Hele 44,5 prosent av nordmenn mener det bør være forbudt å brenne Koranen og andre religiøse symboler.
Hvis noen lurer på hvorfor Subjekt skriver så mye om ytringsfrihet, er svaret å finne i forrige setning. Det er et aldeles skremmende tall. Men det bør ikke overraske.
Det er nemlig bare drøyt syv år siden Norge hadde et blasfemiforbud. Selv om dette i mange år var en såkalt sovende paragraf, har den bidratt til å påvirke manges holdninger.
Det er dypt problematisk å gi et slikt særskilt vern til enkelte menneskegrupper og idéer. Det er nettopp kritikk av religiøse dogmer som har gjort at vi i dag har like rettigheter for homofile og kvinner, og at vi har trosfrihet.
Dessuten er det umulig å lage en helt tilfredsstillende og nøytral definisjon hva blasfemi er. Hvor skal grensen gå? Og hva stopper staten fra å flytte grensen for ulovlig kritikk av en dominerende religion eller ideologi, slik at det i praksis ikke lenger er mulig å kritisere det rådende regimet? Slik tilfellet er i flertallet av verdens land.
Derfor er det urovekkende at Oslo-politiet nå stoppet en Sian-demonstrasjon med planlagt brenning av Koranen utenfor den tyrkiske ambassaden. På NRK Debatten i går bekreftet PST og politiet at dette er et resultat av en trusselvurdering av Norge som terrormål.
Det er høyere risiko for terrorangrep i Norge, fra Al-Qaida og IS dersom vi tillater en koranbrenning som vil få internasjonal oppmerksomhet. Grunnen til at dette ville skapt overskrifter verden over, er at Tyrkias autoritære leder Recep Erdoğan bruker skandinaviske lands ytringsfrihetslover som en brekkstang for å slippe inn Sverige i Nato.
Først ville han ha kurdere utlevert fra Sverige. Det fikk han. Nå sier han at land som tillater blasfemi mot Koranen, ikke får innpass i verdens største forsvarsallianse. Det har Tyrkia som medlemsland veto-rett til å hindre. Det er grunn til å spørre seg hva som blir det neste kravet, dersom han får det som han vil.
Sverige lot seg imidlertid ikke stoppe. De tillot at den danske høyre-radikaleren Rasmus Paludan brente Koranen utenfor Tyrkias ambassade.
Så hvorfor i alle dager velger Norge å vende ryggen til våre prinsippfaste svenske brødre og søstre?
Umyndiggjørende ovenfor muslimer
På NRK Debatten var ytringsfrihetsekspert og jurist Anine Kierulf forbløffet over argumentasjonen til myndighetene. Hun mener at det nå i praksis er et forbud mot å brenne Koranen overalt i Norge, på ubestemt tid.
Redaktør i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, var enda krassere. Han påpekte at et sånt knefall i praksis er å la seg diktere av despoter som Erdoğan, og det som verre er – islamistiske terrorgrupper. Selbekk vet hva han snakker om.
I 2005 og 2006 sto han prinsippfast i stormen som kom etter at danske Jyllands-Posten publiserte tolv tegninger under overskriften «Muhammeds ansigt». Disse ble siden vist i flere norske aviser, inkludert Magazinet, der Selbekk var redaktør. Han ble truet på livet, og måtte leve i skjul.
Fremfor å prinsipielt forsvare tegningene og ytringsfriheten valgte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre å gi en offentlig unnskyldning til verdens muslimer.
18 år etter den såkalte karikaturstriden er det dessverre urovekkende mange nordmenn som ikke har lært noen ting. En fersk måling fra Infact, på oppdrag fra Nettavisen, viser at kun 33 prosent av nordmenn svarer at det bør være tillat å brenne Koranen.
En slik holdning er umyndiggjørende overfor muslimer, der et flertall i Norge ikke vil hisse seg nevneverdig opp av en betydningsløs gruppe som Sian. De ser at Sian har liten støtte blant folk og politikere. Å mene at muslimer fortjener et ekstra vern mot å bli krenket, er infantiliserende.
Muslimer kan like godt som kristne og ateistiske nordmenn forstå de prinsipielle begrunnelsene for ytringsfriheten og retten til blasfemi. Den omtalte målingen viser dog at det ikke sier så mye.
Her trengs det voksenopplæring, samt et sterkere fokus på debatt og ytringsfrihet i skolen.
Les også: Subjekt mener: Skremmende blindsone i Rødt-politikerens ytringsfrihetsforståelse
Sikkerhetsargumentets svakheter
Politiet fremholder at de ikke er i stand til å garantere for sikkerheten til nordmenn ved en demonstrasjon foran den tyrkiske ambassaden.
Det er forutsigbart, fordi hensynet til sikkerhet nærmest alltid brukes som argument når rettigheter innskrenkes. Enten det er unødige frihetsberøvelser under en pandemi, utvidet overvåkning eller «krenkelser» av religion.
Det er rimelig å spørre seg hva dette sier om kompetansen eller selvtilliten til norsk politi. Hvordan vil de beskytte oss ved langt større og mer alvorlige oppstandelser enn provokasjoner fra mikro-gruppen Sian?
Om dette skulle vært et godt argument for å innskrenke vår viktigste rettighet, burde nordmenn fått opplyst om at vi er i større fare enn det vi har blitt, noe Kierulf også påpekte i gårsdagens debatt.
Å ivareta sikkerheten til innbyggerne er statens viktigste oppgave. Samtidig som vi alle må innse at vi aldri kan bli helt trygge. Frihet kommer med en pris.
Terroristenes viktigste våpen er frykten; det er tross alt større sjanse for å bli drept av lyn enn av terror.
Denne avgjørelsen legitimerer fremtidige vilkårlige og dårlig begrunnede tap av rettigheter. Når vi lar Erdoğan og terrorister få innflytelse over norsk innenrikspolitikk, krysser vi en alvorlig grense.
Ikke bare er det en farlig utvikling. Det er rett og slett flaut.
Les også: Subjekt mener: Farlig å forby krypterte meldingstjenester
