I tiden fremover kan vi nok bevitne mye prøving og feiling, skriver sjefredaktør i Subjekt, Danby Choi. (Foto: Jan Khür.)
Norsk kulturliv i endring

Desperate kulturinstitusjoner. Blågrønn kulturpolitikk har begynt å virke

Kulturlivet har fått kommersiell retning, men mangler verktøyene, skriver Danby Choi.
Saken er Norsk kulturliv er i endring.

«Måtte du leve i interessante tider» var stikktittelen på årets utgave av Veneziabiennalen. En kul setning i forbindelse med kunst, men også tam, i mangel på grad av alvorlighet. Som om kunsten, etter alle disse årene med politiske kamper, enda står igjen som pyntegjenstand eller underholdningselement.

Kunsten er jo ofte fin å se på. Men ikke minst så kommenterer den også utviklingene som skjer i samfunnet og er uttrykk for hva det vil si å være menneske akkurat nå.

På så måte er stikktittelen heller god; biennalen, med sin kunst, krever av hele samfunnet å være matnyttig og næringsrik i kunstens hensikt. Som om den ikke bare var seg selv nok, men overordnet oss mennesker.

Nok å tenke på

I lys av disse interessante tidene som Veneziabiennalen ønsker oss alle, kan man nok trygt si at norsk kulturliv har nok å bryne seg på.

Økt press om utnyttelse av egenfinansieringsgraden truer Oslo-galleriet Ram med konkurs, etter å ha vært med oss siden 1989.

Operaen velger på sin side å ty til tilsynelatende hjelpesløse tiltak.

Der kulturinstitusjoner over hele verden anser Netflix som deres største konkurrent i et stadig større «opplevelsesmarked», er det jo litt pussig at Operaen har utleid Snøhetta-torget sitt til nettopp strømmegiganten. De har plassert en gigantisk hammer på Operahuset – rekvisitt fra storsatsingen «Ragnarok» – som skal oppfordre folk som har tatt steget helt ut til Operaen til å gå hjem til egne skjermer i stedet.

Det får til og med tidligere Unge Høyre-leder og nå nyhetsredaktør i Minerva, Aksel Fridstrøm, til å reagere: «Operaen selger sjelen sin til høystbydende», sier han.

Vi trodde de borgerlige digga sånt, vi. Økt press om utnyttelse av egeninntektspotensialet kommer unektelig fra blågrønt kulturpolitisk hold. Kulturdepartementet krever av alle statsstøttede institusjoner å tjene mer penger selv.

At kulturinstitusjonene må tjene mer penger selv er ikke ensbetydende med å selge sjelen sin. Det betyr ikke at norsk kunst og kultur går dukken. Men det må gjøres på riktige måter. Institusjonene har fått retningen, men ser ut til å mangle verktøyene som trengs for å bane vei for god kunst og publikumsoppslutning. For det er ingen lett oppgave å tjene både kunstens og kommersialitetens sak samtidig. De kommersielle tiltakene bør ha egenverdi i tråd med institusjonens mandat, i tillegg til egeninntjeningsmålet.

Drastiske endringer

Forrige uke åpnet «Det forjettede land» på Kristiansand kunsthall, en utstilling som utforsker kommunesammenslåing, nå som regionreformen trådte i kraft 1. januar. Høres kanskje tørt ut, men regionreform kan bidra til pulverisering av det nasjonale ansvaret for finansieringen av norsk kunst og kultur, som Arbeiderpartiets kulturpolitiske talsperson, Anette Trettebergstuen, kalte det under Arendalsuka. Det er gravalvorlig for kvaliteten på kunst og kultur over det ganske land at kulturpotten fragmenteres.

Kall det heller pulverisering av makt, og det blir lystbetont, blågrønn politikk. Men dessverre kan en bieffekt være at lokale politikere uten kunstnerisk kompetanse vil måtte budsjettere kulturmidlene i samme regneark som lokale prioriteringsposter som merverdiavgift på fergebilletter og what not.

I tiden fremover kan vi nok bevitne mye prøving og feiling. Og dette er norsk kulturliv godt på vei i blågrønn retning. Som Anki Gerhardsen påpekte i Aftenposten 16. januar, er norsk kulturliv i drastisk endring. Samtidig forvitrer kulturjournalistikken.