I Norge blir du ikke fengslet og forfulgt om du er systemkritisk kunstner, eller lager provoserende kunst. Du får statsstøtte. Du får også statsstøtte når du lager forestillinger som latterliggjør at kunst får statsstøtte.
Når man da sitter i Ytringsfrihetskommisjonen i et sånt land, er det ikke til å unngå å få en viss følelse av «tilværelsens uutholdelige letthet».
Forstå meg rett. Kommisjonsarbeidet er både meningsfylt, interessant og lærerikt. Vi har hatt mange gode diskusjoner, og fått mange kloke innspill fra folk i inn- og utland.
Men ytringsproblemene vi strever med her i Norge, er I-landsproblemer.
Sterkt juridisk vern
Det juridiske vernet av ytringsfriheten i Norge er sterkt. Vi har en grunnlov som fastslår alles rett til å ytre seg om hva som helst. Den forbyr forhåndssensur, og tillater enhver politisk demonstrasjon, uavhengig av budskap.
Vi har et politi som beskytter både demonstranter og motdemonstranter, også når det demonstreres mot politiet. Og vi har domstoler som har lagt listen svært høyt for å straffe såkalt hatefulle ytringer.
På alle internasjonale rankinger om ytringsfrihet, informasjonsfrihet og pressefrihet får Norge 9.9 av 10 poeng, eller 100 av 100. Og vi er best i verden også når det gjelder befolkningens tilknytning til offentligheten. 98 prosent av har tilgang til internett. 92 prosent har smarttelefon. 96 prosent får med seg nyheter minst tre til fire ganger i uken. Hele 83 prosent har en profil på Facebook.
Så kom Facebook
Og med dét er det slutt på idyllen. Da har vi nevnt krigen! For folk har ikke bare en profil på Facebook – de bruker den også. Og ikke bare til kattebilder.
De mener ting på sosiale medier. Det gjør de helt uten statlig kontroll, uten redaktørstyring, uten hensyn til skillet mellom privat og offentlig, og – i blant – uten hensyn til saklighet, folkeskikk og … rettskrivingsregler. Blir det da mer demokrati?
Den forrige Ytringsfrihetskommisjonen skrev i 1999:
«Det sier seg selv at alle kan ikke informere eller diskutere med alle. Det anarki eller den kakofoni som da vil oppstå, vil true friheten like mye som en totalitær kontroll.»
Det er et meget sterkt utsagn.
I dag, 22 år etter, kan vi fastslå at spådommen var veldig riktig – og veldig feil.
Den digitale revolusjonen har ført til en fantastisk, gledelig utvidelse av mulighetene til å ytre seg og motta informasjon. Dette er opplagt, men sies altfor sjelden. Man høres mer ansvarlig ut når man er «bekymret for utviklingen».
Og ethvert nytt medium har skapt mye bekymring, som ettertiden har kunnet humre over. Det gikk bra med innføringen av både tegneserier, radio og fargefjernsyn.
En ny type kontroll
Men det stemmer at vi er underlagt en ny type kontroll: Algoritmene, persondatainnsamlingen, og de etiske retningslinjer til globale, ansiktsløse og nesten allmektige teknologiselskaper. Disse sensurerer nakenhet, men premierer følelser, foragelse og flokkmentalitet.
Ikke minst er vi alle kontrollert av hverandre. Grensen for hvilke meninger, hvilke ord, og i noen tilfeller hvilke karnevalskostymer som er akseptable, synes å snevre seg inn. Og overskridelsene straffes hardt, av selvoppnevnte dommere, som nettopp via sosiale medier evner å mobilisere raskt, massivt og nådeløst.
En vits på en fest, eller et avsnitt i bok du skrev for fem år siden, kan koste deg ditt rykte, din jobb og karriere. Dette skjer i land vi liker å sammenligne oss med. Og det begynner å skje her hjemme også.
Men de som setter opp digitale gapestokker, mener selv at de bare forsvarer utsatte grupper mot misbruk av ytringsfriheten. Og noen mener til og med at selve ytringsfriheten er blitt et redskap for de mektige og privilegerte. Eller et påskudd for å slippe trollene løs på sårbare aktivister og politikere, særlig hvis de er kvinner og minoritetspersoner.
Er ytringsfriheten truet?
Så her er paradokset for Ytringskommisjonen: Mens vi har sittet i ly og diskutert ordlyden i paragraf 185, hatytringsparagrafen, har debatten om ytringsfriheten stormet utenfor. De fleste vil være enig i at ytringsfriheten i Norge aldri har være større enn i dag. Men vi har heller aldri sett så mange avisoverskrifter av typen: «Ytringsfriheten er truet.» «Ytringsfriheten er under press.» «Ytringsfriheten er kneblet.»
Og hva snakker man om da?
Ikke ytringsfrihet i juridisk forstand, men om det uformelle ytringsrommet – ytringskulturen, eller ytringsklimaet. Det handler ikke om hva som er lov å si, men hva man kan si uten å bli truet, hånet, stemplet, eller utstøtt av sin gruppe. Mennesket er et sosialt dyr, og for de fleste av oss er det ytterst ubehagelig å bli upopulær hos ens egne – altså venner, slektninger, naboer, kolleger, fagfeller, partifeller. Særlig når det man blir mistenkt eller beskyldt for, er å ha dårlig moral eller et dårlig menneskesyn.
Derfor unngår man det. Og sensurer seg selv.
Selvsensur er det største ytringsfrihetsproblemet, sa kommisjonsleder Kjersti Løken Stavrum i et intervju i fjor. Og det har neppe blitt mindre.
La meg bare nevne noen tegn i tiden.
Selvsensur
Lærere vegrer seg for å undervise i ytringsfrihet, etter det forferdelige som skjedde med kollegaen i Paris. Du blir kanskje ikke drept på gaten, men du kan hengt ut på Instagram-kontoen Rasisme i Norge.
Forskere feltet kjønn og innvandring sier det er forsiktige med å formidle funn som kan føre til hets eller kritikk fra kolleger. Og på universiteter kan man bli kalt inn på teppet å fortelle tyskervitser, la seg intervjue i alternative medier, eller kommentere ledelseskonflikter i kommentarfelt.
Komikere med hvit hud avstår fra å framstille karakterer med mørk hud. Det er ikke lenger mulig etter alt bråket omkring «Stovnerrevyen» og «Nissene over skog og hei» på TVNorge. Blackface er den nye Muhammed-karikaturen.
Karikaturtegnere sier de bekymret for fremtiden til sitt eget yrke, fordi terskelen for å krenke blir stadig lavere. Og selv liberale fyrtårn som New York Times sparker sine to satiretegnere. Hvordan skal man drive satire med penn, når man ikke skal bruke stereotypier?
En barnebokforfatter får en bok hengt ut som rasistisk av en profilert anti-rasist og blir meldt inn til LDO (Likestillings- og diskrimineringsombudet). Hun mottar hets og sjikane, og får ingen støtte fra noen forening på litteratur- eller kunstfeltet (kun fra Norsk Pen). Hun må slutte i jobben (ved voksenopplæringen for flyktninger og asylsøkere!), blir sykemeldt og kommer neppe til å skrive flere bøker.
En mannlig forfatter, teatermann og feminist skriver kritisk om Metoo, og blir så svertet og trakassert i teatermiljøet, at han flykter fra landet for å komme til hektene. Kolleger av ham sier de avstår fra å delta i debatten etter å ha sett hva han ble utsatt for.
Sist uke: En ung kunstner blir nektet å delta på en utstilling i et ledende galleri, dagen før åpningen, fordi hun hadde trykket «like» på en provoserende Facebook-status om Pride-bevegelsen, skrevet av kjæresten, som er lærer på en kunstskole. Og nå krever aktivister at han skal miste jobben.
Det er slike saker får en til å lure på hvor det ble av den sunne fornuften og de liberale instinktene på venstresiden.
De er saker vi hittil bare har fått høre om fra USA. Det er er sånne saker Fox News elsket å lage kavalkader over. Noe som hjalp Trump til makten.
Ikke noe bedre
Her hjemme har de vakt interessen til FRP. På siste landsmøte laget partiet et resolusjon mot krenkehysteri, identitetspolitikk og woke-bevegelsen, og for ytringsfriheten. «Ytringsfriheten er vår siste skanse», som en kjent filosof skrev. Han heter Per-Willy Amundsen.
Hva er den tidligere justiministeren ellers kjent for? For å ville boikotte avisene Nordlys og I Tromsø. På samme måte som hans forgjenger og partifelle Anders Anundsen boikottet og brente Tønsbergs blad.
Og sånn kunne vi fortsette: Nestleder Per Sandberg krevde at SAS skulle fjerne et magasin der FRP var plassert i dårlig historisk selskap – og fikk viljen sin. Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde ville at en professor skulle få advarsel av arbeidsgiver. Stortingsrepresentant Jon Helgheim ville fjerne TV 2s USA-korrespondent. Oslo FRP ville ta den kommunale støtten fra Black Box. Partleder Sylvi Listhaug ville fjerne en film fra Netflix – fordi den seksualiserte barn og kunne trigge pedofili. Hun hadde ikke sett filmen.
Altså. Det partiet som skryter av å ha et kompromissløst forhold til ytringsfriheten, har et fullstendig prinsippløst forhold til ytringsfriheten. Igjen og igjen, år etter år, truer de med sanksjoner og konsekvenser når noen ytrer seg på måter de selv ikke liker. Og særlig når de selv får kritikk.
Hvor er prinsippene?
Og interessant nok: Den samme prinsippløsheten preger utspillene fra motsatt politisk hold. Ikke minst i kunstkretser. Radikale, men innflytelsesrike deler av scenekunstmiljøet nekter å delta på samme scene som kolleger og debattanter de anser for å være høyrepopulister, rasister, fascister, løgnere og konspirasjonsteoretikere.
Onsdag denne uken avholdt Ytringsfrihetskommisjonen og Kulturytring Drammen et innspillsmøte om kunstneres ytringsfrihet. Der var blant annet Pia Maria Roll invitert til å delta, for å fortelle om sine erfaringer med «Ways of Seeing».
Men siden den såkalte Sløseriombudsmannen, Are Søberg, og hans kunstneriske samarbeidspartner, Morten Traavik, skulle delta, så valgte hun å boikotte møtet. Det samme gjorde Norske dansekunstnere. I stedet deltok de på et annet internt arrangement om hets og trakassering av kunstnere.
Jeg har fått et referat fra en deltaker på møtet, som var lett sjokkert over holdningene som kom fram. Det å le av kunst og henge ut kunstnere ble sammenlignet med nazistenes kulturpolitikk. Det var bred enighet om at den slags burde forbys, avgrenses og reguleres. Kunstnere mente på fulle alvor at staten måtte beskytte dem mot folkets latter.
Sånt kan man jo le av. Men det er jo alvorlig og litt trist hvis selv de boldeste ridderne av den frie ord og den frie tanke, ikke vil innrømme den samme friheten til sine kritikere.
Hva skjedde med forståelsen av ytringsfrihetens prinsipper?
Hvor ble det av idealet om et uenighetsfellesskap?
Hva må til for å få stridende parter på kulturfeltet til å møtes – og faktisk bryne sine meninger mot hverandre?
Og hvordan få dem til å bruke argumenter i stedet for karakteristikker?
Da har jeg spurt mer enn de ti vise kan svare. Men skal vi komme ut av dagens skyttergraver, må vi søke svarene.
