Bygger vi for stygt i dag? Få forklarer det bedre enn denne mannen

I møte med flommen av selvbiografiske debattbøker som forener levd erfaring med kultur- og samfunnskritikk, får man ofte følelsen av å lese altfor lange kronikker. Istedenfor at det personlige belyser det politiske og vice versa, mistenker man at forfatteren vil slå politisk mynt på sitt «vanskelige liv». Og at forlaget først og fremst vil sko […]

I møte med flommen av selvbiografiske debattbøker som forener levd erfaring med kultur- og samfunnskritikk, får man ofte følelsen av å lese altfor lange kronikker.

Istedenfor at det personlige belyser det politiske og vice versa, mistenker man at forfatteren vil slå politisk mynt på sitt «vanskelige liv». Og at forlaget først og fremst vil sko seg på en eller annen brennbar kombinasjon av kontroversiell sak og beryktet personlighet.

Slik er det heldigvis ikke med arkitekt og Morgenbladet-skribent Gaute Brochmanns sakprosabok «Ut av arkitekturen». Faktisk blir den lange brannfakkelen av en undertittel – «En personlig fortelling om den moderne arkitekturens eventyrlige liv og uunngåelige død» – mer eller mindre forløst og rettferdiggjort av Brochmanns narrative og argumentative vev.

Riktignok er boken unyansert, noe han innrømmer selv. Han ønsker nemlig å gi oss «det store bildet» av den modernistiske arkitekturens nå cirka hundreårige historie: Hvorfor så mye nyere arkitektur «suger» (som han selv sier om Munchmuseet, eller «Hufsa»), hvilke prinsipper som har ført oss på avveie, men også de fornuftige resonnementene som ofte ligger bak disse prinsippene.

Annonse

I bunn og grunn serverer han en troverdig historie om hvordan et århundre med dyrking av funksjon over skjønnhet og individuell egenart over fellesskap har gitt oss den grå, nyliberale sjelløsheten som omgir oss i dagens bybilde.

Mest kontroversielt mener han at arkitekter må ta sin del av skylden for denne utviklingen og ikke bare klandre samfunnets manglende verdsettelse av faget. Men jeg tror boken hadde blitt enda bedre, og faktisk også mer overbevisende, dersom han hadde gravd mer i nyansene og motsetningene istedenfor bare å nevne dem i forbifarten som unntak.

Les også: Vi trenger ikke se til fortiden for å bygge pent

Ønsker seg en annen arkitektur

At det modernistiske grunnprinsippet «form følger funksjon» ikke alltid ivaretar menneskets estetiske behov, sier på en måte seg selv. Men for å ta det mest åpenbare eksemplet på en tilsynelatende motsetning i Brochmanns argument, så forblir det noe uklart for meg hvorfor modernismens fokus på egenart – det vil si arkitektens kunstneriske visjon – så ofte fører til stygge bygninger.

Forklaringen angis mot slutten av boken, altså litt vel sent: «For å si det litt enkelt: Før hadde vi et fellesskap i arkitekturen i den forstand at vi var, om ikke enige, så i alle fall innrettet mot en felles standard. Det lå en stil i bunn for det vi holdt på med. Nå har tre generasjoner arkitekter blitt instruert i at det er opp til den enkelte å finne suksessformelen fra gang til gang. Noe som i prestisjeprosjekter kan gå bra, som med Operaen, eller dårlig, som med Munchmuseet.»

Å grave i når og hvordan det går bra eller dårlig, og i hvilken grad dette henger sammen med ytre faktorer som finansiering, bestilling og forskrifter, eller med de individuelle arkitektenes smak og talent, slår meg som viktig i en bok som ønsker seg en annen arkitektur.

Brochmann er enig med Arkitekturopprøret i det meste, bortsett fra deres konspiratoriske tendens til å skylde på en innbilt arkitektonisk elite, og troen på at svaret er å se bakover til nyklassisistisk arkitektur. Siden han avviser både modernisme og tradisjonalisme, skulle jeg gjerne ha sett ham forsøke å skissere et bedre svar.

Les også: Nesten hver sjette unge arkitekt er arbeidsledig. Hva skal vi bruke dem til?

Må skrive minst én bok til

Det nærmeste han kommer, er i en fin passasje mot slutten, hvor han skildrer sine egne og tidligere eieres pågående transformasjon av huset hans fra 1916.

Som lekmann med kun en overfladisk fascinasjon for arkitektur har denne organiske måten å tilpasse fortiden til nåtiden og fremtiden for meg lenge fremstått som både den mest pragmatiske, mest miljøvennlige og mest estetisk interessante veien å gå. Hverken rive ned alt det gamle til fordel for det nye (modernisme) eller fetisjere det gamle imot det nye (klassisisme), men skape fremtiden ut av fortidens levninger.

Kanskje nettopp derfor fungerer det også så godt når Brochmann vever modernismens historie sammen med sin egen familiehistorie: farfaren Odd Brochmann, som selv var modernistisk arkitekt; faren Christen Brochmann, som var sekstiåtter og i modernismens ånd gjorde opprør mot sin fars forventninger; Gaute Brochmann selv, som forsøker å finne veien videre i det som har vært.

Den kanskje mest interessante påstanden er at modernismens frihets- og komforttrang har ført til arkitektur som gjør oss ensomme, mens vi mer enn noe annet ønsker en arkitektur for fellesskap. Dette forblir i stor grad en påstand. Brochmann må nok skrive minst én bok til for å utbrodere «det store bildet» han tegner opp i denne.

Les også: – Vi må tenke mer tradisjonelt, men ikke nødvendigvis i stil