Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (SP) mener altfor lite forskning publiseres på norsk, og vil gi pipen en annen lyd, men idéen lukter bedre enn den smaker.
«Ja til mer norsk» fremstår kanskje som en appetittelig opposisjonspolitikk, men som sittende statsråd for forskning og høyere utdanning er det heller urovekkende hvor uklart han argumenterer for en slik omveltning.
Og igjen sitter det norske folk med flere ubesvarte spørsmål enn svar, da løsningen vil by på nye og potensielt større problemstillinger.
Forskerflukt og kompetansetoll
Svært få, om noen, vil nok være uenige med Borten Moe om at norsk forskning også bør formidles på norsk. Men det er ikke mangel på vilje som er grunnen til det motsatte. Tvert imot hopper statsråden bukk over de helt sentrale problemstillingene både norske og internasjonale forskere i norsk akademia står overfor.
Vitenskapelig ansatte er blant dem som jobber mest overtid i det offentlige. Sett i forhold til utdanningsnivå, er de også blant dem som mottar lavest lønn. Dersom de i tillegg til eksisterende oppgaver skal pålegges å skrive fagartikler som «ingen» leser, vil vi risikere at flere av våre beste hoder nedprioriterer forskningsstillinger på norske universiteter til fordel for tilsvarende stillinger i utlandet, om ikke arbeid i privat sektor.
Borten Moe hopper også bukk over problemstillingene som en tvungen språkkvote vil føre med seg. Først og fremst vil dette øke ineffektiviteten til den norske forskningseksporten.
Skal norsk høyere utdanning være i verdensklasse, bør statsråden legge til rette for at norske forskere kan befinne seg i spissen for den internasjonale faglige diskursen. Det handler ikke bare om å innhente internasjonal forskning til Norge, men vel så mye om å eksportere norsk forskning ut i verden.
Faglig diskurs er ikke formidling
Det er forskjell på forskningsformidling og faglig diskurs. Disse har igjen forskjellige målgrupper som fagfolk må forholde seg til. Der førstnevnte dreier seg om å forklare og aktualisere forskning til en større del av befolkningen, er sistnevnte rettet mot interne forskningsmiljøer, noe som krever et spesifikt fagspråk.
Dette fagspråket eksisterer gjerne ikke på norsk, rett og slett fordi at de få som arbeider innenfor fagområdet ikke behersker språket. Med påtvungen norsk risikerer vi å benytte kostbare, intellektuelle ressurser på å innovere norske nyord med relevans for svært få.
Norge er et lite land med et eget og følgelig lite språk. Knappe fem millioner mennesker behersker det flytende. Blant disse har «kun» en tredjedel høyere utdanning, og av disse igjen, er det bare en liten andel som velger seg en karriere innenfor akademia. Blant de som velger denne karriereveien kan vi igjen inndele i et antall fagdisipliner og interesseområder.
Dersom disse blir tvunget til å skrive forskningsartikler på norsk, så vel som engelsk, må vi spørre oss hvem som skal lese disse. Det er tvilsomt mange av dem som i utgangspunktet svarte «ja til mer norsk».
