likte å utsette andre for til dels ydmykende practical jokes, som fratok dem kontroll og verdighet. Han var en enormt dedikert, selvsikker og visjonær filmskaper som ble stadig mer kontrollerende, og ikke bare som kunstner. Han var besatt av flere av sine vakre, blonde hovedrolleinnehavere. Tippi Hedren har fortalt at han trakasserte henne og forgrep seg på henne, og truet med å ødelegge karrieren hennes hvis hun ikke ga etter for ham. Andre som var på «The Birds»-settet bestrider Hedrens versjon, men jeg synes uansett det virker klart at han behandlet henne på en uakseptabel måte.

Hitchcock-stjernen Tippi Hedren har i senere tid fortalt om å bli trakassert av Alfred Hitchcock under innspillingen av «The Birds» (1963).

Ville ikke vært like anerkjent uten mørket

Filmene til Hitchcock er elegante thrillere der det syder og bobler under overflaten, av alle mulige mørke følelser, av undertrykket begjær, nevroser og kontrollbehov. Hitchcocks helter er velkledde handlingens menn, spilt av tidens mest sjarmerende stjerner, som Cary Grant og James Stewart. Men de er også kikkere og stalkere, ofte sjalu og slemme. De kan bli besatt av alt de ikke rår med: Hva som egentlig skjer i hodet eller hjertet på den kjølige, mystiske blondinen de møter, hva som finner sted i rommene der de selv ikke er.

De er historier om hvor ustabil og desorienterende det du ser kan være: I filmer som «The Lady Vanishes» og «Shadow of a Doubt» opplever de fremmelige, unge heltinnene at menneskene rundt dem, ofte eldre og med større autoritet, vennlig forteller dem at det de vet de har sett og hørt slett ikke kan være sant. I «Rear Window» er James Stewart fotografen i rullestol som blir opphengt i å spionere på de andre beboerne i bygården, og slik oppdager et mord. Faren oppstår først når en av dem snur seg og ser tilbake; når Stewart blir rykket ut av sin egen opphøyde, gudelignende, trygge posisjon.

Annonse

Snutter

Se alle

Les mer av det du bryr deg om