Årets scenekunst

«Boys» på Black box teater

I forestillingen «Boys» har koreograf Marie Bergby Handeland samlet en eksepsjonelt dyktig guttegjeng i slutten av tenårene. De fremfører alt fra folkemusikk til pop og hip hop, som de har utarbeidet i fellesskap. Gjennom prosessen har de blitt godt kjent med hverandre og utviklet en strålende kjemi.

Helheten er enkelt og snedig bundet sammen av Bergby Handeland. Koreografien og scenografien er enkel, men understreker guttenes samhørighet, tillit og finstemte, felles musikalitet. Bergby Handeland har ikke falt for fristelsen til å overkuratere, men lar guttenes ambisjon og naivitet skinne med full styrke.

Ingenting ved «Boys» gir inntrykk av å være en vanlig dag på jobben for de involverte. Blaserte og tilfredse scenekunstnere burde ta seg en tur på denne forestillingen, for å skjønne hva det vil si å virkelig elske å stå på scenen. Knapt et øye var tørt i salen.

«Den skinnende byen» på Torshovteatret

Forestillinger som den «Den skinnende byen» er sjeldne, men helt sentrale for scenekunstens utvikling. Dramatiker, regissør og skuespiller Espen Klouman Høiner har de siste årene markert seg med Amerika-serien, blant annet bestående av «Vi folket», som han vant Hedda-pris for i kategorien beste scenetekst. «Den skinnende byen» er en del av samme overordnede prosjekt, og tar utgangspunkt i en preken holdt av pilegrimen John Winthrop i 1630.

Klouman Høiners dramatisering står igjen som en av årets desidert beste bearbeidelse av tekst som har vært å oppsøke på en norsk scene. I en mørklagt forestilling fikk publikum presentert uforglemmelige bilder og en allmektig stemning. Regissøren utforsket Amerika ytterligere i den gjeve forestillingen «Bartleby» noen måneder senere, men nå som året nærmer seg slutten, er det minnet fra Torshovteatret i januar som står sterkest. «Den skinnende byen» er noe så sjeldent som ren perfeksjon.

«Hedda Gabler» på Det norske teatret

Vegard Vinge og Eva Müller har markert seg som kompromissløse teaterkunstnere, som ikke er redde for modernisere klassiske dramaer. Deres allerede infamøse tolkning av Henrik Ibsens «Hedda Gabler», som innledet deres samarbeid med Det norske teatret, var en frustrerende, men også tidvis genial modernisering av et av dramatikerens mørkeste dramaer. Forestillingen opplevdes som en smakløs parodi på kontemporære scenekunstneres stadige forsøk på å fornye klassiske dramaer, for å gjenvinne deres relevans.

«Hedda Gabler» var både en grundig utforskning av av kildematerialet, og et hån mot flere kjente profiler innenfor kunstfeltet. Deriblant fikk regissør Robert Wilson og Kitsch-maler Odd Nerdrum gjennomgå av kulturblasfemiske assosiasjoner. Disse sekvensene har utvilsomt slagkraft, men Vinge&Müller er likevel best når de lar seg føre av Ibsens tekst, og ser for eksempel hvor en enkelt linje kan ta dem, og hvor lenge de klarer å holde på en idé før det går inflasjon i innholdet.

«The Look» på Nationaltheatret

Det vil alltid være et skille mellom høy- og lavkultur, og enda stadig flere argumenterer for kunst skal være for folket, eller at smak er subjektivt og derfor ikke kan plasseres inn i objektive rammer, hender det vi påminnes hva stor kunst er. Briljans er å finne innenfor både høyt og lavt aktede tradisjoner. Susie Wangs «The Look» ble en av årets mest interessante forestillinger gjennom å bryte med dramaets konvensjoner og forventninger, uten å ty til postdramatiske virkemidler.

Ved å balansere mellom det høykulturelle mange fortsatt forbinder teatersalen med, og det vulgære blir «The Look» en rik forestilling som tar i bruk effektive virkemidler, som sex og vold, uten å undervurdere sitt publikum av den grunn. «The Look» er et glimrende eksempel på at en tilsynelatende enkel og humoristisk forestilling kan være vel så rotfestet i tradisjoner som en oppsetning av Shakespeare eller Brecht på nasjonens hovedscener.

«Tid for glede» på Det norske teatret

«Tid for glede» ble en braksuksess og en milepæl i regissør Johannes Holmen Dahls karriere. Sammen med koreograf og livspartner Nia Damerell perfeksjoneres et uttrykk som har vært i utvikling gjennom flere forestiller over et lite knippe år. Etter en for mange krevende periode med pandemi og restriksjoner ble publikum invitert til en visjonær forestilling fylt med kjærlighet og ømhet.

Med karrieredefinerende skuespillerprestasjoner både fra Kyrre Hellum og Kjersti Dalseide plasserte «Tid for glede» seg som en gjennomført og velkoreografert forestilling til glede for publikum av alle type samfunnslag. Til tross for å være oppsatt på en av landets største scener, Det norske teatrets hovedscene, var dette en forestilling som føltes intim og nærgående. «Tid for glede» innfridde hva tittelen lovte, og kunne ikke hatt premiere på et bedre tidspunkt.