Årets kunstner

Lena Trydal

Lena Trydal har lenge vært en dårlig skjult hemmelighet, men i år ble det endelig hennes år. Etter flere år i skyggen fikk hun i år plass på Nasjonalmuseets åpningsutstilling, «Jeg kaller det kunst», og på Høstutstillingen. Begge steder ble hun set enter for publikums og medienes oppmerksomhet.

Trydal er en av få kunstnere som faktisk lykkes med en vanlig ambisjon: Å engasjere – også utenfor kunstfeltet. Debatten om «Folkekongen» på Nasjonalmuseet ble en av sommerens store snakkiser. De figurative oljemaleriene hennes viser gjerne kjente motiver eller personer. Trydal pirker ikke i samtiden, men klinker til elefanten i rommet med en barnlig neve. Uttrykket virker ironisk eller lattervekkende, og treffer dermed samtiden i både form og tematikk.

Trydal er også en glimrende debattant. Som i kunstnergjerningen peker hun på det åpenbare, som ingen andre er komfortable med å snakke om. Nå mangler det bare at hun blir tatt opp på Kunsthøgskolen.

Alt går bra

For å skape samfunnet vi ønsker oss, må vi snakke sammen, mener kunstnerduoen Alt går bra. Agnes Nedregård og Branko Boero Imwinkelried insisterer på at kunsten skal spille en rolle i den samtalen.

Med en forkjærlighet for kunstnerisk håndverk og interesse for samtidens spørsmål, klarer Alt går bra å bruke fortiden til å se fremover. De bryter også ut av kunstboblen. I arbeidet med installasjonen «Idealstaten», som fikk en sentral plassering i Nasjonalmuseets åpningsutstilling, «Jeg kaller det kunst», tok de ikke utgangspunkt bare i seg selv, men intervjuet hundrevis av folk om hvilket samfunn de ønsket seg.

Duoen velger aldri å gjøre det enkelt for seg selv, men hiver seg over alt på en gang: Filosofi, kunsthistorie, identitet og ytringsfrihet. De har heller ikke valgt seg ut en gjenkjennelig, salgbar signatur, men fortsetter å utforske stadig nye materialer, former og uttrykk. Når Agnes og Branko pløyer seg gjennom kunsthistorien, blir konseptkunst og modernisme møtt med samme kjærlighet og omtanke som renessansens store mestere.

Jorunn Hancke Øgstad

Jorunn Hancke Øgstads abstrakte malerier har etter hvert fått mye oppmerksomhet, og verdsettes både av anmeldere og publikum. Det første som slår en i møte med de som regel omfangsrike maleriene, er: dynamikk, farger, store flater og perspektiv. Samtidig er det masse luft. Øgstad preparerer ikke lerretene, men bruker mye tekstilfarge som trenger inn i lerretet og gir en påfallende dybde. Ellers bruker hun harpiks, plast, sjablonger og andre grep (etterligning av trykkeprosesser og akvareller blant annet) som både gir relieffer og fremviser bildenes materialitet.

Det er mulig å finne elementer fra samtidskulturen i bildene, men en ytterligere sammenheng må tilskueren skape selv. Noe er ikke tilgjengelig for oss, og dette må vi gjenfinne eller supplere med noe annet. Øgstads malerier viser at vi selv må delta. Hennes storhet kom virkelig til uttrykk i årets utstilling «The Margin s mile of Welcome» på galleriet «VI, VII».

Grete Neseblod

Grete Neseblod er en nådeløs kunstner. Foruten kunstnerskapet driver hun metall-sjappa Neseblod Records i Oslo. I kunstnerskapet, som i butikken, møtes svartmetall og tekstiler. Men der en Mayhem-t-skjorte er et selvfølgelig stykke merch, er en Mayhem-kosepute noe helt annet.

Tekstilkunst har blitt assosiert med det kvinnelige og hjemlige, men siden Hannah Ryggen også med kvinnekamp og aktivisme. Svartmetallen har derimot vært mannsdominert, både på scenen og i publikum. Uttrykket er uhemmet opprørsk og anti-konformt, men har likevel vist seg særdeles godt egnet for kommersialisering.

I dette spennet mellom aktivisme og kommersialisme, det feminine og det maskuline, finner vi Neseblod. Hva er vel norskere enn det? Dette er kunst det er umulig å ikke ta stilling til, og som gjør det umulig å kjede seg. Det gjorde kunsten til Grete Neseblod til høydepunktet på den allerede imponerende «Hannah Ryggen Triennale», som samlet Trondheims største visningsrom i et felles prosjekt.

Kim Hankyul

Kim Hankyuls kunstnerskap trekker vekt på Hankyuls koreanske bakgrunn. I den koreanske kulturen er tradisjon og høyteknologi i kontinuerlig symbiose – og konflikt. Men Hankyuls kunst løfter det allmenne ved disse spørsmålene, og inviterer oss til å utforske dem. Verkene utforsker også det vestlige, som ved flere anledninger har hatt avgjørende og voldelige konsekvenser for koreanerne.

Kunsten hans imponerer stadig flere. Jury etter jury kaster lovord og priser etter kunstneren. De kinetiske verkene pirrer mer enn bare synssansen, og noen ganger gir han til og med øynene en kjærkommen pause. Verkene gir ofte en total sanseopplevelse. Det gjør at opplevelsen i seg selv minner mer om å fordype seg i et dataspill enn å gå på utstilling.

Kunsten er perfekt utført og gjennomført, på grensen til det uhyggelige. Man gir seg ikke i kast med Hankyuls kunst uten videre. Dette er en kunstner som krever mye av tilskueren, men vi belønnes heldigvis med sjeldent store opplevelser.