Den jævla smileyen

Historien bak klubbkulturens kompromissløse smil

Den er søt, men overhodet ikke uskyldig. Smileyen har blitt ravingkulturens fremste symbol, og en slags langfinger til myndighetenes angrep på den.

Da en av de største klubbinstitusjonene i verden, Fabric London, måtte stenge i 2016, vakte det internasjonal oppsikt. Stengingen kom som følger av en dom som mente at Fabric ikke hadde gjort nok for å hindre kjøp og salg av dop på klubben, og særlig etter at to tenåringer døde der samme året.

Stengingen møtte sterk motstand fra hele verden, men aller mest lokalt. Plateselskapet Houndstooth startet en massiv kampanje som innebar å gi ut en samling av 111 låter, med uutgitt materiale fra blant annet Skream, Roman Flugel og Trevino.

SAVE FABRIC: Plateselskapet Houndstooth ga ut en samling av 111 låter i protest mot dommen som stengte klubbinstitusjonen Fabric London i 2016. Det smilende coveret var med på å gjennopplive klubben i 2017. (Foto: Houndstooth.)

Det som samlet låtene, var et cover. En sort-hvit negativ, med et smilende fjes, Fabric-logoen plassert i fjesets venstre øye, og hashtaggen #savefabric. Målet var å øke oppmerksomheten rundt stengingen, og å få en en omkamp mot retten.

DJ-er og entusiaster fra hele verden brukte smileyen som profilbilde på Facebook og i andre kanaler. Og det funka. Kampanjen, symbolisert av en smiley, bidro til en enighet mellom Fabric London og Islington Council, om en gjenåpning i fjor.

Men dette er langt fra den eneste gangen klubbmusikken har tydd til smileyen, kanskje heller bare den siste store. Smileyen har nemlig blitt ravingkulturens fremste symbol. Dette er historien om hvordan det smittsomme smilet gikk fra bank og forsikring til acid house og ecstacy.

Den originale smileyen ble designet av Harvey Ross Ball i 1963.

Tilblivelsen

Det har vært stor uenighet om hvem som egentlig oppfant den moderne smileyen. Men i de senere årene, virker de fleste journalister enige om tilblivelsen.

Året er 1963, og Harvey Ross Ball, en grafisk designer, får oppdraget fra forsikringsselskapet State Mutual Life Assurance Company (som nå heter Allmerica Financial Corporation) i USA. De ser etter en måte å engasjere de ansatte på, etter mange interne omorganiseringer, ifølge Smithsonian.

Ross Ball kommer på det det mest banale: Et stilisert, gult, smilende ansikt. Øynene utgjøres av to asymmetriske ovaler, og munnen er ikke akkurat noen perfekt bue.

Det kan diskuteres. Logoen mottas med … et stort smil, trykkes på det meste av brosjyrer, og etter hvert også buttons og annet firma-merch.

Arbeidet skal ha tatt under ti minutter, og honoraret var på 45 amerikanske dollar, altså 373 norske kroner med dagens kurs.

Journalist-brødrene Bernard og Murray Spain lager denne varianten i 1970. Innen 1972 var 50 millioner av den solgt, i form av buttons.

Den smittsomme smileyen

De som virkelig kapitaliserte på produktet, var altså noen andre. I 1970 kommer smileyen på nytt, denne gangen med en mer perfekt symmetri. Det kan fortsatt diskuteres, men nå er det journalist-brødrene Bernard og Murray Spain fra Philadelphia som står bak.

Spain-brødrene endrer smileyen noe, trykker den på knapper og legger til uttrykket: «Have a Nice Day!».

Folk såkalt dør for dem nå, for to år senere, i 1972, er 50 millioner av dem solgt, i form av buttons.

Et smiley-utbrudd følger, og nå er det smittsomme smilet å finne på det meste av overflater. Fra kaffekrus, tebrett, brevpapirer og øredobber, til nøkkelringer, støtfangere og så videre, skriver Jon Savage i The Guardian.

Videre at «Det var akkurat det amerikanerne trengte, etter at 1960-idealene om frihet, hedonisme og eksperimentasjon traff de amerikanske massene.»

Litt smilende motivasjon, altså. Ha en fin dag, for faen.

På 70-tallet var Smiley-pins å se overalt i USA. (The Smiley Company.)

Fra smiley til emoticon

Så kom 80-tallet. Smileyen får litt mer mening, takket være emoticons, skriver Noisey. På Carnegie Mellon University i Cleveland, hadde dataingeniørene allerede et tidlig online-system – forgjengeren av det moderne internett – og i 1982 hadde fakultetsmedlemmet Scott E. Fahlman foreslått følgende karakterkombinasjon for å symbolisere morsomheter: Kolon, bindestrek, avsluttende parentes. Denne, altså: : – )

Og sånn skulle det visst bli. I dag er «: -)» og «: -(» fortsatt brukt som fy.

Fra emoticon til emoji

Ja-da, vi kommer til det. For innen 1998 har emoticonsene utviklet seg til å bli emojier, takket være Shigetaka Kurita, som jobbet for den japanske teleoperatøren NTT Docomo.

«Kurita tente på ideen om å legge til simplifiserte tegneseriebilder til meldingssystemene deres, som en måte å interagere med tenåringene på», skriver Adam Sternbergh om emojiene i New York Magazine. Kurita designet 176 symboler, fra smilefjes til musikknoter.

I dag er de implementert i iPhones og Androids, og i … Gud vet hvor mange variasjoner.

ACID ALLNIGHTER: Klubben Grin brukte en smilende munn som visuelt element til klubbkvelden «Acid Allnighter» i 1988. Mange britiske acid house-klubber i London var smittet av smileyopphengingen i 80-årene.

Smileyen blir klubbernes

Men vi må noen år tilbake for å se på da smileyen egentlig ble noe interessant, i hvert fall ifølge oss.

Smileyen fikk nemlig en helt egen mening i 1987, da DJ-en Danny Rampling begynte å arrangere klubbkvelder, som senere ble den legendariske klubben Shoom.

Da den britiske journalisten Louise Gray dro for å sjekke ut det nye stedet, rapporterte hun følgende:

«Jeg satt og snakket med en annen, før det plutselig dukket opp en jente fra ingen ting, for å rette opp på munnen min. Hun dro leppene mine opp og til siden og ba meg smile».

Det skriver hun i boka «Energy Flash», ifølge Noisey.

Og du har møtt henne før, du også. Den euforiske «smil, da»-danseren, ofte på ecstasy, eller bare ikke.

Rampling-klubben Shoom, som beskrives av Rolling Stone som kickstarteren for britisk ravekultur, ble til etter at DJ-en Danny Rampling besøkte Ibiza samme året.

1987, altså, da Rampling sammen med andre britiske funk- og hip hop-DJ-er besøkte den legendariske Ibiza-klubben Amnesia, for å danse under åpen himmel og den like legendariske Ibiza-DJ-en Alfredo, som sies å ha grunnlagt Ibiza-housen, eller Balearic beats, som det gjerne kalles.

Her var de alle høye på MDMA, og Shoom skulle bli Ramplings forsøk på å gjenskape Ibiza-stemningen – bare i London. Samtidig skulle han blande det med den nye house- og technomusikken som skylte over fra USA.

Den britiske klubben Discotheque brukte smileyen i en halv/hel variant, alt ettersom. Året var 1988. Hensikten var promotering av en klubbkveld for britisk acid house.

I researchfasen for dette, kom han over smileyen. Ifølge Noisey møtte han den amerikanske motedesigneren Barnsley, som skal ha hatt på seg smiley-knappen, og i Luke Bainbridges bok «Acid House: The True Story», forteller Rampling at smileyen «totalt gjenspeilet bevegelsen» som Rampling var en del av: Den nye, britiske acid house-scenen: Store smil og positivitet.

Smileyen ble raskt Shooms varemerke og maskot.

Tilbake til amerika

Det tok ikke lang tid før smileyen kom tilbake til USA, nå til klubberne, som et symbol for acid house-scenen i Storbritannia.

I USA var acid house-musikken tungt overveid av musikk som inkluderte en Roland TB-303, men ikke nødvendigvis i London.

På slutten av 80-tallet i London, var acid house brukt som et navn for en hel scene, spesielt etter reportasjer i The Face og i-D om klubben Shoom, og relaterte klubber til den nå legendariske britiske acid house-klubben.

Smileyen smittet nemlig raskt her også – blant annet til å involveres i klubber som Discotheque, med sin halve smiley-variant, og samme årets også på Grin-festen «acid allnighter», med en glisende munn alene.

Flere artikler i et oppslag om acid house i The Sun i 1988. Blant annet selger de sine egne acid house-t-skjorter, riktignok uten smileyen, og i en annen artikkel gir de ti grunner til å holde seg unna «Evil LSD». Lol!

Smileyen blir en protest, men med et kompromissløst smil

Etter hvert som acid house ble «mainstream», ble smileyen allemannseie. Sommeren 1988 var smileyen ikke bare et klubbsymbol i London, men på «alt» av britiske produkter, som i Amerika på 70-tallet.

Tabloidavisa The Sun begynte til å med å selge «acid house»-t-skjorter.

Festene, tho. De ble mål for retten. På coveret av New Musical Express den 19. november 1988, prydet smileyen, men revet i to av en politimann. Dette var riktignok NMEs egne kunstredaktør Justin Langland, i en uekte politihjelm, som delte den i to, under tittelen «Acid Crackdown».

NME illustrerer artikkelen «Acid Crackdown», om politiraiding av raves, ved at NMEs egne kunstredaktør river en smiley i to.

I 90-årene gikk det hardt utover ravefestene, som stadig ble raidet av politiet. Det handlet selvfølelig om dop, og for mange var smileyen blitt et symbol for nettopp dette. Kommersiell industri slutter gradvis å bruke dem.

Smileyen blir dop

Selv ecstasy-pillene kom jo utformet som smileyer nå, og det gjør de fortsatt i 2018.

Men mot midten av 90-tallet sluttet smileyen å være et symbol for hele scenen, og mer konkret et symbol for to spesifikke musikksjangre i USA.

Den ene var den 303-drevne acid house-musikken, og den andre for, til stor forskjell, happy hardcore-sjangeren.

I 1997 kom LA-plateselskapet Moonshine ut med den populære mix-serien «Happy 2B Hardcore», med DJ Anabolic Frolic i spissen – som basically endret fargen på smileyen til gult, oransje og rødt – som på mikseren, når den skal illustrere volum.

Myndigheter og forskrekkede foreldre ser likevel forbi alt av dette, og assosierer smileyen til ecstasy, og ikke klubbmusikkens egne evne til å vekke eufori.

Smileyen i dag

I disse dager brukes smileyen for det meste som en slags referanse til dansemusikkens historie.

Du finner den stadig på plakater for klubbarrangementer i hele verden, selv om dens assosiasjoner til illegaliteter muligens har ført til at det stadig blir sjeldnere. I en presset tid for klubbene, vil man neppe symbolisere noe ulovlig.

Men hver gang den brukes, brukes den gjerne som en slags lang mellomfinger. For smileyen er blitt uangripelig irriterende for noen, mens ren nostalgi for andre. For klubbinstitusjonen Fabric London har den blitt et reddende symbol på klubbengasjement og samhold.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.