Årets film og tv

«Ellos Eatnu: La elva leve» av Ole Giæver på Mer Film

De byråkratiske overgrepene, og fornorskingsprosessen staten har utsatt samisk urbefolkning for, er og forblir en skamplett i vår nasjons historie. Ole Giævers formidable spillefilm, «Ellos eatnu – La elva leve», er et sårt tilbakeblikk på striden rundt Alta-Kautokeinovassdraget i 1979.

Dette er en politisk film, men også et rørende portrett av en ung kvinnes valg om å ta stilling i en konflikt større enn henne selv. Da filmen hadde premiere, var en ny kamp mellom reindriftssamene og den norske offentligheten igangsatt, også denne gangen kjempes det mot statens moralske overtramp i håp om mer om etisk naturforvaltning.

Giæver knytter sammen fortid og samtid i en av årets viktigste filmer.

«Fedrelandet» av Margreth Olin på Norsk Filmdistribusjon

«Fedrelandet» er hverken morsom eller spennende. Så hva er det som gjør at Margreth Olins nye film er Norges Oscar-kandidat, og ikke minst nominert til Subjektprisen 2023?

«Fedrelandet» er filmteknisk fantastisk. Filmen er et poetisk og sårt portrett av Olins familie og naturen så mange av oss tar for gitt. Filmen er sanselig, human og mektig. Den er kraftfull nok til å få selv den mest globalistiske, soya latte-drikkende hipster til å kjenne et snev av nasjonalisme.

Olin får oss til å lene oss tilbake i kinosetet og nyte stilsikre og vakre scener fra norsk natur, kombinert med en varm skildring av det viktigste som finnes: familie. Det er en bragd i seg selv.

«Makta» av Yngvild Sve Flikke på NRK

«Makta» dras for langt, mener enkelte kritikere av høstens seerfavoritt på NRK. Men kanskje det er nettopp dette som gjør serien så fengende?

Skaperne baserer seg på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse» i historien om hvordan Gro Harlem Brundtland karret seg til toppen i norsk politikk.

At elektriske sparkesykler preget bybildet på 70-tallet er åpenbart løgn. At Einar Førde spilles av iranskfødte Nader Khademi, kan tilskrives litt dårlig hukommelse. Men at AP-ledelsen, som i dag, er splittet av interne intriger og spisse albuer, ja det er nok sant.

Anmelderne omtaler serien som «briljant» og «glimrende laget», og vi er helt enige.

«Munch» av Henrik M. Dahlsbakken på Ymer Media

Henrik Martin Dahlsbakkens film, «Munch», er et vendepunkt for norsk film. Fremfor å være en informativ innføring i Edvard Munchs liv, gjør Dahlsbakken et forsøk på å forstå Munchs arv ved hjelp av narrative og visuelle tilnærminger. Det lykkes han også med, da «Munch» oppleves som en utforskning av kunstnerskapet fremfor et dypdykk i kunstneren selv.

Dahlsbakken eksperimenterer med filmmediets muligheter ved å skamløst leke seg med ulike virkemidler. Fire kapitler inspirert av Munchs liv, skrevet av fire forskjellige manusforfattere, kryssklippes om hverandre. Hvert segment med sitt distinkte særpreg, med tydelig rot i filmhistoriske tradisjoner, og selvfølgelig også i Munchs kunstneriske arv.

«Sult 2020» av Jan Vardøen på Beacon Isle Films

«Sult 2020» er en fengslende aktualisering av Knut Hamsuns roman, «Sult», fra 1890. Jan Vardøen har regissert frem en nyansert og brutal kjærlighetserklæring til Norges hovedstad.

En navnløs kunstner vandrer rundt i Oslos gater, utsultet og nedbrutt. Det er ikke mangel på dem som strekker ut en hjelpende hånd, men nøden gjør ham ikke mindre selektiv.

Vardøen skildrer den navnløse kunstnerens forfall gjennom et nøkternt, nesten anorektisk blikk. Mens hovedrolleinnehaver Jonathan Chedeville imponerer med sin komplekse rolletolkning.

Med «Sult 2020» makter Vardøen å adaptere en litterær klassiker på forbilledlig vis, uten at lojaliteten til kildematerialet går på kompromiss med filmens egenverdi.