Subjekts redaktør, Danby Choi, skriver om språk i Subjekt. (Foto: Jan Khür.)
Årets ikke-ord

De sammensatte ordene er morsomme og effektive, men langt ifra uskyldige

Hverdagsintegrering, fremmedkriger og Trump-sjokk. Journalister elsker de sammensatte ordene, men i noen tilfeller kan de være farlige, skriver Subjekts redaktør.
Saken er Torsdagens forside av Aftenposten skaper reaksjoner.

Journalister elsker dem: de sammensatte ordene.

«Valgsjokk». «Finanskrise». «Balkongklapping», og så videre.

De gjør det norske språket hakket morsommere å skrive, fordi de sammensatte ordene tillater oss å innovere. Ikke minst så er de svært effektive.

Retorisk glimrende

Da vulkanen Eyjafjallajökull hadde sitt utbrudd i 2011 førte det til store luftfartsproblemer i Norden. Flyene ble pålagt å ikke lette som følge av dårlig sikt. Reisende satt askefast, og alle forstod hva det betydde.

Man bruker dem også politisk, som da det skulle reises nye kraftlinjer i Hardanger. Aksjonister reagerte på det de kalte for monstermaster. Du ser dem umiddelbart for deg. Det er retorisk glimrende.

For ikke å snakke om «Kinaviruset».

Les også: Jeg glemmer aldri hva den nådeløse professoren sa til meg

Årets ikke-ord

På denne tiden av året er det klart for Årets ord – en årlig prisutdeling fra Språkrådet.

Historisk sett har det vært mange sammensatte ord som har stukket av med den ofte humørfylte prisen.

«Klimabrøl» ble årets ord i 2019. «Svineinfluensa» i 2009 og «sakte-tv» i 2013.

I år bør det ikke bli «innvandrersmitte».

Bra de beklager

Torsdag slo Aftenposten opp på sin riksdistribuerte forside at «Innvandrersmitten bekymrer». Det fikk mange til å reagere.

Språkrådet forstod reaksjonene, og uttalte til Subjekt at man skal være varsom når en knytter negativt ladde begreper, som smitte, sammen med en gruppe mennesker.

At Aftenposten brukte ordet betyr ikke at de er rasister, slik mange også har overdrevet i den påfølgende debatten på sosiale medier. Det betyr heller ikke at saken i seg selv ikke var verdt et oppslag, snarere tvert imot berømmer jeg mediene for å belyse at innvandrere er overrepresentert blant koronasmittede i Norge.

Men det er der tittelen bommer. Det sammensatte nyordet «innvandrersmitte» er upresist og tvetydig. Det har vi ikke plass til i det stramme nyhetsspråket.

Ikke minst så er ordet sterkt stigmatiserende, og mye verre når det blir brukt som et saklig nyhetsbegrep, enn i et argument. Det virker å komme fra en helt annen tid, hvor medier er partiske, og samfunnet i krig mot innvandrere.

Slik den kloke sentrumsideologen Sylo Taraku skriver, så har vår fremmedfrykt en evolusjonær forklaring.

«Da vi mennesker levde på savannen var vi utsatt for mange slags farer. En av dem var smittefaren. Vi har derfor veldig tidlig i vår historie utviklet skepsis til fremmede som kunne ta med seg farlige smitte til oss. Denne epidemibaserte fremmedfrykten har vi tatt med oss videre gjennom historien. I middelalderen fikk jøder skylden for svartedauden. Muslimske pilegrimer har også blitt mistenkt for spredning av kolera. Homofile for spredning av Aids. Og slik kan vi fortsette.»

Språk er makt, blant annet fordi at vi tenker gjennom språket. Og som «monstermasten» kan «innvandrersmitten» bidra til å fremkalle den dypeste fremmedfrykt på overdrevne, upresise og tvetydige premisser. Det blir verre når en snakker om mennesker.

Bra de beklager

Og selv om det ikke burde skje, og selv om redaktører ikke har noen stolt tradisjon for å beklage, kan alle gjøre feil.

Derfor er det bra at Aftenposten nå har beklaget.

Da kan vi lære og gå videre.

Artikkelen er hentet fra Subjekts ukentlige redaktørbrev: Meld deg på Subjektposten