Årets film og tv

«De fredløse»

Henrik Martin Dahlsbakken har på kort tid markert seg som en av landets mest utprøvende regissører, med både en fot innenfor det konvensjonelle og det eksperimentelle. Innledningsvis ble filmene hans nesten utelukkende skutt på analogt foto, og det er en sann glede og se regissøren returnere til et mer håndgripelig og detaljert uttrykk.

«De fredløse» er en av to spillefilmer Dahlsbakken hadde regi på denne høsten, og troner som den beste langfilmen så langt i en allerede mangfoldig karriere. Filmen tar utgangspunkt i den infamøse Tancred Ibsen-filmen «To mistenkelige personer» (1950), som i sin tid ble forbudt. Fremfor å rette fokus på narrativ og spenning velger regissøren å prioritere enkeltstående hendelser, knyttet sammen av en sprikende rammefortelling. Det er et modig valg, men også et klokt et. «De fredløse» er en imponerende øvelse i krysningspunktet mellom film og poesi, skapt med en etterlengtet sensibilitet i norsk filmindustri.

«Syk pike»

«Vellykket satire om unge og ufordragelige hipstere,» skrev Subjekts anmelder i sin terningkast fem-anmeldelse. Få filmer har blitt en like stor snakkis i år, i hvert fall blant dem vi har snakket med. Og det var vel ikke til å unngå, slik Kristoffer Borgli la opp dette prosjektet, der nær sagt alle scener og karakterer ligner en parodi på eller henvisning til personer og hendelser i Oslos kultur- og hipsterunivers. Det hjelper selvsagt at filmen er skikkelig morsom, og original i oppbygning og uttrykk.

Har alle som ikke lo av «Syk pike», narsissistiske trekk og en patologisk offermentalitet? Kanskje ikke, men alle med narsissistiske trekk og patologisk offermentalitet lo ikke av filmen. For det er nettopp dem den gjør narr av, og det var betimelig. Borgli treffer en nerve i Oslo, Norge 2022. Godt han bor i LA.

«Trond Giske – Makta rår»

Samtidig som at Trond Giske steg i gradene i norsk offentlighet, begynte også ryktene å svirre. Dokumentarfilmen «Trond Giske – Makta rår» følger AP-politikeren tett i månedene etter norsk politikks kanskje mest medieomtalte fall. Regissør Håvard Bustnes skildrer et Arbeiderpartiet i nær krise, hvor splittelsen innad begynner å slå sprekker i fasaden. Giske jobber seg rundt skandalene og på bemerkelsesverdig vis får publikum innsikt i hva som ligger bak nøye planlagte tv-intervjuer og rådførte patos-fylte taler.

Den tidligere nestlederen i Norges største parti sjokkerer ved å være ordknapp til både egne feiltakelser og de interne konfliktene som minsker Arbeiderpartiets kredibilitet. Giske fremstår som et hensynsløst maktmenneske, en slitesterk politiker, men først og fremst en opportunist. Det er alt annet enn sjarmerende å følge Giskes vanskelige vei tilbake til makten, etter beskyldningene mot ham på tampen av 2017. «Trond Giske – Makta rår» er kritisk journalistikk på sitt mest interessante.

«UXA» sesong to

Etter braksuksessen med første sesong av «UXA» var forventningene store til hvordan Turboneger-bassist, programleder og serieskaper Thomas Seltzer kunne levere enda en gang. Seltzer er selv delvis oppvokst i landet med de tilsynelatende uoppnåelige drømmene: Landet som i disse dager får lenger og lenger avstand mellom rik og fattig, og rives i filler av en polariserende kulturkrig.

USA og dets innbyggere er blitt han slitne karen i den gamle, brune puben som mimrer om sin storhetstid og vellykkede erobringer. Seltzer klarer å fange nære historier og kommentarer fra relevante ekspertstemmer, og går nådeløst inn i de mest aktuelle temaene som er i ferd med å splitte hans kjære barndoms land.

Det sies at vi har for mange USA-eksperter, men få har klart å formidle statusen til den glemte amerikanske arbeiderklassen bedre enn en musikkfyr fra Follo.

«Vegg Vegg Vegg»

«Du bli’kke rik av norsk rap selv om du slipper skive». Slik lød det da Karpe (den gang « Karpe Diem») debuterte med EP-en «Glasskår» (2004). Det har utvilsomt skjedd mye siden den gang, og om noen skulle tvile på Magdi og Chirags kunstneriske ambisjonsnivå, trenger man ikke å se lenger enn dokumentarfilmen «Vegg Vegg Vegg» (2022), mesterlig regissert av Tommy Gulliksen og Erik Treimann.

Filmen er et nærgående kunstnerportrett av de to musikerne som har nådd et nivå ingen andre norske rappere kan måle seg med. Og de strekker seg stadig etter fornyelse, og legger med det mye penger inn i nye prosjekter til glede for både fans og norsk kultur. Og nøyaktig hva fansen får igjen for pengene, det får vi et uforglemmelig innsyn i gjennom kinofilmen «Vegg, vegg, vegg».