Bøkene hans er oversatt til 30 språk, og romanserien «Min kamp» har på norsk blitt trykket i nær 500.000 eksemplarer. En ting er å være stor i Norge, men noe helt annet er det å være anerkjent også hos den internasjonale litteratureliten. Knausgård er det.
Med Knausgårds posisjon medfølger stor allmenn interesse for hva mannen tenker og mener. Fra den evinnelige debatten om etikken i virkelighetslitteratur til stormen som kom da han i et intervju sa at «Alle menn som møter en kvinne, lurer på hvordan det er å ligge med henne.» Hvor heteronormativt! Men bortsett fra det, kanskje ikke så langt fra sannheten. De siste årene har det imidlertid ikke kommet like mange brannfakler fra forfatteren. Han har vært opptatt med å skrive mindre kontroversielle bøker enn dem som splitter opp familier, og dessuten med å drive forlag. Pelikanen forlag gikk imidlertid konkurs i fjor. Det gir mindre makt på denne listen, men mer tid til å skrive eminente bøker, som forrige høsts «Jeg var lenge død».
«Nordmenn virker for lite åndelige til å forstå Knausgård,» skrev professor i kirkehistorie, Joel Halldorf, i Aftenposten, etter at Karl Ove Knausgårds romanserie om morgenstjernen tok kritikerne med storm. I Sverige, altså. Mens anmeldelsene var mer lunkne i Norge. Noe slikt kunne ikke blitt sagt om alle forfattere! Senere utgivelser har møtt bedre mottagelse i stjernens kjære hjemland.
Han var i 2024 i The New York Times’ panel for å kåre dette århundrets beste bøker. Det er ikke hvem som helst som blir spurt om slikt. I fjor vant han den høythengende Aschehougprisen, mens han i år vant både Kritikerprisen og Ungdommens kritikerpris for «Jeg var lenge død».
