Disse er nominert til Årets utstilling

«Giant without a body» av Nicole Eisenman på Astrup Fearnley-museet

Med en særegen blanding av alvor og humor målbandt Nicole Eisenman sitt publikum på Astrup Fearnley-museet. Subjekts anmelder gikk så langt som å hevde at billetter til utstillingen burde «skrives ut på resept». Ikke grunnet Eisenmans fargesterke malerier, men snarere for utstillingens evne til å både igangsette tankerekker og få oss til å dra på smilebåndene.

For hvor ofte er det egentlig at en museumsutstilling føles så levende og brennaktuell? Ikke så ofte, i vår erfaring. Men Eisenman viste seg mer enn i stand til å utføre en så å si umulig balansegang mellom humor, nærdrama og blodig alvor – parallelt med å teknisk dra oss mellom det frie og det mer stilistiske. Dette er en utstilling vi aldri vil glemme.

«Girjegumpi» av Joar Nango på Nasjonalmuseet

Debatter rundt avkolonisering har preget kunstfeltet i mange år. Stadig oppleves det som om feltet balanserer på en knivsegg mellom det historisk problematiske og samtidens polariserte diskusjoner. Derfor er det ekstra deilig når en utstilling evner å problematisere kolonialistiske tradisjoner på en opplysende, saklig og kunstfaglig interessant måte.

Joar Nangos «Girjegumpi», vist på Nasjonalmuseets avdeling for arkitektur, er en slik utstilling. Her smelter kunst, arkitektur og bibliotek over i hverandre. Heller enn å få dratt et narrativ over seg, inviterer Nango publikum til å gjennom egne oppdagelser og undersøkelser i biblioteket utvide sin forståelse av samisk arkitektur og kunst. Her løftes samtidsaktuelle diskusjoner inn i museet, samtidig som institusjonen selv også utfordres. Slik viser Nango igjen hvorfor han er en av kunst-Norges viktigste kunstnere og stemmer.

«How did you feel when you come out of the wilderness» av Frida Orupabo på Kunsthall Trondheim

Maksimalismen er tilsynelatende på vei tilbake, men Frida Orupabos «How did you feel when you come out of the wilderness» på Kunsthall Trondheim gikk i motsatt retning. 

Sammen med kuratorene Stefanie Hessler og Kaja Waagen har Orupabo skapt en utstilling som er «umulig å glemme», ifølge Subjekts anmelder.

Utstillingen er sparsomt kuratert. Nesten hele visningsrommet er hvitt, med unntak av noen to- og tredimensjonal kollasjer og videoer. «Less is more» er et utbrukt fyndord, men Orupabo viser hvordan prinsippet skal gjennomføres. 

Det handler om kolonialisme og rasisme, som treffer tidsånden godt. Mange av de siste årenes forsøk på å behandle disse temaene kunstnerisk blir dessverre platte. De virker selvbevisste, dydssignalerende og overfladiske. Men ikke Orupabo. De nøye utvalgte fotografiene er møysommelig satt sammen til kollasjer som forteller ulike, motstridende historier. Orupabo og kuratorene har tenkt seg godt om for å unngå klisjéene.

«Night Eyes» av Trude Viken på Vestfossen kunstlaboratorium

Trude Viken kom aldri inn på akademiet, angivelig fordi opptaksjuryen mente at hun ikke ville kunne hevde seg internasjonalt. Viken lot seg heldigvis ikke knekke, og i stedet igangsatte hun en rekke selvstudier, som blant annet har resultert i et manisk antall selvportretter. 275 av disse ble vist i «Night Eyes» på Vestfossen kunstlaboratorium.

Er det én ting denne utstillingen vitner om, så er det at de som betvilte Vikens evner tok smertelig feil. Selvportrettene imponerer like mye teknisk og koloristisk, som de gjør innholdsmessig. Vi finner oss selv dypt oppslukt av Vikens pastose og ekspressive penselføring, samtidig som vi også tvinges inn i refleksjoner rundt vårt eget selvbilde. I «Night Eyes» viser Viken seg som en kunstner av nettopp internasjonalt kaliber.

«Pike lægger i ovnen» av Ida Ekblad på Kunstnernes hus

Ida Ekblads store soloutstilling, «Pike lægger i ovnen» på Kunstnernes hus, ble en av årets mest omtalte utstillinger.

Oppmerksomheten var vel fortjent.

Subjekts anmelder roste utstillingen som «et rom man ikke vil, og kanskje heller ikke bør, forlate».

De to overlyssalene sto i skarp kontrast til hverandre. Høstsalen var hvit og naken, med syv nesten identiske jernovner. Vårsalen var fylt, nesten overfylt, av maksimalistiske, pastose malerier, ofte koblet sammen til kaotiske diptyker og triptyker. Maksimalismen strakk seg ut i alle rommene, til og med ut på plenen foran inngangen, der Ekblad hadde plassert en kolossal skulptur.

Utstillingen var preget av en nærmest grenseløs og insisterende skaperkraft. Verkene hadde også utallige referanser til popkultur og kunsthistorie. Til sammen bidro dette til å gjøre Ekblads utstilling til en favoritt hos alle fra kunstnere og kritikere til turister og småbarn.

«Retrospektiv» av Julie Ebbing på Kunstmuseet i Nord-Trøndelag

Julie Ebbing har et aggressivt, tidvis bekmørkt, uttrykk. De dystre og potente bildene er mesterlig utført av en kunstner som kombinerer et gjenkjennelig uttrykk med glimrende teknikk.

I år var det namsosingene som sikret seg kunstnergeniet, i forbindelse med en stor utstilling på Kunstmuseet i Nord-Trøndelag. Museet gjorde plass til for en stor, retrospektiv separatutstilling av trykk og installasjoner.

Ebbings grafiske kunst er preget av et tilsynelatende kaos. Hun er ikke redd for å bli politisk og engasjerende. Verkene kommenterer ofte aktuelle hendelser og temaer, gjerne tilknyttet kvinnekamp. Hun trekker inn kunst- og idéhistoriske referanser, trønderske helter, norsk svartmetall og Britney Spears. Portrettene hennes er nådeløse, enten de er hyllester eller karakterdrap. Ebbings lino- og tresnitt kommenterer ikke kvinneundertrykking, de brøler. 

I en tid der museer sliter med å engasjere unge tilskuere er Ebbing det vi har savnet. Hun engasjerer, underholder og legger til rette for ettertanke, enten hun bruker trykkplate, pensel eller kniv.