Fredag forrige uke ble det kjent at flere medier trekker saken om at nestlederen i organisasjonen for skeive muslimer, Salam, ble skutt under terrorangrepet i Oslo 25. juni. Aftenposten var først ute med å publisere en sak tre dager etter angrepet, med tittel «Hun ble truffet av en av kulene.» Saken var hovedoppslag i papiravisen den dagen, og flere medier fulgte opp: TV 2, Avisa Oslo, NRK og Utrop. Alle har nå trukket saken.
Aftenposten beklaget publiseringen, og nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen sier til VG, som først omtalte avpubliseringen, at : «Vi har forsøkt å ettergå flere opplysninger. Når vi ikke kan kontrollere om de opplysningene stemmer, så er det riktig å trekke artikkelen.»
Hun vil ikke si om dette betyr at historien ikke stemmer. Nære kilder av Salam-nestlederen har fortalt til Subjekt at historien er en bløff, og at nestlederen ikke har blitt skutt. Dermed gjenstår det en del spørsmål. For eksempel: hva i all verden som kan få noen til å dikte opp en slik historie til mediene? Og hvorfor mediene ikke kontrollerer at fortellingen stemmer?
Et argument for statsstøtte
Salam frykter nå at de må legge ned etter at de har mistet den øremerkede støtten i statsbudsjettet for 2023. I en sak som opprinnelig kommer fra Blikk, og ble publisert 6. oktober, forteller assisterende generalsekretær Thee-Yezen Al-Obaide følgende:
«Vi hadde medlemmer inne på London pub og utenfor den natta, og vår nestleder [anonymisert av Subjekt] ble skutt.» Han bruker altså historien som et argument for Salams eksistensberettigelse.
Organisasjonen er blant de fremste interseksjonelle aktørene på aktivismefeltet i Norge, og kjemper mot en rekke fordommer: homofobi, islamofobi, sexisme og antisemittisme. Jo mer folk har et inntrykk av at slike fordommer er et stort problem i Norge, jo mer behov vil de oppfatte at det er for Salams arbeid. Jo verre, jo bedre.
Angrepet utenfor London pub var like grufullt og hatefullt uavhengig av om det rammet Salam direkte eller ikke. Men på dette feltet er offerstatus og sympati den fremste valutaen, ikke minst fordi den kan lede til mer håndfast valuta i form av norske kroner over statsbudsjettet. Nettopp derfor brukte Salam denne historien selv aktivt for å vinne sympati og offentlig (penge-)støtte.
En lærepenge
VG ble ikke overbevist av den utrolige historien om at en kule skal ha truffet Salams nestleder like ved hjertet uten at vedkommende merket det. Her burde det ringt en varsellampe for Aftenposten. Varsellampen burde egentlig allerede vært aktivert av Salams opptreden i mediene de siste årene, særlig i forbindelse med at generalsekretær Begard Reza fortalte historien om at felles medlem i Ytringsfrihetskommisjonen, Kjetil Rolness, og et annet medlem i kommisjonen hadde vist fram kjønnsorganene sine (innenfor klærne) i en dokø samtidig som de vitset grovt om transpersoner. Ingen andre hadde fått med seg dette.
«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte,» står det i «Vær varsom»-plakatens punkt 3.2. Når noen aktører er tjent med å beskrive virkeligheten som verre enn den egentlig er, bør pressen være ekstra på vakt overfor disse.
Laila Bertheussen fabrikkerte et antirasistisk angrep på seg selv, Konfliktrådet anmeldte scenekunstner Tormod Carlsen for dokumentfalsk etter angivelige trusler fra Sløseriombudsmannen, og den amerikanske skuespilleren Jussie Smollett iscenesatte et rasistisk angrep på seg selv fra Trump-tilhengere. Det bør altså være kjent for mediene og andre at det ikke er så sjeldent at folk sier og gjør de utroligste ting for å vinne sympati i offentligheten. Og dette er bare et lite utvalg av sakene som vi vet om.
Erik Stephansen skriver i Nettavisen: «Det hører med til historien at Salam, «på grunn av innsatsen for å styrke samhold og forståelse i etterkant av Oslo-skytingen», i juli mottok Nobels fredssenters dialogpris sammen med en annen organisasjon. For Nobels fredssenter må dette nå være ytterst pinlig.»
Denne historien er pinlig for mange. La den også bli en lærepenge. For saker som dette undergraver tilliten til mediene og til aktivister som har gode saker de kjemper for.
