Anmeldelse: HAiKw/ S/S 2018 på 1857
HAiKw/ ble etablert i 2012, og har gjennom undersøkelser og samarbeid raskt rukket å bli kjent i det norske motemiljøet. Under årets Oslo Runway var HAiKw/ det eneste merket som kanskje har en utvidet kunstnerisk ambisjon, så lite visste man hva som kunne forventes under årets visning.
Butoh-dans
Visningen holdt sted på Galleriet 1857 på Grønland, og allerede på utsiden møtes publikum av en Butoh-danser som sakte, men sikkert, og med en rød tråd i hånden, danser seg gjennom den oppmøtte folkemengden.
Publikum blir sluppet inn litt etter litt i den store betongsalen, ledet av en ung vert som følger alle gjester til sitteplassene. Så fort alle er inne starter visningen, hvor modellene er fem dansere fra Butoh Encounters, som HAiKw/ denne sesongen har samarbeidet med.
Danserne tar oss igjennom en visning til høye rytmer, mens de danser i den japanske Butoh-stilen, alle malt i hvitt. De kommer fra Oslo Butoh Lab, sammen med Daisuke Yoshimoto, Megumi Yamanda og Azumaru, og musikken er laget av Bendik Baksaas.
Menneskeskapte rammer rundt klær
Visningen til HAiKw/ er i seg selv spennende – og rørende. Danserne utøver en kroppskontroll mans sjeldent ser, og klarer gjennom den perfeksjonerte Butoh-dansen å uttrykke allmennmenneskelige og eksistensielle følelser.
Alle som sitter i rommet følger nok designerne når de gjennom visningen og kolleksjonen stiller spørsmål rundt de menneskeskapte rammene rundt det å lage og bruke klær. Likevel opplever undertegnede en liten bismak da tankene under, og etter visningen dreide mot designeren Rei Kawakubo og merket Commes des Garcons, uten sammenligning forøvrig.
Det japanske merket samarbeidet på slutten av nittitallet med den amerikanske koreografen Merce Cunningham, og høst/vinterkolleksjonen i 2006 tok for seg «Persona» – hvordan mennesker presenterer seg selv for verden, gjennom klær.
Du skal heller ikke i utgangspunktet ha sett mer enn dokumentaren Gray Gardens, for å se to kvinner som lever ut spørsmålene HAiKw/ stiller, og rundt utradisjonell bruk av klær. Begge Edie-ene i filmen bruker klær på den måten de føler er mest praktisk, så et miniskjørt blir fort et kep, og en bluse fort en turban.
Kommersialisering og salg
På slutten av den 25 minutter lange visningen kler den eldste danseren på seg det som kan ligne en stor, heftig brudekjole i tyll, i god Haute couture-tro. Det er estetisk tilfredsstillende, som tyll ofte er, men referansen til tradisjonen i Haute couture, og påpekningen av det faktum at alle klær, uansett prosess og ide, må kles av og kles på mennesker føles litt lite original.
HAiKw/ stiller spørsmål om hvordan mennesker tilnærmer seg klær. Kunstnerisk besvares spørsmålet gjennom Butoh-danserne, og gjennom trykkene på flere av plaggene, som er hentet fra trendanalyser for SS’18-kolleksjoner.
Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at det mest opplagte svaret er utelatt – at vi tilnærmer oss klær gjennom presenterte produkter som i utganspunktet er en del av verdens femte største bransje, der kommersialisering og salg ikke bare har blitt det viktigste, men også poenget. Dessverre vil mange si, men det er nå engang sånn.
Se flere bilder fra kolleksjonen:
