I 2023 ble Ingrid Røynesdal ny direktør i Nasjonalmuseet. Valget splittet Kultur-Norge. «At hun mangler kunstfaglig kompetanse er helt klart en ulempe i en så sammensatt organisasjon som Nasjonalmuseet», uttalte kunstkritiker Lars Elton til Subjekt.
Andre var derimot mer entusiastiske: «Jeg oppfatter henne som et musisk menneske. Hun brenner for, og er opptatt av, kunst i aller videste forstand», sa kunstkritiker Tommy Sørbø.
Vi mener imidlertid at også musikk kan være kunst, ikke minst den Ingrid Røynesdal håndterte som direktør for Oslo-Filharmonien. «Super sjef, men her blir det sikkert en del uro», spådde mangeårig kulturkommentator Agnes Moxnes. Vel, det kan vel knapt bli mer uro enn det ble de siste månedene med Karin Hindsbo ved roret (husker noen at museet brukte ordet «avkolonisering» i fullt alvor?).
Røynesdal har siden hun tiltrådte styrt med fast hånd, og unngått katastrofer. Tvert imot har den kanskje største prestasjonen vært at Nasjonalmuseet igjen først og fremst forbindes med utstillinger, samlinger og publikum – ikke kulturkrig. For enkelte høres det kanskje kjedelig ut. For en museumsdirektør er det et kvalitetsstempel.
Men alt er ikke rosenrødt. Etter rekordåret i 2023 har besøkstallene pekt nedover to år på rad. Museet er fortsatt landets klart best besøkte, men det er vanskelig å leve evig på åpningsrusen. Røynesdal skal ikke bare forvalte Norges største kunstsamling. Hun skal også få folk til å komme igjen og igjen.
Røynesdal har siden hun tiltrådte klart å styre med fast hånd, og unngått katastrofer. Museet hennes har vært utsatt for massiv kritikk fra aktivistiske kunstere som vil kansellere det israelske verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» av Noa Eshkol fra Nasjonalmuseet visningsrom. Røynesdal har vært påfallende taus. Om det skyldes frykt eller at kritikken er så lavpannet at hun ikke synes det fortjener respons, vites ikke. Uansett slipper hun unna med det. Makten hennes er som fundamentet til steinblokken hun er sjef for: urokkelig. Samtidig former hun museet gjennom lederansettelser, internasjonale samarbeid og et ambisiøst utstillingsprogram. Det er en stillere form for makt enn forgjengerens – men ikke nødvendigvis mindre effektiv.
Røynesdal tok over jobben etter ti år som administrerende direktør for Oslo-Filharmonien. Hun er både utdannet pianist og har master i statsvitenskap. På CV-en har hun slikt som jobben som direktør ved Edvard Grieg Museum, kommentator og anmelder i Aftenposten, styremedlem i VGTV, i Aschehoug forlag, Talent Norge og i arbeidsgiverforeningen Spekter. Slettes ikke verst.
